Hele poenget med penger er at det finnes en konstant etterspørsel etter mer av dem. Uansett hvor mye penger folk allerede har finner de alltids plass i lommeboka for enda flere. Sånn er det bare. Lik det eller ikke lik det, men selve motoren i våre moderne samfunn er folks daglige jakt på mere penger. La oss si at det på et slags gjennomsnittsnivå koster omtrent ti tusen kroner i måneden å drifte et individ i det norske samfunn – og da snakker vi bare om det aller nødvendigste. Følgelig er man på en eller annen slags måte nødt til å skaffe disse pengene slik at man kan betale seg gjennom de fortkommende livsnødvendigheter. (Tallet er forresten tatt ut av løse lufta og er alt for lavt for realistisk bruk, men ti tusen er enkelt å matematisere med så da blir det slik, for dette eksempelets formål.)
Vi kan betrakte penger som verdens mest populære produkt. Alle vil ha det og ingen får nok av det. De som føler at de alltid har litt i underkant av hva de egentlig behøver (som er det mest vanlige) fantaserer om hva de ville gjort dersom de hadde “nok” mens de som føler at de har nok penger fantaserer om hva de ville gjort hvis de hadde mer fritid. (Eller tid i det hele tatt, fordi det er ikke alminnelig å føle at man har nok penger før man kommer opp i femtiårene.) Det er ikke i seg selv spesielt vanskelig å bli rik, men det er ikke gratis. Det koster alt du har av tid, energi og opperksomhet i mange år, helt til du glemmer at det går an å leve på noen annen måte. Etter min personlige mening er penger både en genial oppfinnelse og det mest perverse mennesker noen gang har iverksatt. Genialt fordi et universelt betalingsmiddel som forenkler varebytte og annen transaksjonell atferd demokratiserer det økonomiske spillerommet, perverst fordi menneskenaturen fortsatt først og fremst drives av frykt og begjær. Vi er ikke halvguder, vi er aper som organiserer oss etter mønster av insektkolonier og kaller dette fremskritt. Problemet ligger ikke i pengesystemet som prinsipp men i hvordan vi har latt dette utvikle seg til å bli alle tings målestokk. I dagens samfunn spiller det mindre rolle hvordan man har skaffet penger, det som teller er at man har dem. Det finnes en tid for moral men denne tiden er ute hvis man sulter og fryser. Den er også ute når man har utviklet pengenarkomani, en slavetilstand som handler om en konstant og desperat jakt på penger “nok” til å finansiere en livsstil som er ute av kontroll.
Narkomani er sjelden noen fordel for den narkomane men det er svært bra for de som leverer denne tjenesten. Når kunden din er avhengig av deg kan du til en stor grad selv bestemme hva slags fortjeneste du skal ta ut. Når produktet ikke er prissensitivt, det vil si når det å ikke handle med deg ikke er noe aktult alternativ, betyr dette i praksis at du vil ta ut så mye som du kan uten å prise deg ut av markedet. Mat. Bolig. Strøm. Vi kan polemisere og snakke om noen slags “alternativ livsstil” hvor man omdefinerer alle sine behov og strukturerer livet på uvanlig vis, men bare et fåtall har slike privilegier. Nesten alle er nødt til å skaffe de tidligere nevnte ti tusen kroner hver måned bare for å holde det gående. C’est la vie. Den normale måten å skaffe penger er å ta en jobb hvor man får utbetalt en lønn som ikke bare dekker det nødvendige men som også finansierer en “toppøkonomi” hvor man føler at man har rimelig bekvem valgfrihet. Allikevel er det ikke mange som vil tåle mer enn to-tre måneder uten inntekt før problemene begynner å tårne seg opp. Under den nylige pandemien var det en nedstengningsfase hvor det fremkom mange interessante ting, fremst av dem “nødvendighetsyrkene” … særlig innenfor helsevesen, dagligvarehandel, transport og renovasjon, som også typisk tenderer mot å være lavtlønnede yrker, hvilket bare nok en gang beviser at jo mer nødvendig et yrke er for selve samfunnets fremdrift, jo lavere status har det. Det finnes ingen som jobber flere timer for lavere lønn enn de som gjør det mest nødvendige. Vi fikk kort fortalt en grell demonstrasjon av pengesystemets perverse aspekter. Hele opplegget er rigget til fordel for de som strengt tatt ikke gjør noe produktivt arbeid, de bare manipulerer systemet til sin egen fordel. Når ingen går på jobb finnes det heller ingen de kan snylte på og hele “tjenestesektoren” kollapser under sin egen vekt.