Måned: august 2022

Elverum har den tvilsomme ære å være den første byen i verden som ble totalskadd av bombeangrep fra fly, som et ledd i den tyske fremrykningen i 1940. Det strategiske målet for aksjonen var regjeringen og kongehuset, som hadde flyktet langs denne ruten. Noe senere ble også Namsos utslettet i et bombeangrep, denne gang på grunn av at franske og britiske styrker var blitt landsatt i Trøndelag som en del av landforsvarets taktiske mål om å “kutte Norge på midten” for å vanskeliggjøre landbasert fremrykning for de tyske styrkene. Som vi vet lyktes dette bare i noen få uker, måneder på det meste, men det var nok til at datidens norske styresmakter rakk å utforme og etterlate Elverumsfullmakten som dokumenterte et ad hoc vedtak om at regjeringen er Norges eneste lovlige myndighet, før de flyktet til utlandet for resten av okkupasjonstiden.

Men alt dette er velkjent. Tyskerne lekte ikke butikk. De kom med en halv million tungt bevæpnede mann mot “tre karer med hest og hagle” og det var aldri noe realistisk spørsmål om hvordan dette ville ende, bare når. Det som ble reist av aktiv motstand handlet om å forsinke det uunngåelige. Selve krigen i Norge beløp seg til noe støy på vårparten men da 1940-høsten kom var det klart at den nye normaltilstanden i riket var tysk okkupasjon, under en noe ustabil våpenhvile. Siden skjedde både det ene og det andre. Obladi oblada. Vi snakker ikke om det. Folk tilpasser seg jo det de er nødt til å leve med, ikke sant? Alle kan ikke flykte fra gård og grunn, varelager og dobbeltsidig bokholderi. Den tyske militærmakten virket nesten overnaturlig effektiv i 1940. De lot seg ikke stanse av noe som helst, det virket ikke engang som de behøvde mat og søvn som normale folk. I dag kjenner vi hemmeligheten deres. Pervitin, blant soldater kjent som Stuka-piller. I dag kaller vi det metamfetamin. Det vil generelt sett gi deg noen dagers løft før det begynner å ete seriøst på forstanden, men dette kan være nok til å vinne avgjørende militære seire i løpet av et felttog. Den tyske stridsmakten under Den andre verdenskrig hadde ingen arbeidsmiljøvernlov. Grusomhetene begynte på hjemmebane, med urimeligfe krav til prestasjon på alle nivåer av samfunnsmaskineriet. Å feile var ikke noe aktuelt alternativ. Pensjonsordningen var nakkeskudd i skogen. Til gjengjeld hadde alle godkjente prosjekter tilgang på et nesten ubegrenset antall slavearbeidere som de kunne drive hvor hardt som helst for å oveholde tidsfristene. Så også i Norge. Den dag i dag er anlegg fra okkupasjonstiden i normal bruk.

Gutta på skauen er en romantisk samlebetegnelse på norske motstandsgrupper under Den andre verdenskrig, enten de var kontrollert av Londonregjeringen eller opererte “for egen regning og risiko” så å si. Militærstrategisk sett er Norge et mareritt å invadere og enda verre å okkupere, i motsetning til flatlandene lengre sør, hvor det er relativt enkelt å flytte styrker hit og dit, alt ettersom hvor de behøves. Men de enorme villmarksområdene i Norge gjør at en ganske liten gruppe geriljakrigere kan binde opp uforholdsmessig store regulære militærstyrker hos okkupasjonsmakten. Dette var også hva som skjedde. Det handlet aldri om å “jage ut tyskerne” men heller om å gjøre livet deres såpass ubehagelig at de ikke våget annet enn å stå i Norge med store styrker som de derfor ikke kunne flytte til annet bruk på andre steder. En bivirkning av dette var at livet ble ganske surt for sivilbefolkningen også. Dette er et argument som har vært reist av ymse historikere, men til det er det å si at livet var ganske surt for alle under Den andre verdenskrig. Det fantes aldri noen saklig tvil om nødvendigheten av å stå imot denne fienden. Klønete ting skjedde. Klønete ting skjer alltid når mennesker er involvert, det er bare at konsekvensene er så mye verre i krigstid. Det er uansett lenge siden alt det der nå. Den andre verdenskrig startet 1. september 1939, så vi snakker om et oppkommende 83-årsjubilèum. Nesten ingen som lever kan huske noe av det som skjedde. Alt vi har er historiene som  blir fortalt, mer eller mindre basert i et saklig kildemateriale. Det har neppe blitt skrevet flere bøker om noen annen avgrenset periode av menneskehetens historie enn Den andre verdenskrig. Faktisk alt for mye til at noen enkeltperson kan lese alt som er blitt skrevet.

Jeg vet ingenting om hvordan det er å vokse opp i dagens Norge, jeg vet bare hvordan det var å vokse opp på 1970-tallet. På den tiden var alle toppjobbene i samfunnet fylt opp av individer som “husket krigen” og aldri var sene om å hente frem argumenter fra den tiden. De hadde en slags uimotståelig moralsk overmakt. Man diskuterer ikke krig med mennesker som har vært i krig, man holder kjeft og lytter. Sikkerhetspolitikken i etterkrigstidens Norge ble åpenbart basert i de erfaringer man hadde, bare tilpasset det nye fiendebildet, øst/vest-konflikten mellom Sovjetunionen og “vestalliansen” (under ledelse av USA), også kjent som Den kalde krigen. Så lenge Hitler var selveste Mørkets Fyrste var Stalin en god venn å ha, men så snart Hitler var ute av bildet rykket Stalin opp i toppjobben som verdens verste levende menneske. Man gjorde klokt i å forberede seg på at den neste store sivilisasjonskrigen ville bli Sovjetunionen mot røkla. Og slik ble det. En militærindustriell opprustning med tanke på selvforsvar mot et angrep fra russerne var selve hovedtanken i norsk sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig, like frem til Sovjetunionen forbløffende raskt oppløste seg og forsvant som en røykdott nesten like raskt som man rakk å lære ordene glasnost og perestroika i kjølvannet etter Tsjernobylulykken. Hva nå? Under etterpåklokskapens analytiske søkelys er det lett å si at Sovetunionen åpenbart var i ferd med å kollapse under vekten av sitt eget byråkratiske sitteflesk mot slutten av 1980-tallet. Men helt frem til Gorbatsjov kom inn med sine reformprogrammer – naturligvis alt for sent – var det inntrykket alle hadde av Sovjetunionen at hele faenskapet så like truende og uovervinnelig ut som Hitlers militærmakt gjorde i 1940. De kan slå til når som helst. Og ingen jeg kjente på 1980-tallet hadde noen slags illusjoner om hvordan det ville gå hvis russerne bestemte seg for å ta Norge. I beste fall ville vi ikke bli atombombet av våre egne allierte, men hva regulære stridsstyrker angikk så var situasjonen omtrent som i 1940: Det er ikke et spørsmål om russerne har stridskrefter nok til å ta Norge, bare om hvor lang tid det skal ta. Sånn var det å være ung på den tiden.

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men det ser ut for meg som om de fleste utvikler sin selvstendige personlighet rundt omkring overgangen fra en- til tosifret alder. Det finnes naturligvis ingen brå overgang – vi snakker i så fall om traumatiske ting – fra barn til voksen, men om vi sier at sånn cirka rundt ti års alder er når de fleste begynner å føle seg mer som en “person” enn som et levende spørsmålstegn, så er dette ikke alt for langt borte fra sannheten. Man begynner å forstå hvor stor verden egentlig er og hvor lite makt de tidligere så tilsynelatende allmektige foreldrene sine egentlig har. Man har allerede noen år bak seg på barneskolen. Nesten umerkelig gikk man fra å være en av de små til å bli en av de store, ihvertfall før man havner på ungdomsskolen.

Hva slags atferd man kan observere blant de voksne man er eksponert for har mye å si for hva man antar er normalt ved denne alderen. Dette kan ha endret seg med det mye større medietrykket barn vokser opp med i dag enn da jeg selv var en nybegynner i livet på 1970-tallet. Jeg kan huske at jeg ble oppfordret til å “se i leksikon” hver gang jeg hadde noen faktaspørsmål i forbindelse med for eksempel hjemmelekser og hvis dette er det vanlige sier de formodentlig “søk på nettet” i disse tider. Imidlertid er ikke nettet det samme som et leksikon når man søker etter “skolebokfakta” som grunnlag for ymse slags oppgaveløsninger man har blitt pålagt å finne. Mange, kanskje alle, hadde hva man kan kalle “sære foreldre” men det forelå ingen debatt rundt hva selve virkeligheten var. På den tiden var Norge “ett land, ett folk, èn fjernsynskanal”. Jeg vet ikke om dette var bedre men det var definitivt noe annet enn hva barn vokser opp med nå for tiden. De kulturelle referanserammene har mildt sagt endret seg.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg gikk ut av ungdomsskolen i 1978 med en distinkt følelse av at styringen av vår verden lå i hendene på gale mennesker, en følelse som egentlig aldri siden har gitt seg, selv om jeg har blitt mer tolerant og forstående i forhold til hvor vanskelig det er å drive med politikk i praksis. Men bare noen få år tidligere var jeg overbevist om at “de som bestemmer” var kompetente mennesker, klokt utvalgt blant de flinkeste vi har her i landet, motivert av ambisjoner om å gjøre det beste de får til med de resurssene de har til rådighet. Kort sagt, jeg var fra barnsben av oppdratt til å tro på fornuften og hadde ikke noe annet verktøy å bruke når jeg skulle “forstå det som foregår”. Familien min var akademisk orientert slik at “tro” var aldri noe aktuelt alternativ. Se i leksikon. Det er ikke nok å bare komme med en påstand, man må ha all mulig slags dekning for det man sier. Det må stilles i en kontekst og det må utsettes for rigorøs bevisførsel. Hva man enn føler er som regel helt uten saklig interesse og har ingen verdi som element i noen slags debatt. Snarere tvert imot. Den såkalte intuisjonen tar nesten alltid feil, men dette kan man ikke vite før man har satt seg inn i faktagrunnlaget for en sak. Imidlertid er intuisjonen nyttig i den forstand at når man føler at man har rett så befinner man seg svært nær et alvorlig feilgrep. Følelser er ikke informasjon.

Det er ganske vanlig å snakke om empati og emosjonell intelligens men alt dette er bare noe forbanna vrøvl som late mennesker har funnet opp som unnskyldning for å føre et liv som udisiplinert troll. Det går ikke an å forstå hva andre mennesker føler og det er galskap å forsøke. Imidlertid kan man respektere at de føler som de gjør og forholde seg til at det er slik uten å forstå hvorfor det er slik. Deres årsaker er deres egne og ikke noe som angår verken meg eller deg eller Titten Tei. Folks privatliv kan aldri bli en del av “det vi eier sammen” og ethvert forsøk på å gjøre følelser til et element innenfor politikken kan bare ende på èn måte: Fullstendig nihilisme. Bare dyr og barn lever i et kontinuum av følelser og instinkt. Voksne mennesker må ta ansvar for at de besitter rasjonelle egenskaper og forholde seg saklig og upersonlig til det rommet for eksistens som vi kaller “fellesskapet”. Voksne mennesker må ta ansvar for at “det nødvendige” ofte er noe annet enn “det ønskelige”. Utdanning er en del av dette bildet men kanskje enda viktigere er alt som ligger i ordet dannelse. Et synonym til ordet etikk. La meg si det slik: Voksenpersonligheten dannes gjennom tilegnelse av etiske standarder, som er avlesbare ut fra vedkommendes atferdsmønster. De følsomme har ingen slike standarder. De er som et stykke kork i opprørt sjø. Gjennom å tilegne seg etiske standarder danner man imidlertid en kjøl, som stikker dypt i vannet og sikrer stabilitet under ferden gjennom livet. Hvilket fyrtårn man siden seiler i retning av er en annen type spørsmål som vi må ta en annen gang. 

Nettbaserte oversettelsestjenester har blitt bedre i løpet av de siste årene. Det var en stund man fikk mange mystiske språkvendinger hvis man ba om at en utenlandskspråklig nettside skulle oversettes til norsk. Jeg tror det er noe der. Her om dagen kjøpte jeg noen instantnudler i en asiatisk butikk. De hadde mange varianter, hvorav en som hadde oksesmak. Dette var hva som sto skrevet på pakningen. Oksesmak. Jeg synes ikke det høres noe godt ut. Jeg leser det som “fjøslukt” … som riktignok er noe familiært men som jeg helst ikke vil ha på brødskiva. 

Man kan sikkert diskutere hva eksakt det betyr å ha et naturlig forhold til dyr, men dette bør i det aller minste inkludere en slags respekt for dyrenes egenart. Man behandler ikke grisen som ku, hunden som hest eller høna som en nær slektning. Husdyr er ikke det samme som fjøsdyr og ville dyr burde heller kalles frie og uavhengige dyr. Som vi ser, det er lett å gå helt i surr med disse tingene. Det går et usynlig gjerde mellom dyr som noen eier og utgardsdyr som ikke hører hjemme i menneskenes verden. Noen ganger drar vi ut i naturen for å drepe ville dyr. Andre ganger får vi elg i hagen, ulv på tunet eller kråker på loftet. Grensen mellom inngard og utgard er ikke tett. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvordan bør vi forholde oss til ville dyr? I størst mulig grad ved å holde avstand og ikke forstyrre dem. De lever ikke i vår verden. Eller rettere sagt, vi lever ikke i deres verden, som man kan argumentere å være “den virkelige verden” … mens menneskenes sivilisasjon er halvt drøm, halvt virkelighet. Noen ganger mest drøm. Som for eksempel når folk drømmer om å være venner med en hvalross. Gi den et navn. Følge den på Facebook. Sånne ting. Dette er overgrep og mentaliteten bak dem er ikke vesentlig forskjellig fra mentaliteten hos de som begår seksuelle overgrep mot barn. Det man gjør er å intrudusere et element i denne skapningens liv som ikke hører hjemme der mens man forteller seg selv at man “bare vil kose” eller noe i den retning.

Det ble nødvendig å drepe kjendishvalrossen. Ikke på tross av at den var en kjendis men fordi den var kompromittert på dette viset. Fordi folk ikke respekterte dens frie og uavhengige status. Og alskens emosjonelt forstyrrede sutrehøns ble helt fra seg av sorg på dette overgrepsofferets vegne, men ikke av de korrekte årsaker. De ble ikke vemodige fordi enda et lite stykke vilt natur måtte ofres på den menneskelige sivilisasjonens alter men fordi de syntes det var artig å holde på å pine dette dyret. Hvor enn den dukket opp samlet det seg en såkalt nysgjerrig menneskemengde, hvorav mange ville ta selfies foran kjendishvalrossen, eller forsøke å berøre den, det ene med det andre. Kort sagt en ulykke som ventet på å skje. Heldigvis var det noen som hadde mage til å gjøre det som var nødvendig. Skammen eier vi sammen.

Man kunne laget en typisk familiedramatisk fjernsynsserie rundt skjebnen til brødrene Adolf og Rudolf Dassler. Eller Adi og Rudi som man sier i Tyskland. Det finnes i alle språk konvensjoner for hvordan man danner det vi i Norge – ofte noe misvisende – kaller kjælenavn. Tyskere har en tendens til å ta den første stavelsen i et navn og henge på bokstaven i til slutt. Gabriel blir til Gabi. Konstantin blir til Konni. Eller som er tilfelle med Adolf Dassler, han ble bare kalt Adi … og derfor ble prosjektet hans for å lage sports- og fritidssko døpt Adidas, mens broren Rudi kalte sin greie Puma. 

Slik populariserer man også et konsept på tysk. Det man gir et kjælenavn har man tatt eierskap over, eller “adoptert” som de sier på engelsk, og begrepet nazi oppstod på denne måten, i løpet av 1920-tallets Weimarrepublikk i Tyskland. Senere har det blitt et skjellsord folk ofte bruker mot hverandre i situasjoner hvor din jævla kødd eller ordet drittsekk ville uttrykt den samme kategioien av mening. Godwins lov er et humoristisk sideblikk på hvordan det i løpet av enhver internettdiskusjon vil komme et øyeblikk hvor noen kaller noen andre en nazi. På engelsk (egentlig amerikansk) er det helt standard vare å kalle folk språknazi hvis de stadig korrigerer staving og grammatikk hos andre, hvilket gir oss det inntrykk at begrepet nazi assosieres med noe autoritært, belærende og kommanderende der borte. Vi hører også ord som “nazidisiplin” eller “naziarkitektur” og hver gang slike ord brukes blir det antatt at folk forstår hva dette betyr.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Filosofen Vlad Vexler, som jeg følger på YouTube (han har de beste perspektivene på situasjonen i Russland), hevder at selv om det autoritære og det totalitære kan finnes på det samme sted til den samme tid, så er disse egentlig motsetninger til hverandre. Det autoritære består i å oppløse den alminnelige virkelighetsopptaningen til fordel for et budskap som utgår fra en autoritet, som regel en politisk diktator (men det kan også være noe religiøst), mens det totalitære består i en alminnelig mobilisering, militarisering og strømlinjeforming av et lands befolkning (eller annen form for gruppeidentitet). Det autoritære har mest å tjene på at ting er vage og utydelige mens det totalitære åpenbart handler om å overbetone symboler, uniformer, slagord og så videre. I begge tilfelle handler det om hjernevask, men med forskjelligartede vaskemidler. Vi merker oss at nazismen var både autoritær – man stiller ikke spørsmål ved førerens vilje, man bare gjør som han sier – og totalitær. Den dag i dag er selve det dramatiske varemerket til nazistene en logo som umiddelbart gjenkjennes av milliarder av mennesker. Hakekorset har alltid noe skremmende og truende over seg. Ser man det spraymalt på en husvegg vet man i det aller minste at dette ikke er godt nytt.

Problemet med å definere nazisme er at det er noe som skjer post hoc og som alle vet er “post hoc ergo propter hoc” en av de mest alminnelige hjernefeil man finner der ute. Det er uråd å skille den politiske bevegelsen nazisme fra personen Adolf Hitler og man kan ikke forstå hvorfor og hvordan dette oppstod uten å sette seg grundig inn i de sosiale, økonomiske og politiske forhold som forelå i Tyskland på den tiden. Mange går seg vill i en labyrint av mer eller mindre relevante begreper under sine forsøk på å definere betydningen av nazisme, fascisme og hele “ytre høyre” mens enda flere prøver ikke engang, de bare bruker disse ordene som mentale angrepsvåpen rettet mot sine politiske motstandere. De aller fleste later imidlertid til å lalle rundt i en slags tilstand av generell uforstand, de tror ikke det kan være nazisme så lenge det ikke kommer med hakekors og jødedrap, men vi bør merke oss at denne politiske bevegelsen startet ikke med militær massemobilisering og konsentrasjonsleire. Dette var noe som tilkom etterhvert. Selve hovedpoenget i “grunnfilosofien” til nazistene var nettopp fraværet av enhver form for grunnfilosofi. Hitler sa mer eller mindre rett ut at nasjonalsosialisme kan bety hva som helst fordi de la ingen vekt på politisk teori, alt handlet om praktiske applikasjoner av makt, som i siste instans handler om vold. Det er en fundamental misforståelse av sakens natur når man prøver å forstå en antiteoretisk bevegelse med et sett teoretiske verktøy. 

Det beste spørmålet man etter min mening kan stille i denne sammenhengen er hvorfor denne typen ting appellerer til mennesker. Hvorfor tiltrekkes de av autoritære ledere og totalitære bevegelser? Hvorfor romantiseres vold og tvang? Finnes det noen slags “psykologisk profil” som på generelt grunnlag forutsier hvem som har denne typen karaktersvakhet og hva slags politiske grunnforhold som må til for å utløse det i form av en kvasinazistisk bevegelse? Man skulle presumptivt anta at mennesker som etter eget sigende søker fred og frihet ikke vil oppsøke ufred og ufrihet, men det vi observerer i praksis er at en ganske stabil andel på omtrent en tredjedel av enhver befolkning i ethvert land (eller langs andre gruppeavgrensende definisjonslinjer) lar seg tiltrekke av ekstremisme tilsynelatende av emosjonelt fortyrrede årsaker (min egen hypotese er at det handler om angst). Problemet handler egentlig om mental helse men det utvikler seg til å bli et politisk problem fordi tilstanden forblir underdiagnostisert og ubehandlet. Den andre komponenten som behøves for å etablere nazisme er en eller flere personer som forstår seg på å sette sammen og selge forførerisk tankegods til disse som allerede lider under paranoide følelseskomplekser og derfor mer eller mindre ubevisst leter etter løsninger på et sett ikke-definerbare “problemer” grunnet i angstlidelsen. Denne forføreriske autoriteten fremstår som “trygg” i den forkvaklede verden som den paranoide mener å kunne observere. Når så denne “trygge” personen forteller dem at vold er nødvendig fremstår dette umiddelbart som logisk og korrekt innenfor fryktkomplekset. Man etablerer en dynamikk rundt “oss og dem” … som mer eller mindre direkte uttalt blir vridd i retning av “oss eller dem”. Verden er ikke stor nok for oss begge. Dette handler åpenbart ikke om fornuft. Det er ikke argumenter som har brakt de paranoide til det punkt at de er klare for å sette i gang med hva enn slags grusomheter som lederen deres sier er nødvendige. 

Det går an å komplisere ting nesten hvor mye som helst men det finnes strikte grenser for hvor enkelt det kan gjøres. Vi kan kalle det et dynamisk energiminimum. La oss si at det aktuelle problemet er å sette sammen en flatpakket bokhylle fra IKEA. Resultatet er kjent. Utgangspunktet er kjent. Det som er ukjent er veien fra det ene til det andre. Hvis man har gjort denne typen ting mange ganger før bør det å montere rakkelet være en rimelig grei sak. Hvis ikke … vel, man kan skrive en hel novelle om slikt. Neppe en god roman, men definitivt en god novelle. Temaet er velkjent: Poetiske frustrasjoner rundt begrepsparet teori og praksis og hva vi kan lære av dette.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke har noen slags historie som koker ned til at man sier til seg selv faen som jeg angrer på at jeg sa ja til å bli med på dette dusteriet. Eller det kan være noe man har kjøpt. Et feriemål man bestemte seg for å prøve. En alternativ kjørerute som virket interessant. Det ble uansett ikke helt som man hadde sett for seg mens man ennå var i den entusiastiske fasen av prosjektet. Ved et punkt innser man at nå handler det om skadebegrensning. Eller som han britiske generalen fra den gamle Krimkrigen midt på 1800-tallet sa: Det var en taktisk fremrykning i motsatt retning. Som alle sier, det er menneskelig å feile. Smart og usmart er ikke noe vi bør snakke om før vi skal vurdere hva man gjorde fra og med det øyeblikket da man oppdaget at denne greia er i praksis overhodet ikke hva jeg så for meg i teorien.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

At man kåler det til for seg selv er èn type problem. Noe annet er hvis man har noen form for ansvar for andre, for eksempel om man er i en lederposisjon og fatter valg på vegne av bedriften som medfører full kollaps, konkurs og kroken på døra. Sånt skjer hele tiden. Tusenvis av mennesker mister hvert år jobben på grunn av inkompetanse på sjefsnivå. De kom inn med en visjon som senere viste seg å være bare moffe. Ren ønsketenkning. Noen ganger blir de lurt av svindlere. Andre ganger lurer de seg selv. I ethvert tilfelle har man et moralsk ansvar, om ikke et juridisk, for de konsekvensene man påfører en tredjepart som ikke ble hørt om saken før beslutningene ble tatt. Men å kåle det til for en bedrift er èn type problem. Noe helt annet er hvis man er en politiker som sitter med ansvaret for hele nasjonens skjebne i sine hender.

Det er litt uklart for meg – og derfor fascinerende – hva som motiverer folk til å stemme som de gjør ved demokratiske valg. Forstår de ikke at det å drive staten er sikkert mange hundre ganger vanskeligere enn å drive en bedrift, som allerede er vesentlig mye vanskeligere enn å bare tenke på seg selv? Vi snakker gjerne om realpolitik – det som er mulig å få til i praksis – som en dialektisk motsetning til alt man gjerne skulle ha gjort hvis alt var gratis og alle var pålitelige og flittige med alt de gjorde. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert imot. Nesten ingen har rent mel i posen innenfor politikken. For å vinne folks stemmer må de love ting de vet det ikke vil være mulig å levere, hvilket er en type atferd nesten ingen setter pris på hos folk de er nødt til å forholde seg til. Men sånn fungerer det. Politikken fremstår som et skittent spill hvor den stemmen man avgir representerer mer et slags håp enn noen egentlig tro på at dette skal bli bare bra.

Vi kan snakke om alskens ismer, om fargekoder og himmelretninger, men nesten intet av dette – som for det meste ble kokt ihop på 1800-tallet – er engang så mye som vagt forbundet med politisk realisme i det 21. århundre. Det er for eksempel ekstremt lite sannsynlig at noen som begynner å snakke om marxisme har noen som helst slags peiling på hva de snakker om. Ordet fascist har også en tendens til å sitte litt for løst nå for tiden. Vi har blitt redusert til en flokk urbane aper som hopper opphisset opp og ned på det samme sted mens vi skriker som aper gjør. Det har ingen mening men vi har blitt trent opp til å tro at det vi føler er både viktig og respektabelt så da bllir det slik. Vi forstår ikke den praktiske siden av verden så vi overbetoner det teoretiske. Hvor gammel må man være for å oppdage at det meste man skriver i ønskelisten til julenissen er ting man ikke får? Vi lever i farlige tider. To av de “dypeste” demokratiene i verden befinner seg svært nær en autokratisk situasjon, spesifikt Storbritannia og USA, men også en rekke europèiske land (foruten de tradisjonelle medlemmene av skurkeklubben) preges nå av demokratisk forvitring og eksistensiell håpløshet. Folk gidder ikke engang å stemme ved valg. Hva er vitsen? Her er en konfektbit for de som er konspirasjonsteoretisk anlagte: Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik. Mange har jobbet hardt gjennom lang tid for å undergrave det demokratiske fundamentet. Og hvis ingen har stanset dem så graver de vel ennå.

Nietzsche kalte det vilje til makt men jeg foretrekker ordet “begjær”. Ulvesult. Ikke den typen salonfähig lengten etter noe eller noen man kan føle i melankolske øyeblikk, men den typen begjær man føler for det å puste etter omtrent et minutt under vann. Når det å overleve blir det eneste fokuset. Dette er selve det ville og alle har det i seg, selv de tammeste og mest beskjedne blant oss. 

Som den gamle legenden sier, alle mennesker har to ulver inni seg. Den ulven som styrer deres liv er den ulven de mater. Den ene er det foran nevnte begjæret. Den andre er frykten. Ikke den typen frykt som sitter i huden og manifesterer seg som en slags kilenhet eller skvettenhet, men den frykten som sitter i hjertet og som kommer fra det at vi vet at vi er skapninger som skal dø. Noe mer vet vi ikke.

Fordi vi ikke vet hva døden betyr fyller vi hullet med babbel. Vi prater og prater. Det er faen ikke måte på hva slags historier folk kommer trekkende med under krav om å bli tatt på alvor. Vi prater for å glemme. Eller vi spiser piller og drikker oss dritings på slik alkohol som budsjettet tillater. Noen jobber for å glemme. Jobbe, jobbe, jobbe. De har ikke tid til noe annet. Vil ikke høre om det. La la la. Det er en farlig verden. Vi trenger flere og bedre ting. Nye ting. Kjøretøy. Smarttelefon. Våpen.

Du kan se det i folks øyne. Angsten danser som en sommerfugl rett under den glatte overflaten deres. De har ingen kontakt med det ville inne i seg selv men de kan føle at det eksisterer, på et mystisk sted, langt hinsides noe språket kan fange opp. Kanskje kommer frelsen. Eller bevisstløsheten. Weltschmerz dasein. Vage skygger av noen slags skyld, sorg eller smerte … man strekker jo aldri helt til … tiden forsvinner som sand mellom fingrene. Ethvert mentalt friskt menneske kan føle at det er noe alvorlig galt med den verden vi lever i nå i dag. Men det er uråd å si eksakt hva. Vi vet ikke engang hvor vi skal lete etter svar på alle spørsmålene vi har. Og mens vi venter på at informasjon skal komme spiser vi piller og ler nervøst på de gale stedene.

Jeg kjøpte et lass med ved. Drøye fem kubikk. Grei pris. Ikke så grei som i fjor men heller ikke så galt som mye annet jeg har hørt om i det siste, i den grad det overhodet finnes noe ved å få kjøpt. De sier at det er ikke sikkert at det lønner seg å fyre med ved men hva som er helt sikkert er at jeg har den jævla veden, så da får det gå som det går. Dette er sånn omtrent hva jeg fyrer opp i løpet av en middels vinter og ingen skal komme og fortelle meg at jeg er bedre tjent med å bruke strøm. Veden er allerede betalt mens det er helt i det blå hva som skjer med strømprisen. Uansett er det bedre å ha noe du ikke behøver enn å behøve noe du ikke har.

De sier at Norge på sikt må belage seg på “europèiske priser” som er helt greit for meg hvis dette også kommer med europèisk klima. Gi meg for eksempel et hus i Danmark, hvor de riktignok har en sesong de kaller vinter men de vet faen ingenting om hva det ordet virkelig betyr. Det er akkurat som oktober bare varer og varer før det plutselig er april i Danmark. Surt og jævlig er det men så fort man kommer seg hjem og fyrer litt er alt bra. Eller ta for eksempel Spania. Tegn opp en oval på kartet slik at den tangerer byene Bilbao, Madrid, Valencia og Zaragoza, deretter tilbake til Bilbao. Innenfor denne figuren finner vi det tynnest befolkede området i Europa. Bare Lappland helt i nord av den Skandinaviske halvøya har færre personer per kvadratkilometer. 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Hvilket bringer meg til huspriser. Ta en kikk på idealista.com (de har engelsk tekst) for å danne et bilde av hva slags marked de har der nede. Man skal bevege seg ut i svært grisgrendte strøk av Norge før man får kjøpt et hus i rimelig bra stand for under en million. Og selv da skraper man bånn i bøtta til en slik grad at man helst bør betale mer for et objekt i bedre stand hvis man ikke selv har greie på bygningsarbeider. Det vil fort koste like mye som man betalte for huset å få det opp til såkalt tredveårsstandard hvis man baserer seg på å leie inn håndverkshjelp. Men om du leter litt i Spania vil du finne steike bra tilbud til godt under halve prisen. Det er selvsagt en fordel (om ikke en nødvendighet) å kunne snakke spansk hvis man skal bevege seg utenfor turistsonen i Spania men klarer man det så kommer man langt på kostnadssiden med for eksempel en gjennomsnittlig norsk pensjon. Eller hvis man har et “fritt yrke” og kan jobbe over nettet. Mange drømmer om å bo på landet men det begynner å bli noen år siden man kunne regne med å finne billige boliger noe sted i Norge.

For øyeblikket er det tredve grader her hvor jeg bor. Det er nødvendig (eller i det minste essensielt for komforten) å bruke kjølevifte. For et par uker siden var det nødvendig å fyre i ovnen om morgenen, for da var det nede i tre grader. Sånn er det i “dalstrøka innafor”. Varmen kommer og går men kulda kan du stole på. Den kommer for å bli en stund. En spanjol jeg snakket med på nettet kunne triumferende erklære at kulderekorden i Spania var treogtredve minusgrader. Herregud. Hva så? Jeg søkte på nettet og det var som jeg trodde: Målt i januar på to tusen meters høyde i Picos de Europa (som er fjellmassivet mellom Leon og Cantabria helt i nord). Jeg vil ikke engang tenke på hva slags temperaturer det er i det norske høyfjellet i januar. Her i dalen er det ingen som leer på et øyenbryn før det faller ned mot førti. Det er så klart kjipt når det er førsti minusgrader men ikke uvanlig. I de mer vanlige boligområder i Spania er det sjelden spesielt kaldt selv om det kommer snø. Ihvertfall er det ikke kaldt etter norske standarder. Når det er sagt, jeg tar heller førti kalde her i dalen enn tyve i for eksempel Oslo eller Trondheim, når isgufset kommer inn fra havet. Så lenge kulda har en “tørr” kvalitet handler det bare om å kle seg bra. Og fyre som svarte faen.

Det er på tide å kjøpe et eksemplar av “Sataniske vers”. Boka ble først utgitt i 1988, ti år før den ekle guttungen som nylig prøvde å drepe Rushdie ble født. Jeg husker hele denne affæren. Jeg husker de feige ynkryggene som klynket om hvordan følelsene til muslimer hadde blitt krenket. Selv da de prøvde å drepe William Nygaard var denne brigaden av salvelsesfulle nikkere ute med kjeften sin, som alltid klare til å forsvare det uforsvarlige og forstå det uforståelige. Men religion er og forblir uten sidestykke det ondeste vi mennesker noensinne har funnet opp, og det sier litt. Vi er ikke mors beste dyr sånn sett. Se det positive sier folk. Men jeg ser det bare ikke. I beste fall er religion bare noe slags tomsete fjas som idioter hengir seg til. I verste fall er det en morderisk galskap som manifesterer seg i bestialske handlinger, både mot seg selv og andre.

Det korrekte svar på det som har skjedd med Salman Rushdie er en markant økning i salgstallene til “Sataniske vers”, verden over. På NRK.no sies det at han er ved godt mot og utenfor livsfare, men angrepet vil medføre varige mèn. Gjerningsmannen er pågrepet og tiltalt for overlagt drapsforsøk, men benekter straffeskyld. Konsekvensene av det som har skjedd vil for Rushdie være en tilbakevendelse til strammere tiltak på sikkerhetsfronten (foruten de rent fysiske skadevirkninger) mens gjerningsmannen må belage seg på at resten av livet vil bli mer “interessant” enn hva det burde ha vært. Om noen uker vil vi se om handlingen har fått ringvirkninger og i så fall hva disse er. Slik de politiske forholdene er i dagens USA kan vi regne med at dette ihvertfall ikke vil være positivt for landets muslimske befolkning. Nazister både innenfor ug utenfor Det republikanske partiet leter aktivt etter unnskyldninger for å trakassere spesifikke grupper i det amerikanske samfunnet, fremst blant disse muslimer og “innvandrere” fra sør (en gruppe som i tiltagende grad består av klimaflyktninger). Det beste man realistisk sett kan håpe på er at nazistene vil se dette som et internt oppgjør blant de som er brune i huden og ikke noe som angår dem. Men gudene vet. Dagens USA er så ustabilt at det kan vingle i en hvilken som helst retning av en hvilken som helst årsak, selv om “de voksne” jobber med å etablere ro og orden. Eller kanskje vi skal si “en felles plattform for politisk realisme” i et kulturelt klima mange kaller post-faktisk – det vil si en situasjon hvor fakta og saklighet ikke lenger regnes som viktige elementer i samfunnsdebatten. Altså det samme klimaet som de hadde i 1930-tallets Tyskland.

Enten folk forstår dette eller ikke så kan man ikke ha et fungerende demokrati uten at man også har en rimelig godt utdannet befolkning som forholder seg vitenskapelig til livets materielle realiteter. Fakta er ikke det samme som følelser. Kunnskap er ikke det samme som meninger. Din frihet tilhører ikke virkelighetens verden hvis den baserer seg i andres ufrihet. Fattigdom, sykdom og uvitenhet undergraver selve samfunnets fundament men ingen religion gjør noe for å endre de materielle årsakene til at slikt finnes i en verden hvor folk også dør av overspising og fedme. Slik jeg ser det er ikke barmhjertig hjelpsomhet nyttig. Det beste er å avskaffe de problemene som gjør at folk må søke hjelp. Veldedighet er et symptom på at staten har feilet. Riktignok er frivillige hjelpeorganisasjoner et viktig element når det kommer til diverse krisehåndtering (et behov som bare vil tilta i årene som kommer) men det er noe systemisk galt når de antar permanent eksistens i samfunnet. Alle har god grunn til å se med mistenksomme øyne på “hjelperne” blant oss. De er som regel lite mer enn narcissister som rollespiller moralsk beundringsverdige individer innenfor et kultisk opplegg som handler om å samle seg rikdom i det hinsidige, foruten slik makt, posisjon og annen herlighet som tilkommer “de gode” her på jorda. Vi har etablert offentlige styresmakter for at de skal ta seg av de offentlige problemene, herunder alle velferdshensyn som er nødvendige for å sikre politisk og økonomisk stabilitet i samfunnet. Det skal ikke finnes noe privat operasjonsrom innenfor “velferdsbransjen”. Når og hvis slike oppstår fylles de bare opp av alskens religiøse zombier som søker sin frelse gjennom å fordype seg i all denne verdens elendighet. De har ikke mer interesse av å avskaffe sitt marked for egen frelse og herlighet enn politiet har av å avskaffe den kriminaliteten som de lever av å gjete. 

Nysgjerrighet funker. Det er i prinsippet det samme som en interesse men det varer kortere. Interesse er en brann. Nysgjerrighet er en eksplosjon. Brennbarhet er vel og bra når man skal studere forskjellige tings egenskaper men det virkelig interessante er hvorfor de eksploderer. Hva er det som vekker menneskers nysgjerrighet og hvorfor? 

Nettet har utviklet seg til å bli en oppmerksomhetsøkonomi. Det produktet som tilbys og etterspørres på nettet er menneskelig bevissthet. Et nettsted tjener penger fremst på at folk tilbringer tid der, men også ved å samle inn brukerdata som siden kan omsettes på svartnettet. De som produserer innhold for de ulike plattformene får betalt basert i hvor mange som har klikket på greia deres, samt hvor lenge man klarer å beholde folks oppmerksomhet når de først er der, men det viktigste er antall klikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Selv tjener jeg ikke noe på dette. Jeg skriver fordi det er en personlig perversjon: Jeg liker å leke med ord, sjonglere begreper og konstruere undertekst. Jeg antar det ligner på den lysten andre eventuelt føler til å tegne og male, synge og danse. Det ville vært fint hvis noen betalte meg – man har alltids bruk for penger, særlig når det er dyrtid – men det er ikke dette som først og fremst motiverer meg. La oss kalle det et talent. La oss også si at noen skriver slik Beethoven lager musikk, mens jeg ligner Motörhead.

Her kan vi ta en siderute gjennom den filosofiske fjellheimen og snakke om Nietszche og verdienes omvurdering, menneskets dionysiske sider og viljen til makt … men det skal vi ikke gjøre. Hva som motiverer meg er mindre interessant enn hva jeg klarer å få til. I den grad jeg er selvrefererende må dette anses mest som en postmodernistisk stiløvelse. Jeg har ikke sansen for “det personlige” og det skal jævlig mye til for at noe individ skal være interessant i og for seg selv. Det er hva folk gjør som avgjør hvem og hva de er i det store bildet. I hva slags historisk tendens investerer de sin livskraft?

Fordi nysgjerrighet er en eksplosiv hendelse i oppmerksomhetsøkonomien handler mye av det man umiddelbart ser på nettet om å fange folks oppmerksomhet gjennom deres nysgjerrighet (så får det om man klarer å holde dem fast der gjennom å levere interessant innhold være det neste problemet). Fordi vi har hatt tabloidaviser i hundre år før nettet kom vet vi litt om hva som er eksplosivt slik sett. Fengende overskrifter og hele kunsten med å lage avisforsider som selger via nysgjerrighet er velkjent, velprøvd og velbehersket. I avisformatet. Nettet er fortsatt relativt nytt. Riktignok har vi nå en generasjon som har vokst opp med nettet som “noe selvfølgelig” men vi behøver hundre år for å fremstille statistiske sannheter om nettet som fenomen.

Per i dag observerer vi at nettplattformenes manglende redaksjonsansvar medfører både politiske og sosiale problemer. (Endog medisinske problemer, jamnfør til alskens desinformasjon i forhold til smittsomme sykdommer.) Propagandamaskinen har blitt demokratisert i den forstand at alle nå kan lyve så mye de vil om hva de vil, uansett for hvilket formål, uten at dette med noen sannsynlighet vil medføre noen konsekvenser for dem. Ordet er fritt. Bortsett fra det åpenbare (oppfordring til eller dokumentasjon av lovbrudd, personforfølgelse på usaklig grunnlag, planlegging av ulovligheter, den type ting) kan alle si hva de vil. Det behøver ikke å være faktaorientert. 

Teodicè er det akademisk korrekte navnet på metafysisk spekulasjon (fra en teologisk eller filosofisk posisjon) rundt problemet med at det angivelig eksisterer en allmektig og allvitende Gud som er fundamentalt god men som allikevel tillater den onskap og lidelse man kan observere hver dag i vår verden. Den mest alminnelige forklaring blant teister (altså de troende) er at Gud har satt bort jobben med å “teste” menneskehetens gudfryktighet til en underentreprenør, Satan, som gjennom et sett med fristelser har oppstilt et program for å sortere sauer fra geiter når de døde sjelene ankommer et antatt sted for kvalifisering av hvorvidt man fortjener å tilbringe evigheten i Guds by eller i Satans konsentrasjonsleir.

Ateisme forholder seg ikke til spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. Ateisme er en posisjon i relasjon til teisme, basert i observasjonen “Gud er fraværende” og enhver spekulasjon rundt hvorfor Gud er fraværende er nonsens. Kanskje han ikke finnes. Kanskje han ikke ønsker å involvere seg i noen form for detaljstyring av menneskenes liv og levnet. Dette vet vi ikke. Dette kan vi ikke vite. Fra et ateistisk synspunkt er troen en form for fundamentalt selvbedrag, eller enda verre, en måte å ta seg til rette og gripe inn i skaperverket bare basert i et sett med tvilsomme antagelser og engstelig føleri rundt saken. Ateister aksepterer at vi er hensatt i en suboptimal situasjon med hensyn til informasjon om livets natur og hensikt. Det virker ikke som om det foreligger noe poeng, eller noen svar, utover hva vi selv klarer å finne på eller dikte opp når det kommer til menneskers eksistensielle formålsparagraf. 

Man kan observere en viss grad av aktivisme blant ateister på nett, ofte i form av skrivestykker eller videosnutter hvor man henvelder seg til de troende med argumenter, men dette er etter min mening ikke særlig nyttig. De troende bør istedet både betraktes og behandles som psykiatriske pasienter, hvilket i praksis betyr at man bør unngå å hisse opp de paranoide vrangforestillingene deres. De har ikke havnet der de er på grunn av fornuftsbasert tenkning så det er ikke realistisk å tro at fornuftsbasert tenkning er veien bort derfra. Det foreligger et sikkerhetsproblem her. Troende mennesker er rett og slett ikke tilregnelige i forhold til edruelig informasjonshåndtering og de bør derfor ikke eksponeres for “fristelser” i form av sensitive personopplysninger og annet som tilligger stillinger med særlig samfunnsansvar. Eller for å si det på en annen måte: De tenker som barn og bør derfor behandles som barn. Ateister opplever ikke at de verken kan skylde på eller forklare noe med annet enn sine egne valg og beslutninger. De anser ikke seg selv å være involvert i noen “kosmisk krig mellom det gode og det onde”, de er bare mennesker som lever i en verden vi bare delvis forstår. Teister takker Gud når ting går bra og skylder på Satan når det går ille. Ateister verken skylder på eller takker noen andre enn seg selv, uansett hvordan det går med dem. Og vi snakker ikke nå om hva de sier om ting, men om det de føler innerst i hjertet.

Imidlertid kan teister og ateister enes om at “det onde” er noe som bor i mennesket. Vi kan ikke benekte det alle kan se med sine egne øyne: Hver dag skjer det onde ting i vår verden. Det er ikke fruktbart å diskutere hvorfor det er slik, men vi kan snakke om hvordan vi skal forholde oss til det. Etablere en felles plan, så å si. For eksempel en feit faens bok som vi kaller Norges lover, nå også tilgjengelig for allmenneheten på lovdata.no … og som vi sier gjelder alle norske borgere både i inn- og utland. Jepp. Vi bare sier at det er sånn. Du behøver ikke å like det men du antas å være informert om at samfunnet finnes og at lovene gjelder for alle, såfremt de er norske statsborgere eller oppholder seg i riket. Punktum finale. Herfra og ut er argumentet pistol. Dersom du tviler på om noe er lovlig, anta at det er ulovlig inntil du har satt deg inn i hva loven faktisk sier om saken. Dersom du ser på dette og sier at hei, dette er jo bare skapt ut av løse lufta, så er dette helt korrekt. Naturlovene er noe helt annet enn samfunnets regler. Du kan for eksempel ikke fly og dersom du prøver vil du bli hardt straffet for det. Det finnes ingen som kan hjelpe deg hvis du trosser naturlovene. Alle skjønner dette. Om du derimot blir pågrepet under mistanke om lovbrudd følger en prosedyre som er ment å skulle kvalitetssikre behandlingen du får deretter. Samfunnet er ikke naturlig og har følgelig helt andre måter å straffe på enn de man finner i naturen. Imidlertid finnes det mye som verken naturlovene eller Norges lover sier noe om og dette er moralens operasjonsrom … og her finner vi et interessant (og klassisk) dilemma.

Måler man menneskers moral ut fra deres intensjoner (deontologi) eller måler man ut fra konsekvensene av det de sier og gjør (konsekvensetikk)? Det finnes et gammelt ordtak som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner og man regner med at dette stammer fra Bernhard de Clairvaux (1091-1153) selv om han i sin aforisme sa at det var helvete selv som var utsmykket med menneskers gode intensjoner. Det er den samme tanke. Et annet kjent filosofisk kunstgrep om moral er “det kategoriske imperativ” etter Immanuel Kant (1724-1804) hvor tanken er at man bør handle som om det man gjør er det alle burde gjøre i en tilsvarende situasjon. Kant er imidlertid litt i overkant mye tysk idealist fordi mennesker bruker ikke alltid sin sunne fornuft når de former meninger om “hva alle burde gjøre”. Problemet med intensjoner er at selv om de føles gode så kan de noen ganger være så kørka dumme at “alle bør forstå” at dette ikke vil ende bra. Juridisk sett har det i en rettssak litt å si hva man “mente” å gjøre men for de fleste praktiske formål er slike meninger lite relevante. For eksempel spiller det liten rolle om snekkeren “mente det godt” hvis han har gjort dårlig arbeid. Faglige standarder veier tyngre enn personlige følelser. Det hjelper ikke om man føler seg som en kompetent snekker, eller engang om man har papir på dette, alt handler om man får til å gjøre jobben ut fra de standarder og kontraktsbetingelser som gjelder. Noe av det samme prisippet gjelder i forhold til Norges lover. Man er ikke fri til å tolke dem som det passer, de er offentlige standarder for atferd og omgang som gjelder for alle, overalt og til enhver tid. Det finnes prosedyrer for å endre lover man ikke føler seg bekvem med men man kan ikke bare begå forbrytelser og tro at dette ikke vil få konsekvenser.

Problemet med tro er at det representerer et eksistensielt skråplan. Hvor går grensen for hva man er villig til å tro på? Har man ingen beviser eller engang noen fornuftige argumenter står man i forlegenhet. “Det bare er sånn” holder ikke mål i måneskinn. Det er her vi finner det alvorlige problemet. De troende har ofte et uryddig forhold til begrepet autoritet. De blander sammen makt og rett, frihet og privilegier. Og fra denne grumsete grautgryta av gudsfrykt vokser det juridiske vanskapninger. Religiøse lover er noe man eventuelt kan velge å underkaste seg i sitt privatliv, de er ikke verre eller bedre enn regelverket i et hvilket som helst annet fantasibasert rollespill, men de har ingen gyldighet i samfunnet. Faktisk tvert imot. I den grad noen føler seg bundet av religiøse lover kan de ikke anses som pålitelige voktere av Norges lover. Eventuelt kan de tiltros noen laverestående funksjoner innenfor kriminalomsorgen, men hvis ikke samfunnet er deres første kjærlighet så kommer utroskap til å inntreffe når og hvis muligheten oppstår. Gud er fraværende. For ateisten vil det aldri være noen aktuell problemstilling om man skal forholde seg til Guds lov eller Norges lover. Begge er i utgangspunktet fantasier og ting vi mennesker har funnet opp, men bare en av dem er basert i en demokratisk politisk prosess preget av kvalitetssikring og etterettelighet. Og nettopp derfor oppleves staten og lovverket som provoserende for de som ønsker at begrepet autoritet skal komme til uttrykk på andre måter. Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos en politiker. Jeg antar at selve innsettelsesprosessen inkluderer noe slags rituale hvor man avlegger ed, signerer papirer, hva som enn kreves får å gjøre det tydelig at selv de som lager lovene i samfunnet er forpliktet til å følge dem, men det foreligger ingen eksplisitte forbud mot å innsette politikere som lyver om hvem de er, hva de står for og hva slags planer de har for samfunnet. Det eneste som kreves for å bli politiker er at man klarer å samle et tilstrekkelig antall stemmer bak seg. Det vi noe ganske lakonisk ofte beskriver som den politiske kjøttvekta. Dette har ikke så langt i det moderne Norges historie vært noe (alvorlig) problem, men vi ser tvilsomme tendenser i andre land. Gjennom nettet smittes mange også her.