Eksperimentering med narkotiske stoffer er noe jeg forbinder med 80-tallet og “festkulturen” i Oslo, med konserter, nattklubber, nachspiel hjemme hos folk og hele resten av åsgårdsreia. Tilgangen til stoff var et pengespørsmål, det var aldri vanskelig å skaffe nærmest hva som helst på få timers varsel. Det var egentlig mest brysomt å få tak i alkohol, men selv det var som regel et spørsmål om hva slags påslag i prisen man var villig til å akseptere (eller i stand til å betale for, der og da). Selv på 80-tallet var Oslo en pussig form for “liten storby” i den forstand at det fantes mange og varierte steder, men samtidig ikke nok mennesker til å etablere tette skott mellom miljøene, slik at det var glidende overganger mellom rockemiljøet, kunstnermiljøet og de kriminelle miljøene. Alle møttes på utestedene for sosial omgang. Sånn antar jeg det mer eller mindre er den dag i dag. Jeg vet ikke. Det er mange år siden jeg var “på byen” i noen slags forstand.
Blant alle jeg kjenner eller noen gang har kjent finnes et par “cannabisaktivister”. Selv er jeg skeptisk. Jeg tror ikke høyt fobruk av cannabis er bedre for folk enn høyt forbruk av alkohol, som definitivt ikke er bra for folk. Men det raker meg lite om noen “røyker en rev” så lenge det ellers ikke utarter i form av nedsatt livsvilje, arbeidsevne og hva vet jeg. Cannabistypene har en tendens til å være litt frynsete i fantasiene sine noen ganger. Det er ikke måte på hva slags planer de har, men det skjer liksom aldri noe. Om de tiltrekkes av stoffet fordi de var sånn i utgangspunktet eller om det er stoffet som gjør dem sånn blir en høne-og-egg-debatt. Selv kjenner jeg både totalavholdende individer som er grunnsløve som typer og vanebrukere av cannabis som er så oppegående at man blir stresset av å være i nærheten av dem. Du vet, den typen som har alle mulige slags baller i lufta og snakker uten stans om hvor bra det går med forretningene. Man hører også historier om idrettsstjerner som bruker cannabis, så jeg vet ikke. Det virker ikke bevist hinsides all rimelig tvil at cannabisbruk medfører forstyrrelser i verken personligheten eller den sosiale funksjonen, i det minste ikke i noen generell forstand.
Det argumentet som overbeviser meg hver gang – det vil si en gang i året eller så – jeg havner i samtale med en “cannabisaktivist” er at markedet allerede er etablert og mer eller mindre mettet. Cannabisindustrien eksisterer allerede. Cannabiskulturen eksisterer allerede. Det innføres, tilvirkes, transporteres, omsettes, oppbevares og forbrukes tonn etter tonn av faenskapet hvert år i Norge. Dette vet vi. Som med andre kulturprodukter som alkohol, tobakk, sukker, fett og kaffe er det ingen uproblematisk vare fra et helseperspektiv, men det hjelper ikke å ha det “under jorda”. Da har man jo ingen kontroll over noen deler av denne økonomien, bare hva som i praksis utgjør noen slags kronisk infeksjon i samfunnskroppen. Det vil etter min mening være enklere å drive holdningsskapende arbeid i forhold til måtehold og ansvarlighet hvis man plasserer cannabis i den gruppen av helsemessig suspekte men lovlige produkter som er nevnt ovenfor. Man fjerner det “forbryterromantiske” aspektet fra bruken. Det vil ikke lenger være spennende som før, bare noe teit og illeluktende, som sigaretter eller en bøtte chips fra gatekjøkkenet. Forbudslinjen har vært forsøkt og det har vist seg at den ikke virker. Folk bryr seg rett og slett ikke om at det er forbudt. Hva gjør vi da? Å eskalere skarpheten i konfrontasjonen med strengere straffer og mer brutale metoder er ikke veien å gå for en typisk demokratisk rettsstat. Ihvertfall ikke all det stund vi kan observere helt empirisk at selv ikke det har hjulpet der man har forsøkt det. Vi kan fortsette som før. Det er en mulighet. Det er sikkert noen som tjener på det. Eller vi kan ta kontroll over cannabisøkonomien gjennom å legalisere, regulere og skattlegge den, etter mønster av vinmonopolet. Det vil enda flere tjene på.
Filosofisk sett er det imidlertid liten grunn til å anta at mennesket skal endre sin grunnleggende natur og bli til et fornuftsvesen, selv ikke Homo norvegicus, det norske mennesket, vi som i så mange sammenhenger er så stolte av vår sunne natur og vår vakre fornuft (eller det skal kanskje være omvendt) har også identitetsforstyrrelser som sitter i følsa, altså det organet vi føler oss frem i informasjonsjungelen med. Vi vet jo at vi har rett, vi behøver bare å få det bekreftet. Var det ikke det jeg sa? sier vi, akkurat som om noen bryr seg om hva vi sa. Det mest hyppige argumentet på motstandssiden later til å være at vi ikke bør legalisere cannabis fordi dette “sender feil signaler” om at bruk av cannabis er akseptabelt. Dessuten behøver vi ikke enda et rusproblem, i tillegg til alkoholen. Til det er det å si at jeg forstår hva de sier, men det er etter min mening ikke realistisk å argumentere som om “ingen cannabisøkonomi” er et aktuelt alternativ når valget står mellom svart eller hvit cannabisøkonomi, fordi vi kan være rimelig sikre på at dersom etterspørselen etter cannabis lot seg fjerne fra forbruksmarkedet så ville den vært borte for lenge siden. Dette er imidlertid ikke hva vi observerer. Hva lærte de på økonomistudiet? Når folk har penger og etterspør en vare vil tilbud fremkomme. På den ene eller den andre måten. Vi både kan og bør forholde oss skeptiske til mye av det våset økonomer sier, men akkurat denne spådommen er nærmest vitenskapelig korrekt. Folk kommer til å etterspørre cannabis, derfor vil det alltid eksistere en cannabisøkonomi. Quad erat demonstrandum. Intet vettugt menneske betviler det.
Det er sjelden – jeg tror faktisk aldri – noen av de “cannabisprofetene” jeg har i min vage omgangskrets nevner dette, så jeg skal ta det med for min egen regning: Politikken Norge fører i forhold til cannabisøkonomien undergraver respekten for loven, ihvertfall blant de som bruker cannabis “noen ganger” i løpet av året. Den siste undersøkelsen jeg så anslo dette til å være 20% av den voksne befolkningen. Det er jo for faen ikke klokt. En av fem involverer seg på vanemessig basis i lovbrudd. Hvordan får man det til å stemme med grunnleggende prinsipper for lovgivning og rettshåndhevelse? Det første man tenker er at man ville kunne fylt mange fengsler hvert år på dette grunnlaget, hvis man skulle være streng. Flere enn vi har. Til og med flere enn vi med noen slags rimelighet kan bygge. Situasjonen er absurd, men vi later som om det er fin flyt og alt under kontroll, som ironisk nok er typisk “misbrukeratferd” i forhold til rusmidler. Det første saklige resultat vi må prøve å etablere er den minimumsstandard at folk snakker sant når de snakker om rusmidler og de problemene de har med dem. Så vidt jeg vet er det standard prosedyre i behandlingen av avhengighet at pasienten må erkjenne forholdet. Slutte å lyve om det. Hvis ikke kommer man ingen vei med noenting. Å være avhengig av noe er kanskje ikke det hippeste man kan tenke om seg selv, men det er bedre enn å være avhengig av noe og i tillegg lyve om det. Bare for å nevne et klassisk psykologisk problem som forekommer i rusavhengighetssaker. Jeg tror det vil være lettere å få rusavhengighet opp på bordet og inn i et behandlingsprogram hvis man ikke i tillegg er nødt til å komme over den terskelen det er å tilstå at man begår lovbrudd på vanemessig vis. Denne situasjonen ser ut til å være en høy pris å betale bare for at rusmotstanderne skal føle seg tilfredse med at de “sender de korrekte signalene”. De ligner abortmotstanderne i sin tilnærming til problemkomplekset.
