Filmen From Here To Eternity (1953) er et nokså klassisk kjærlighetsdrama som utspiller seg mot en bakgrunn av det japanske angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Tidlig i filmen ser vi hovedpersonen ankomme marinebasen. Noe senere ser vi ham gå til et sted som har skiltet GAY ROOM over døra. Hva forventer vi å se der inne? Saken er at ordet har endret betydning siden den gangen. Jeg tror ikke de har de gamle skiltene i fortsatt bruk på amerikanske marinebaser. Det skulle ha tatt seg ut. De bruker jo ikke ordet homofili på engelsk. Der sier de enten homoseksuell eller (oftere) gay. Et ord som tilsvarer det norske ordet gøy. Det har bare blitt sånn med tiden. Det går i praksis ikke an å bruke ordet gay på noen annen måte lenger enn i betydningen homofil. Jeg er litt usikker på den eksakte gangen i det hele, men jeg tror det oppsto i kjølvannet etter Stonewall-opptøyene i 1969. Som alle vet er det en subtil men effektiv hersketeknikk å “synes synd på” folk. Man befinner seg jo implisitt i en overlegen posisjon når man utgyter sin medlidenhet. Sånn fungerer det. Poenget med å begynne å kalle seg gay var altså å understreke at det er ingen sykdom, eller handicap, eller mentalt problem, eller noe som helst annet slags grunnlag for din medlidenhet. Den behøves ikke. Homsing er gøy. Omtrent sånn tror jeg at det skjedde.
Konseptet er uansett så godt etablert i det engelske språket at det har “kommet for å bli” som man sier. Enhver ordbok vil oppgi “homofili” som primærbetydning, mens “en sorgløs, munter person” nevnes sekundært. Er dette problemfritt? Ja det kan du tro. Folk skriker i fistel over at fenomenet homofili overhodet eksisterer, selv om det alltid har gjort det, og omtrent i den samme prosentvise grad gjennom alle tider og i alle kulturer. Det bare er sånn. Det behøver ingen forklaring. Det er ikke noe man behøver å “forstå”. Man har jo i utgangspunktet ikke noe med hva slags romantiske og/eller seksuelle preferanser andre folk har. Man bør egentlig ha nok med å holde orden på sine egne affærer sånn sett. Det er ikke seriøst å blande seg borti andres. Hvem har tid til denslags fjolleri? Mitt generelle inntrykk er da også at nordmenn for det meste bare trekker på skuldrene. De har ingen mening om temaet. Det finnes homofile. Javel, og så? Det er vel helst bare de religiøse eller på andre måter nevrotiske som danner et engstelig forhold til andres opplegg for å avvikle sine privatsaker. Dessuten finnes det til enhver tid en ikke ubetydelig kontingent av individer med “kompleks psykologi” — i den forstand at de er litt i overkant nysgjerrige på hva homser driver med, men de benekter på det skarpeste at dette “betyr noe”. Enkelte av dem kan bli ganske farlige. De tåler jo ikke å se at andre praktiserer det de selv bare drømmer om, på et plan som er så hemmelig at de til og med skjuler det for seg selv. Det er vanskelig å forstå antihomoaktivisme på noen annen måte. Herregud. Hvorfor gidder de? Følelseslivet deres må jo ha gått helt i surr. Egentlig bør det ikke være vanskelig. Interesse er interesse. Få skikk på sakene. Hvis man er så nysgjerrig på hva det betyr å være sammen med en av sitt eget kjønn ser jeg ikke annen råd enn at man må undersøke det. Hvor farlig kan det være?
Selv foretrekker jeg å definere meg som demiseksuell. Det betyr kort sagt at det må være “noe personlig”. Jeg tiltrekkes ikke av folks kjønn i den forstand. Det er i utgangspunktet fullstendig uinteressant for meg. De kan være så Barbie McBeautiful som helst, men hvis dette er alt de har så har de ingenting. Jeg antar det er derfor jeg er såpass “tolerant”. Sånt interesserer meg jo ikke. De kan være kvinner, menn, eller tvert imot så mye de vil for meg. Det er jo ikke min sak. Og jeg tviler på at det går an å sjokkere meg på det viset. Jeg har sett det meste innenfor kategorien “eksotisk personlig fremtoning”, for ikke å si bisarr atferd. Det er bare mennesker. Altså per definisjon snåle skapninger, bortsett fra at det fleste av oss foretrekker en mer diskrèt og “privat” stil. Vi liker ikke å bli stirret på, så vi legger ikke opp til at det skal skje. Men noen er bare rett og slett ganske ekshibisjonistiske av legning. De liker pynt og strutting. Det er greia deres. Jeg opplever vel at jeg har en veldig “hva så” type holdning til nesten alt mennesker gjør, så lenge det ikke er direkte kriminelt eller på andre måter ufyselig. Du vet. Til skade for andre og den typen ting. Jeg forstår rett og slett ikke hva seksualangst handler om, ihverfall ikke den man føler på andres vegne. Hvem har tid til sånt? Hvis de ikke har nok med å passe sine egne saker bør de kanskje skaffe seg noen flere saker. Du vet. Komplisere livet sitt litt mer. Som håndverkere pleier å si: Det finnes nok å gjøre. Hvorfor føler ikke alle det slik? Nå er jeg vel litt i overkant mye kunstner og bohem til at jeg bør snakke høyt om “det nyttige” — men hvis noe verken er til nytte eller hygge, hva fanden er så poenget? Masochisme? Vi skiller jo forsåvidt mellom “ekte masochisme” – i tradisjonen etter Leopold von Sacher-Masoch – og “psykologisk masochisme”, som er når man oppsøker lidelse og problemer av dunkle personlige årsaker. Eller som Nietzsche formulerte det: Å stirre ned i avgrunnen. Folk gjør sånt, særlig de som allerede er traumatiserte og vant til å leve i en sky av angst. Paradokset består i at de føler seg ikke trygge hvis de ikke har noe å være redd for. Angsten krever å bli objektivisert og den vanligste metoden er projeksjon. Man flytter kort og godt frykten fra å være en indre opplevelse til å bli en ytre omstendighet. Eller man dikter opp en årsak, om du vil.
Jeg vet ikke om noen annen måte enn bevisstgjøring. Dette er da også det ultimate formålet med psykoterapi. Å forstå hva som skjer med deg. Hvorfor du føler som du gjør. Sannsynligvis er det nødvendig å jobbe seg gjennom hver minste lille detalj av alt som noensinne har skjedd i livet ditt dersom orden er det du går for. Jeg kødder ikke. Du må kunne svare for hvert minutt av all din tid. Hvor var du? Hva så du? Og så videre. Det er ikke enkelt. Det er aldri enkelt. Men hukommelsen er den enkleste inngangsportalen til å “hacke” sin egen hjerne og ta kontroll over mannskiten. Man kan også oppnå det samme gjennom å ta bevisst kontroll over drømmesøvnen, men det er mye vanskeligere og man blir dessuten ganske snål av det. Du vet. Underlige idèer og den typen ting. Spørsmålet er bare hva man vil. Hvor vanskelig skal man gjøre det, liksom. Det går helt fint an å leve uten å “kjenne seg selv” i noen detaljert forstand. Det er faktisk det normale. Disiplin er ikke særlig ettertraktet der ute. Orden kommer typisk i konflikt med folks naive idèer om frihet. “Frihet fra vanskeligheter” er ikke særlig realistisk, men det er ikke desto mindre populært. Det er for eksempel enkelt å selge folk ting under argumentet om at det vil gjøre livet deres enklere, men jeg hittil aldri hørt om noen som lover det motsatte i en salgssituasjon. Denne greia kommer virkelig til å komplisere livet ditt. Hva som senere viser seg å være sant blir en helt annen vals. Mennesker fantaserer typisk om forenklinger. “Spare tid” og den typen ting. Derfor går det som det går. Alt beveger seg i retning av sløve slurverier. Mest mulig kompensasjon for minst mulig innsats og det ene med det andre. De kaller det intelligens. Noen er til og med så frekke at de kaller det hardt arbeid selv om alt de gjør er å trikse med penger og papirer. Vi har det samfunnet vi har fordi dette er hva det finnes politisk vilje til å skape. Det er ikke mystisk. Helt siden sent på 1970-tallet har norske politikere på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen praktisert nyliberalistiske prinsipper. Det betyr i praksis at den ultimate form for menneskelig kommunikasjon ligger i prissetting innenfor en liberal markedsmodell. Eller at alt koker ned til penger, om du vil. Og at livet er en aktivitet som foregår på “markedsplassen”. Jeg pleier alltid å si at folk bør lese Marx. Det er jo vanskelig å ta dem seriøst hvis de ikke engang vet hva den mest innflytelsesrike “økonomiske tenkeren” de siste to hundre år hadde å si om disse tingene. Imidlertid bør de også lese Hayek. Han som vi noe humoristisk kan beskrive som Antimarx. Så å si alle bruker marxistisk terminologi til enhver tid, uten engang å vite at det er Marx de siterer. Som jeg sa: Bevisstgjøring. Folk vet som regel ikke engang hva du snakker om når temaet kommer inn på nyliberalisme, som for Norges vedkommende bør kalles “Brundtlandisme”. Problemet er bare at entusiasmen fra den gangen har surnet ganske kraftig — og Arbeiderpartiet blør velgere til alle kanter av den enkle grunn at de har ikke “arbeiderklassetroverdighet” lenger. Kanskje ute i distriktene, hvor forhold er mer “lokale”, men på riksnivå ligner en typisk arbeiderpartipolitiker på alle andre politikere. De har rett og slett ikke politisk handlingsrom nok til at det finnes noen meningsfull forskjell mellom høyre, venstre og verken/eller. Ingen av dem kommer uansett til å røre de magiske mekanismene som er designet for å “tjene penger” uten å være materielt produktiv.
Når hørte jeg sist noen snakke i fullt alvor om klassekamp (uten at de mener navnet på en kjent avis)? Det må være mange tiår. Det vi har fått istedet er kulturkrig. Alle er jo uansett middelklasse nå, er de ikke? Finnes det engang noen som definerer seg som arbeiderklasse? Det er ihvertfall ikke lagt opp til det. Greia nå for tiden er å komme seg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig, slik at man kan dra fordel av den stabile og evige prisveksten som alle boligmarked er så kjent for (/sarkasme). Som eier av egen bolig er man jo nærmest for kapitalist å regne, ikke sant? Man lærer noe om markedstilpasning og dekningsgrad. Kanskje begynner man også å tukle litt med noen aksjer på nett. Du vet. Investeringer. Det lønner seg å ha dem. Altså, her er saken: “Arbeiderklasse” fungerer dårlig som egen identitet i året 2024. Hvem er det som kaller seg noe sånt nå i dag? Jeg klarer ikke å se for meg andre enn pyntenissene i Rødt, med alle sine kule solbriller og TikToks, selv om de strengt tatt aldri har vært arbeiderklasse i den forstand. De bare fetisjerer greia. Nesten samtlige er jo akademikere, eller i det minste fagspesialister med en utdannelse, et studielån og en etter måten høy inntekt. Jeg mener de som setter ut varer på supermarkedet og kjører søppelbilen. Dagens Arbeiderparti er ikke for sånne som dem. Det føles ihvertfall ikke sånn. Det er for mye fusk og intrige. Bildet ser ikke bra ut. Det private og det profesjonelle røres sammen til en smørje som er så frastøtende at anstendige mennesker ikke vil gå nær det. Dette gjelder selvsagt ikke bare Arbeiderpartiet. De er ikke engang de verste, bare de som har hatt den største fallhøyden. Jeg mener, noen av oss husker da Torbjørn Jagland stilte kabinettspørsmål på tallet 36,9. (Hvem gjør sånt? Er han totalt fette dust?) Der pleide de å befinne seg på tallskalaen, altså nærmere førti posent enn tyve. Ting har forandret seg siden da. Det er ganske tragisk. Hva skal man si? Er det synd på dem? Stakkars Arbeiderpartiet. Før var de ei struttende feit skinke, men nå er de et skinnmagert og alt for salt fenalår. Deres egne kjernevelgere – om vi skal dømme etter partiets navn – søker seg heller til de høyreradikale. Der trakteres de med champagne og kokain, foruten at de kan ete waldorfsalat til det kommer ut av øra. Politikk er jo mest for gøy og underholdning i den nyliberalistiske modellen. Statens funksjon er å sikre fri markedsadgang og “rettferdige konkurranseforhold” og lite annet. Politi og rettsvesen skal beskytte eiendom først og fremst, mennesker bare sekundært, altså uten at det kommer i konflikt med eiendomsspørsmålet. Så hva er det å snakke om i mellomtiden? Det er her den såkalte kulturkrigen kommer inn i bildet. Det er for det meste bare tøys som ikke spiller noen rolle, men folk hisser seg opp likevel. Det er akkurat som om de kan se mange skarpe detaljer i et bilde som er utilgjengelig for meg (selv om jeg i enhver objektiv målestokk er en ganske skarp observatør som ikke overser mange detaljer). Noen skrev for eksempel noe om kirkerom og Pride-flagg her på plattformen. De føler seg provosert av et stykke tøy som henger der og vaier i vinden. Herregud. La meg si det slik: Gud er allmektig, ikke sant? Så hva betyr det når han velger å ikke gjøre noe? Han kunne bare knipset med fingrene og vips så ville alle ha vært brunstige heteroseksuelle uten skitnere lyster enn det å komme seg til sengs for å lage barn. Men dette gjør han altså ikke. Istedet velger han at noen – jeg innbiller meg noe rundt ti prosent av en typisk befolkning – skal tiltrekkes av sitt eget kjønn; eller i visse tilfeller noe mye mer komplekst og uvanlig enn dette. LHBT-opplegget er ikke en ideologi, det er en identitet. Sånn er det bare. Det er ikke noe man behøver å verken “forstå” eller mene noe om. (Hvem skjønner hva Gud driver med uansett? Det er ingen jobb for mennesker.) På godt norsk kalles det mye skrik og lite ull når det engasjeres til dansefest rundt kulturspørsmål. Jeg mener, selv er jeg like norsk som Dovrefjell og Rondane, men jeg vil ikke karakterisere meg som “integrert” i samfunnet. Jeg har definitivt alltid vært en outsider. En slags øko-minimalist om du vil. Jeg kan jo ikke leve med meg selv hvis jeg vet at jeg på noe slags vis bidrar til å finansiere den perverse livsstilen til rikfolk. Men denne fundamentale konflikten lot seg løse ved at jeg tar pengene deres istedet. Du vet. Som håndverker. Folk med mye penger har oftere enn andre gående en masse greier med hus og hage. Sånn er det. Jobbene finnes der pengene finnes. Jeg liker ikke at det er sånn men samtidig må jeg jo være praktisk. Realisme trumfer alle andre hensyn hvis den generelle planen er å overleve dagen.
