Noen slags rasjonaliseringsekspert ga meg nylig et velment råd som ikke var etterspurt men likevel bemerkelsesverdig. Visstnok skriver jeg for langt og for tungt. Det er for mange ord, for dystre emnevalg og “tonen” går alt for ofte i retning av det umenneskelige. Du ville blitt mer populær hvis du skrev kortere og mer positive tekster fikk jeg beskjed om. Isolert sett er dette sikkert sant. Jeg skjønner bare ikke hvorfor vedkommende tror at jeg prøver å bli populær. Eller hvorfor dette i det hele tatt betyr noe for noen. Seriøst. Det er ubegripelig for meg som “meningsdannende konsept” selv om jeg naturligvis forstår prinsippet på det intellektuelle plan. Det er jo ikke ærlig, eller rettere sagt; det er ikke noen sann representasjon av hvem jeg er og hva jeg prøver å oppnå. Jeg vil heller ha èn kritisk leser som pirker på språket mitt og korrigerer saksopplysninger jeg har misforstått enn hundre smiskere som kommenterer “det var fint sagt” eller noe annet sånt vås som verken er her eller der i saklig meningsinnhold.
“Det jeg driver med” har faktisk et navn. Anstrengung des Begriffs. Et litt vanskelig oversettbart konsept som filosofen Hegel lanserte i sin tid (og som vi senere gjenfinner som satire i form av Ibsens karakter Begriffenfeld, bestyrer av Dårekisten i Kairo) men det blir ikke helt dumt å bruke det norske ordet hjernegymnastikk. Universitetet i Oslo hadde forresten i sin tid et “Institutt for Begrepstømming” som var noe slags ironisk opplegg rundt kunsten å diskutere ordene istykker, som jo ikke er hensikten med en intellektuell debatt selv om det kan være politisk nyttig for mange å skape forvirring rundt konsepters meningsinnhold. Du vet. Sånne som “bare stiller spørsmål” helt til tenkamentet varmskjærer seg og går i stå. Man skal anstrenge bevisstheten og begrepsapparatet, men man skal ikke sprenge hele faenskapet istykker. Det skal jo være trening, ikke sant. Alt fra lett mosjon til målrettet utvikling av konkurranseegenskapene. Det skal ikke være selvdestruktiv spekulasjon rundt spørsmål som umulig kan ha noe universelt meningsfullt svar.
Første gangen de prøvde å kapitalisere internettet endte det med “dot-com-bobla” som skremte bort alle investorer for en stund, men senere lyktes de bedre og nå har vi fått en oppmerksomhetsøkonomi som fungerer etter nyliberalistiske markedsprinsipper: Jo flere “følgere” du skaffer deg, jo sterkere blir den nettbaserte operasjonen din. Dette ligner i foruroligende grad på den “politiske” perversjonen som oppstår naturlig i et demokratisk valgsystem hvor stemmetall er den eneste valuta som betyr noe. Alle vet jo at det spiller fint liten rolle hvor bra saker man har hvis ingen stemmer på deg. Politisk makt utgår fra den grad av støtte man har i befolkningen. Om man “har rett” er uvesentlig. Alt som betyr noe er “å vinne folks hjerter” til fordel for et assortert utvalg av vage prinsippsaker som betyr lite i en praktisk virkelighet som handler om å få jobben gjort, men som skaper følelsesmessig engasjement hos velgerne. Ihvertfall nok til at de stemmer på partiet ditt. Man må få folk med seg, liksom. Fremføre et lettfattelig budskap som folk tror på. Da vil alt ordne seg.
Det er umulig for meg å forstå hva en leser får ut av det jeg skriver og jeg har jo ingen mening om hva andre folk skal tenke – bare litt om hvordan de oppfører seg – så hvor mye tid skal jeg bruke på dette? Jeg antar i utgangspunktet at alle som sitter ved en datamaskin får til å google ord og uttrykk som er ukjente for dem etterhvert som de leser – som jeg selv gjør “hele tiden” – slik at jeg bryr meg lite om å lete etter enkle ord og velkjente referanser. Sånt kan de finne andre steder. Noen skriver blogg om “sin reise gjennom livet” med vekt på hva de spiser, føler og opplever fra dag til dag, mens jeg skriver om hjernegymnastikk. En av egenskapene ved mental trening er at “du blir hva du spiser” på samme måte som i fysikken. Trening av kroppen handler jo nitti prosent om hva du spiser og ti prosent om “selve treningen”. De har til og med utviklet en matematisk formel for dette: Søppel inn = søppel ut. Kvaliteten på byggverket kan aldri bli bedre enn kvaliteten på materialene man bruker. Ferdig diskutert. Om det “ser fint ut” er en helt annen – og sekundær – sak. Man kan dekorere hva som helst, men hvis poenget er et robust byggverk som har motstandskraft overfor elementene og det ene med det andre, så må man bruke materialer som egner seg for dette formålet. Man kan trene seg ihjel – mer eller mindre bokstavelig talt – nede på helsestudioet, men hvis man ikke har et formålstjenelig kosthold er alle disse anstrengelsene egentlig bortkastet.
Alle har hørt det latinske ordspråket mens sana in corpore sano. “En sunn sjel i et sunt legeme”. Men hvordan bygger man en sunn sjel? Fra et filosofisk utgangspunkt handler det om å stille de rette spørsmålene. Det er jo ikke sant det som mange tror; at filosofer leter etter svar på livets dypeste spørsmål og alt det der. Filosofer leter etter bedre spørsmål, ikke etter svar. Forstandens eneste vei fremover består jo i å følge en spørsmålslinje som leder i en bra retning — og alle oppdager før eller senere at ethvert svar man finner alltid bringer nye spørsmål, slik at det beste man til enhver tid kan regne med å ha er “foreløpige konklusjoner” som man siden justerer etterhvert som man tilegner seg flere og bedre faktapunkter og andre data. Man blir aldri “ferdig trent” for å si det slik. Det er ikke sånn ting fungerer.
