Alle håndverkere som opererer i Oslo-området er godt kjente med “bakveien” fra Oslo til Bærum, det vil si Fylkesvei 168, også kjent som Gamle Ringeriksvei, som går fra Røa til Bærums Verk (ihvertfall hvis du spør meg, offisielt starter og slutter den sikkert på andre steder). Det er uansett den veien man må finne frem til hvis man av noen grunn har tenkt seg til det som tyskerne i løpet av okkupasjonstiden 1940-1945 kalte Polizeihäftingslager Grini – populært bare kalt Grinileiren – men som man etter frigjøringen omdøpte til Ila Fengsel. Noen kaller det også en forvaringsanstalt. Der havner de som ikke anses som “vanlige forbrytere” men særlig farlige individer som har blitt dømt for svært grove forhold. En av disse var Viggo Kristiansen, som nylig ble frikjent.
Vi kan bare fantasere om hva slags emosjonell dødsskyggenes dal det er å sitte inne i tyve år for noe du ikke har gjørt, særlig noe av dette uhyrlige kaliberet – alle vet jo hva Viggo Kristiansen ble dømt for – som man strengt tatt ikke kan regne med noen slags tilgivelse for fra noen. Han har sikkert “gjort seg noen tanker”, som det heter, om skjebnen sin. La det være sagt, han har jo ikke utseendet med seg. Han ser ut som sånn man forestiller seg en non-spesifikk “forbryter”, med en tung kroppsbygning og et litt skulende ansikt. Jeg har aldri møtt ham men jeg innbiller meg at han ikke er noe sjarmtroll i sosiale sammenhenger heller, neppe den der typen som alltid har noe vittig å si og som folk naturlig føler seg tiltrukket av. Tvert imot, jeg forventer et mutt og innesluttet vesen. Noen man må “hale ordene ut av”. Kort sagt, hele fremtoningen til Kristiansen jobbet sannsynligvis sterkt mot ham mens saken var til etterforskning.
Om “vi” kan lære noe av tilfellet Viggo Kristiansen er et åpent spørsmål. Han ble jo dømt. Retten fant det den gangen tilstrekkelig bevist at han var skyldig etter tiltalen, mens de nå har havnet på den motsatte konklusjon. Hans egen forklaring har aldri endret seg. Også dette, at han nektet å tilstå og “ta det som en mann”, virket sannsynligvis som en skjerpende omstendighet den gangen. Dette er jo for faen en Dostojevskij-roman. Uansett en stygg historie. Både selve saken og det at noen har sonet tyve år på grunn av noen slags “systemisk feil” som tillater at folk blir dømt for ting de ikke har gjort fordi dette er beleilig for påtalemyndigheten, eller fordi noen som jobber innenfor systemet har fått det man kaller en fiks idè — også kjent på fransk som idèe fixe, en idiosynkratisk tvangstanke, en slags mild form for mental “infeksjon” — eller kanskje til og med de har mottatt en mystisk åpenbaring hvor sannheten ble skrevet på himmelen med bokstaver av ild, hva vet jeg, resultatet var uansett hva det var. De følte seg sikre på at de hadde tatt rett mann. Selv om han nektet å tilstå.
Denne sikkerheten som folk noen ganger føler, på mangelfullt grunnlag, er det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Man føler seg sikker på at man har rett, men senere blir det påvist at man tok feil. Da føler man seg som en idiot. Eventuelt nekter man å skifte mening, formodentlig fordi det er et for stort “personlig nederlag” å konfrontere muligheten for at man noensinne gjør, har gjort, eller kunne ha gjort noe galt. Så går det som det går. Så lenge feilene får stå i fred blir alt bare verre over tid. Folk gjør feil. Javel. Det er ikke annet man kan gjøre enn å rydde opp i konsekvensene av feil som allerede har skjedd, korrigere kursen og gjøre ting riktige neste gang. Det å ikke klare å innrømme feil er en del av den mentaliteten som gjorde at man tok feil til å begynne med. Det vil si det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Dette inntreffer når man “føler seg sikker” på et annet grunnlag enn fakta og objektive data, la oss si for eksempel den såkalte magefølelsen. Det er alltid verd å utforske hvorfor man får de “magefølelsene” man får, underbevisstheten jobber jo ofte på mystiske måter, men det er ingen gyldig kilde for saklig informasjon. Hvis den intuitive følelsen ikke leder i retning av et objektivt bevisgrunnlag er den bare et villspor.
Jeg leste nylig om en Tromsø-mann som står tiltalt for å ha svindlet til seg noe i underkant av 300.000 kroner fra Nav, derved at han fortsatte å sende meldekort selv om han samtidig fikk lønnet arbeid. Artikkelen sa ikke noe om tidsrommet for svindelen, men ut fra beløpets størrelse kan man anta at det dreier seg om cirka et år. Sånt bør man jo ikke gjøre. Hva slags mennesketype gjør krav på ting de ikke har rett til? Det er luringene og svindlerne blant oss, de som ikke har normalt skamvett. Fristelsen tar dem. Før man vet ordet av det lever de i synd. Kanskje godter de seg over dette. Ha ha, nå lurte jeg dem godt, liksom. De nyter forbrytelsens frukter, gjerne med et utsvevende liv preget av ville fester og løssluppen seksualitet. Sånt forarger folk, kan du skjønne. De blir jo misunnelige. De kunne også tenkt seg mere penger enn hva de har til rådighet. Derfor kan man naturligvis ikke la svindlerne unnslippe. Det må statueres eksempler som tjener til å etablere en atmosfære av tilstrekkelig avskrekkelse: Hvis du kødder med Nav skal vi faen meg knuse deg noe så helt jævlig!!!
Tromsømannen er tiltalt for bedrageri under straffelovens kapitel 30 om “bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet”, det vil si staffelovens paragraf 371 som har strafferammen “bot eller inntil to års fengsel” — som høres ikke urimelig ut, sammen med noen slags erstatningsansvar og kanskje pålegg om å gå i terapi for å lære visse grunnleggende ting om voksenliv og ansvar. Men dette er ikke hva som har skjedd. De har istedet valgt å gå for paragraf 372, grovt bedrageri, med strafferammen “fengsel i inntil seks år”, hvilket i praksis sannsynligvis vil bety en fengselsdom i størrelsesorden tre-fire år. Dette høres imidlertid ikke rimelig ut. Hva sier loven?
§ 372.Grovt bedrageri
Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt skal det særlig legges vekt på om
a. det har hatt til følge en betydelig økonomisk skade,
b. det er voldt velferdstap eller fare for liv eller helse,
c. det er begått ved flere anledninger eller over lengre tid,
d. det er begått av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg,
e. lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling, verv eller oppdrag,
f. det er ført eller utarbeidet uriktige regnskaper eller uriktig regnskapsdokumentasjon, eller
g. lovbryteren har forledet allmennheten eller en større krets av personer.
(lovdata.no)
Det eneste som etter min mening er i nærheten av fornuft er dersom de legger vekt på avsnitt g (“har forledet allmennheten”), men selv dette er ikke fornuftig i forhold til verken rimelighetsprinsippet eller den alminnelige rettfølelse, bare innenfor en strengt byråkratisk horisont, som imidlertid må sies å være helt i tråd med Navs “ånd”. De er veldig byråkratiske der borte. Det er selvsagt ikke akseptabelt at folk svindler til seg penger fra Nav, men det får være bra hvis man får tilbake pengene, pluss kanskje noen slags ting som svir litt, si for eksempel at de må gå til psykolog og redegjøre for hva de tenkte på da de gjorde dette, slik at vi kan bygge opp et saklig datagrunnlag i forhold til mentaliteten hos en gruppe forbrytere, men det ligger i sakens natur at folk som er klienter hos Nav ikke er betalingsdyktige i forhold til bøter og de vil neppe lære noe som har positiv verdi hvis vi setter dem i fengsel. Hva er det man prøver å oppnå? Hva mener vi egentlig med begrepet “straff”? Etter min mening er alle andre hensyn enn samfunnets videre fremdrift under ordnede forhold mindre viktige hensyn. Det vi alle ønsker er fred og velstand. Derfor jobber vi for å materialisere dette formålet.
Staten har – i motsetning til innbyggerne sine – evig liv. Tyve år betyr lite for staten men det er svært viktig for menneskelige individer. I en spillteoretisk forstand er dette misforholdet et uttrykk for “overveldende overmakt”. Staten kan bare ta fra folk livet og det er ingenting de kan gjøre med dette. Åpenbart bruker jeg her uttrykket staten om hele det offentlige apparatet, med alle sine private tentakler, selv om det rent formelt ikke alltid er “staten” man forholder seg til på bakkenivå. Det er imidlertid sånn man opplever det. Alt er staten. Påtalemakten, Nav, Skatt Øst, Brønnøysundregisteret, regjeringen eller fengselsvesenet. Alt henger sammen med alt. Selv er man bare et menneske og alt man opplever i livet er personlig, mens motparten i spillet er en udødelig og uangripelig institusjon. Du kan skjønne at folk noen ganger reagerer med impotent aggresjon, som i tur og orden noen ganger motiverer dem til å gjøre irrasjonelle, tildels desperate ting. Ihvertfall ting som man bør forstå at man ikke er godt tjent med verken på kort eller lang sikt, enten man går fysisk til angrep på personalet eller man opplever noen slags berusende hevnfølelse når man svindler systemet. Folk blir rett og slett gale.
Sosialt mord er et begrep som betyr å “sende noen i krigen” i den forstand at man vet det er høy statistisk sannsynlighet for at de kan bli skadet eller drept, men det er nødvendig at disse tingene blir gjort så man sender dem allikevel. Det moderne arbeidslivet, med alle sine EN/NS/ISO-regulativer, prøver i størst mulig grad å avgrense mulige skadevirkninger av diverse arbeidsoppgaver som tradisjonelt har hatt høyt mannefall, for eksempel innenfor industri, landbruk og byggfag. Dette er fordi man forstår at sosialt mord er galt, i moralsk forstand, så man lar være å gjøre det i det offentlige og straffer de som gjør det i det private. Og selv om man eventuelt ikke selv har noen moral er det også et argument at det er ikke engang lønnsomt å “forbruke” mennesker i forretningssammenheng. Mennesker er ikke ting. Teknisk sett er det best å beskrive oss som prosesser, som begynner med unnfangelsen i mors liv (eller andre steder) og ender som kadaver. I mellomtiden skjer alt det vi kaller “livet”. Som alle vet går det an å si mye om “livet” men poenget her og nå er hva som introduseres i denne prosessen. Som de pleier å si på selvhjelpsseminarer og denslags: Søppel inn er lik søppel ut. Alt handler om hva slags holdninger og karaktertrekk vi oppfordrer hverandre til å utvikle og vedlikeholde. “Man høster hva man sår” og det ene med det andre.
Sosial sadisme er når man gleder seg over andres skade eller ulykke, enten fordi man hater dem på et personlig grunnlag eller fordi de tilhører en samfunnsgruppe som man hater og/eller forakter. Såkalte navere er en slik gruppe. I det politiske miljøet er det mange som skaffer seg makt via å oppfordre til sadisme rettet mot diverse svake samfunnsgrupper. Det fungerer omtrent på det samme vis som å skaffe seg popularitet på ungdomsskolen via å mobbe og banke opp de som er upopulære. Det er et ikke ubetydelig bidrag til denne mentaliteten når påtalemyndigheten anser det som grovt bedrageri å snuskenaske til seg noen – i denne sammenheng – småpenger fra Nav. Alt vedkommende har gjort er å jukse med sine personlige meldekort. Det er bare dumt og patetisk. Grovt ville vært hvis man svindlet til seg millionbeløp ved å operere med mange identiteter, falske barn og det ene med det andre, sånn at man ikke bare “falt for fristelsen” men virkelig gikk inn for å begå en forbrytelse. Men hva vet jeg? Det er vanskelig å forstå hva staten vil.
