Overskriften er noe som ble sagt i går av en – anonym – republikaner i den amerikanske kongressen, på forespørsel om de kommer til å jobbe for å få Donald Trump gjenvalgt som president i USA. Vi registrerer at bare omtrent halvparten av dem er “MAGA” mens de andre er noen slags tvilere som ikke desto mindre typisk stemmer med “partilinja” i oppkommende saker. Eller de avstår fra å stemme. Eller de bare trekker seg fra hele politikken, som stadig flere “normale” republikanere har gjort helt siden Trump ble en gallionsfigur for nyfascisme i USA. Det siste som har skjedd er at hans svigerdatter Lara Trump (gift med Eric) har overtatt som leder av den republikanske valgkomitèen, og sporenstreks sparket over halvparten av staben for å erstatte dem med “MAGA-lojalister” samtidig som det nå er bestemt at alle pengene valgkomitèen har skal brukes til å betale Trumps advokatregninger. Hva kan gå galt?
Jeg har jo noen amerikanske venner. Ingen av dem likte at Trump ble valgt som president. Alle – jeg selv inkludert – lurte egentlig bare på hvor galt det ville gå, siden “riktig” allerede var ute av bildet i og med at denne inkompetente overgriperen ble hyret inn for å gjøre en jobb han helt åpenbart ville komme til å føkke opp på noe slags usannsynlig vis. De mest optimistiske tenkte at han ville sikkert bli holdt i ørene av en realitetsorientert stab av profesjonelle “funksjonærer” som er vant til å håndtere den politiske hverdagen. Den gangen vitset jeg selv om Hannibal Lecter. Jeg foreslo at han sannsynligvis hadde takket nei til jobben allerede, så de var nødt til å hyre den nest verste karakteren de har der borte som ny president. Derfor måtte det bli Donald Trump. Etter den slu og machiavelliske operatøren Obama var det vel på tide å få inn et brutalt beist istedet. En stue ommøbleres jo raskest hvis man slenger inn et par håndgranater.
Det amerikanske topartisystemet er ment å skulle frembringe en likevektstilstand over tid. I praksis har vi jo noenlunde tilsvarende politiske gravitasjonskrefter i Norge og andre europèiske land også, hvor man typisk organiserer seg i to “blokker” selv om man i utgangspunktet har et dusin partier eller mer. Imidlertid forutsatte de som lagde reglene at folk senere ville være fornuftige og politisk bevisste, eller i det minste at de ville stemme ut fra “rasjonelle egeninteresser”. Men sånn er jo ikke folk og minst av alt amerikanerne. De er følsomme. De stemmer ut ifra håp – som jo i sin tid faktisk var et av Obamas slagord – om at lykken en dag skal komme til dem. Jeg husker at vi på 80-tallet pleide å si at det amerikanske topartisystemet separerer de som er onde fra de som bare er kørka. Flere alternativ har de ikke der borte. På den andre siden hadde vi den gangen Sovjetunionen, hvor man bare hadde ett parti som var både onde og kørka på èn gang. Er det noe bedre? Det beste man kunne si om sovjetsystemet var at man i det minste slapp å tvile på hvem av de to partiene som “har skylda” for de dårlige tidene og all forjævligseringa ellers. Sånn sett fortsetter Putins Russland i et gammelt og vel etablert spor: Makten og æren i all evighet, amen. I mellomtiden har de en kulturkonflikt i USA. Uenigheten står om hva og hvem “amerikanerne” er. Hvori består en “amerikansk identitet”? De to sidene har noe slags gjensidig utelukkende opplegg gående. De er ikke bare politiske motstandere, de er dødsfiender som aldri på noe grunnlag kan “samarbeide” om noe, ikke engang de fagmessige oppgavene som er tilknyttet det å styre landet.
Ikke vet jeg, for jeg er jo ikke sånn, men kanskje tiltrekningskraften til diktaturet ligger i at man slipper å forholde seg til mer enn èn stor og allmektig leder som personlig – eller gjennom sine utvalgte fullmektiger – tar hånd om alle saker. Man behøver aldri mer å føle seg forvirret fordi man må velge mellom den ene eller den andre jævelen som uansett bare lyver og prater tull. Go all in som amerikanerne sier når de satser alt de har i en runde med poker. Finn deg en herre og tjen ham lojalt til dine dagers ende. Folk har dannet seg et aldeles forbløffende sterkt emosjonelt forhold til personen Donald Trump. Vi har en personkult av samme type som fantes – og tildels fortsatt finnes – rundt sånne typer som Hitler, Napoleon og Stalin. Problemet er bare at alle de andre var kompetente folk. Onde og gale, javisst, men ikke evneveike rævklovner sånn som Trump og hele åsgårdsreia av zombier som følger ham. De har jo ingen plan, de bare hater staten og “elitene”. Det er som jeg sa ommøblering med håndgranat det de driver med. Kanskje man bør kalle dem anarkister? Rebel without a cause, for å slenge ut en tilfeldig referanse til James Dean og gullalderen i Hollywood, mens USA fortsatt hadde en noenlunde stabil identitet i verden. Siden har det gått utforbakke med hele driten. Grådighet avler mer grådighet og før man vet ordet av det har alle blitt kannibaler. Den amerikanske sosiale virkelighet handler om fettglinsende smil som fasade foran en psykopatisk kalkulerende mentalitet med fokus på profitt. Alle har det de kaller en “hustle” – et litt tvilsomt opplegg – gående for å få endene til å møtes. Opportunisme er en nødvendig egenskap for overlevelse. Man tar med seg det man kan få – ihvertfall så mye som man klarer å bære – og loven har bare veiledende kraft.
