Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.
(Store norske leksikon)
Et hvilket som helst normalt gjennomsnittsmenneske vil mer og mer ligne et medisinsk katastrofeområde jo nøyere man studerer dem, både i kroppslig og mental forstand. Vi er alle temmelig psyke for å si det sånn — og den verden vi bebor preges nå i så stor grad av hvordan mennesker oppfører seg at vi kaller dette “den antropocene tidsalder”. Kommer vi til å overleve som art særlig mye lenger? Det store bildet er jo ganske dystopisk. Miljøkatastrofe i Danmark kunne man lese på NRK.no i dag tidlig. “Jord fra Norge” truer med å begrave en dansk småby noen mil nord for Århus, kan man lese videre. Det er så man må riste på hodet og spille en liten trall på slurva for å hente seg inn i forhold til sakens realiteter. Herregud. Åpenbart har “noen” – på noe slags vis – klart å få til et opplegg hvor de tjener penger på å flytte skip lastet med forurensede jordmasser fra Norge sørover til Danmark. Hvordan får man til sånt? Hvem betaler for operasjonen? Dette er bare retoriske spørsmål. Jeg klarer fint å pønske ut en rimelig sannsynlig sammenheng av årsaker og virkninger; basert i prinsippet om at noen i den ene enden alltid må tjene penger på kommunale arbeidskontrakter – doktrinen om anbudsutsetting – samtidig som de i andre enden tjener penger på å senke standardene for kontroll og sikkerhetsrutiner ned til minste tillatte målekvantum. Det må jo gå galt. Og nå har de altså en situasjon der på stedet hvor alle disse forurensede jordmassene har begynt å sige.
Dette er selvsagt bare et eksempel som presenterte seg til morgenkaffen min i dag tidlig. Faktisk så er det et typisk eksempel på hvordan vi mennesker håndterer problematiske miljøsaker i praksis. Jeg vedder hele tolvfingertarmen min på at papirarbeidet tilknyttet den skandalen i Danmark inneholder frasen “godkjent deponi” i den norske enden. Disse trylleordene inneholder det juridiske sikkerhetsnettet for de som har stelt i stand denne elendigheta. Det er noen andre som eier søplemassene nå. Det godkjente deponiet har fått betaling for å overta ansvaret for den videre skjebnen til disse jordmassene, med alt sitt kjente og ukjente innhold. I mellomtiden har selvsagt firmaet Nordic Waste som drev det danske deponiet gått konkurs, slik at ansvaret nå ligger hos kommunen. Quelle surprise som franskene sier. Alle pengene er borte og de ansvarlige har blåst bort som røykdotter i vinden, konkursboet er verdiløst og det eneste som gjenstår er å utarbeide en realistisk plan for videre håndtering av situasjonen, men den må skattebetalerne finansiere. For de som er “nerd” nok til å huske den første episoden av fjernsynsserien Sopranos betyr begrepet “waste management” en forretningssvindel som lokale forbrytere tjener enorme penger på over hele verden. De setter opp et firma som leier en industritomt, så fyller de stedet med et par meter assortert avfall over hele området, før firmaet slås konkurs og alle forsvinner. Alt som blir igjen er et berg av søppel. Er man frekk nok kan man jo gå inn med et nytt firma og få kontrakt på flytting av de problematiske massene til “et annet sted” – man antar fortsatt at ordene godkjent deponi nevnes i kontrakten – og siden gjentar historien seg hvor mange ganger som helst. De eneste som er seriøse aktører i avfallsbransjen er de offentlige myndighetene som burde ha gjort hele jobben selv helt fra starten av. Hvor lenge varer et typisk firma? Vel, kommunen varer i tusen år og det samme gjør søpla, så hvem er best skikket til å håndtere sikkerhetsproblematikken rundt avfall? Ihvertfall ikke de som lusker rundt og leter etter åpninger for å rykke inn og ta ut fortjeneste, som i hovedsak er hva all privat næringsvirksomhet handler om. Hvis de ikke tjener penger er det jo noe galt med forretningsidèen deres — og de bør se på andre måter å vinkle sakene. Det offentlige lever ikke under denne typen press. De har en helt annen tidshorisont for sine resultatutmålinger. Til gjengjeld er det – eller bør ihvertfall være – mye lavere toleranse for å ta snarveier og gjøre feil innenfor offentlige opplegg. Til sist litt dansemusikk for morgengymnastikken:
