Det skjedde i de dager mens Norge fortsatt var så kristent i sine grunnvoller at man kunne bli dømt for blasfemi. Jeg begynte på barneskolen i 1969 og for de som klarer å huske skoledagene sine handlet det for det meste om å gjøre som man ble bedt om, inkludert det å gå til andakt i den lokale kirken — for å få forkynt selveste budskapet med feiringen — i løpet av den siste uken før juleferien. Det går ikke an å si at tiltaket “bet” på oss. Vi lot oss ikke lure. Dette er bare piss. Julen handler om julegavene, end of story.
Rike barn leker best, det vet alle, særlig de rike barna, som passer på å nevne dette tilstrekkelig ofte, men på en god andreplass kommer materialistiske barn. Det er ingen fordel å være “åndelig” når man er liten. Det gjelder å skaffe seg de riktige tingene, så å si om å ha god disiplin på sine foreldre, som jo dessverre er de som kontrollerer pengene. Det er vanskelig å oppdra foreldrene sine til å prioritere riktig og dette er en frustrert følelse som man senere vil gjenoppleve i form av et “ekko” når man må forholde seg til arbeidsgivere, staten, eller hva det nå skal være av urimelige mennesker som ikke har det korrekte syn på saker og ting.
Hva er en rimelig standard? De som er født inn i og har vokst opp med et liv fullt av privilegier har et annet syn på saken enn de som er vant til armod. Dette er mitt liv, tenker de. Dette er mine ting. Jeg har fått dem av mor og far, eventuelt andre familiemedlemmer, eller venner av familien. Det er sånn det er. Det er sånn det skal være. Senere tar man slik utdanning som kreves for å få en god jobb, som grunnlag for en god økonomi, før man selv stifter familie og etablerer seg som en innflytelsesrik person i det lokale nærmiljøet gjennom veldedighetsarbeid for eksempel ved å bidra som frivillig innsatsarbeider under arbeidet med å sette opp “julespill” for, av og med barna. Ringen er sluttet.
Mitt første problem med loven i denne verden kom på barneskolen, fordi det ble oppdaget at vi barna hadde begynt å si basusjernet om det hellige Jesusbarnet, som blant annet fikk til følge at selveste lensmannen kom til skolen for å si noen ord om at blasfemi kan være en straffbar handling. Dette er årsaken til at jeg kan tidfeste nøyaktig når jeg mistet respekten for loven. Jeg mener, jeg kan loven, bedre enn de fleste som ikke er fagfolk innenfor feltet, men det er ikke det samme som å respektere den. Jeg fikk en “åpenbaringsopplevelse” den gangen da, for alle de årene siden, i forhold til pølsefabrikken, altså der man lager lovene. (Uttrykket er etter Otto von Bismarck (1815-1898), som en gang bemerket at mennesker ikke har godt av å vite hvordan man lager lover og pølser.)
Jus og moral henger ikke alltid godt sammen. Eller rettere sagt, jussen er ment å være noe slags kunstnerisk uttrykk for den menneskelige moral, men teori og praksis er som alle vet to tildels svært forskjellige ting. Hva er rett og galt? Det varierer. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at det å alltid, konsekvent og uansett, bare forholde seg eksakt til hva loven sier, under prinsippet om “blind lydighet”, kommer til å ende galt. Lydighet har ikke noe med moral å gjøre, men det er det tidligste trikset man lærer innenfor denne kategorien av sosiale spill. Ikke det å faktisk være lydig, men å late som om man er det.
