Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa.
(Store norske leksikon)
Folk har typisk noen slags forestillinger om den såkalte steinalderen, men de vet sjelden særlig mye. I utgangspunktet er selve navnet basert i en tanke om at “folk lagde ting av stein”, noe vi forsåvidt gjør den dag i dag, men dette betyr ikke at de ikke brukte også alt annet som var for hånden – bein, treverk, skinn, sener, gevir og så videre – bare at alt dette andre typisk ikke har blitt særlig godt bevart. Bare unntaksvis finner arkeologene ting som har overlevd gjennom mange hundre tusen år; fordi de har ligget i en myr eller annet “fuktig klima” uten oksygentilførsel, eller eventuelt at de har ligget inni permafrosten i nordområdene. Ellers er det å si at den eldre steinalderen – paleolittikum – er en så fette lang tid – over to millioner år – at vi bør egentlig snakke om denne epoken og “resten”. Fordi den varte jo til omtrent for 10-12.000 år siden. “Vår” del av historien utgjør bare et par promille av all den tid det har vært mennesker på jorda.
På illustrasjonsbildet ovenfor ser vi noen eksemplarer av acheulisk håndøks funnet ved Boxgrove i England. De har den karakteristiske “dråpeformede” profilen som av en eller annen grunn holdt seg ganske stabil gjennom en så idiotisk lang tidsperiode – halvannen million år – uten at vi kan se noen åpenbar årsak til dette, at vi tilnærmer oss emneområdet med tildels paranoid aggresjon. Dette handler mindre om sakens fakta enn om vår moderne identitet som “oppgradert” versjon av tidligere tiders “primitive” mennesketyper. Vårt forhold til forfedrene er tildels litt anstrengt. Vi skal ikke mange generasjoner bakover før alle nålevende mennesker typisk synes at “vi er bedre enn dem” på et antall livsområder som handler om komfort, hygiene, helse, kosthold, materiell kultur og mer. Mye av dette er saklige argumenter. For eksempel er det aldri noen god idè å erfare tannverk, men det er vesentlig mye bedre nå enn for hundre tusen år siden. Sepsis på grunn av infeksjoner virker å ha vært en forholdsvis vanlig dødsårsak i steinalderen. Alle dør uansett til slutt, men alt som skjer før dette handler om “livskvalitet” og tanken er at dette var noen stusselige greier i steinalderen. Mange har endog vanskelig for å akseptere at arten menneske er lik nok i det store og hele til at vi – homo sapiens – kunne kryssformere oss med både neandertalis, denisova og sannsynligvis til og med homo erectus, som forble en ganske konstant greie gjennom to millioner år før de forsvinner fra fossilregisteret. Alt som ennå gjenstår av den ellers skandaliserte frenologien – studiet av menneskers skalleform – er de delene som handler om distinksjoner mellom menneskeraser i steinalderen.
Som alle vet utviklet svensken Oscar Montelius et system for aldersbedømming av visse objekter fra bronsealderen og kalte det typologi, som senere har hatt henfall til også andre epoker, som for våre formål her og nå handler om fasongen på den såkalte acheuliske håndøksen, som var i bruk så lenge at den må ha hatt en spesiell betydning. Siden det vi kaller “det dominante narrativet” påbyr at forhistoriske menneskeraser ikke hadde noe sjelsliv må det følgelig handle om at disse gjenstandene var så fabelaktig nyttige at folk ikke hadde noen grunn til å utvikle teknologien i andre retninger. Dette var rett og slett bruksmessig perfeksjon. Derfor holdt formen seg stabil i halvannen million år. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tenke. Eksperimentell arkeologi er studiet av hva eksakt som må til for å lage slike gjenstander av stein, bein, flint, horn og så videre. Hvor mye arbeid krever det? Alle kan jo se på illustrasjonen ovenfor og konstatere at noen har sittet og hakket i steinen for å fremkalle akkurat den formen de har. Hvorfor? Uansett hva folk tror så er det på ingen måte enkelt å lage dem. Man skal ha “håndlag” og dette tar omtrent 2000 timer å tilegne seg, gitt at man ellers ikke er en håpløs kløne, men at man får til ting med hendene. I en moderne kontekst kan vi si at man behøver en ukes grunnkurs med en ekspert for å lære de generelle arbeidsoperasjonene, og deretter mange måneders øvelse på egen hånd. Men så snart man har tilegnet seg kunsten – det “sitter” som håndarbeid – er det ellers å arbeidsmessig sammenligne med det å strikke en genser, snekre en stol, eller en hvilken som helst annen “mellomstor” håndverksoppgave. Genseren kan man ha på seg når det er kjølig og stolen kan man sitte på, men hva skal man med en acheulisk håndøks? Dette er og forblir spørsmålet. Hva brukte folk dem til? Er det et våpen? Et verktøy? Eller noe helt annet?
Bare det at spørsmålet forblir hengende der uten at alle er tilfredsstillende overbevist i forhold til noen forklaring som så langt har fremkommet er i seg selv litt “mistenkelig”. Problemet er at vi finner såpass mange av disse gjenstandene og at folk har visst om dem i tusenvis av år. I eldre tider ble de plukket opp og kalt tordenstein – eller tordenkiler – som det var vanlig å plassere i takbjelker for å beskytte mot lynnedslag. Andre samlet dem med seg når de fant dem bare på det grunnlag at det er “en fin stein”. Folk gjør fortsatt sånt. Den er dekorativ. Den minner dem om noe. Slike ting. Vi har forlengst mistet kontakten med den kulturelle konteksten som acheuliske håndøkser eksisterte innenfor så vi trekker dem inn i vår egen og tilskriver dem formål basert i vår egen snusfornuft. Dette var jo greia til homo erectus, en forhistorisk menneskerase som “vi” kanskje aldri har vært i kontakt med, fordi den normale kronologien består i at erectus utviklet seg til antecessor og heidelbergensis; som siden ble til sapiens, neandertalensis og denisova. På veien forsvant de kulturelle kodene som betinget acheulisk håndøks. Og nå sitter vi der med spørsmålstegnet. Redskapsbruk er litt her og der hos moderne mennesker. Vi er veldig spesialiserte. Det nærmeste vi kommer en “generalist” i våre dager er visse vaktmestertyper som tilsynelatende kan alle ting som har med bygninger og alle deres installasjoner og opplegg å gjøre, men for en halv million år siden måtte “alle” sannsynligvis beherske alle de mest typiske arbeidsoppgavene i kulturen. Samtidig har vi alle de vanlige hverdagsspørsmålene. Hvor sov de? Hva spiste de og hvordan tilberedte de maten? Hvor gjorde de fra seg? Hva slags sosiale strukturer hadde de? Drev de med kunst ag andre nominelt “unyttige aktiviteter”? Hadde de ritualer tilknyttet dødsfall og den typen ting? Hva slags gravgods finner vi? Bygde de hus? Hytter? Telt av strå og pinner? Eller sov de bare rett på bakken uten noen dikkedarier, som en fransk leiesoldat uten menneskelige følelser? Vi vet ikke. Vi kan ikke bevise noe. Vi kan bare spekulere, hvorav ting kan være mer eller mindre rimelige å tenke.
Om vi kaller det antropologisk teleologi eller om vi kaller det evolusjonær mystisisme, poenget er uansett den vanlige tendensen til å tenke på moderne mennesker som en mer “utviklet” form for artsrepresentant enn de som levde for, la oss si, en million år siden. Vi har utvilsomt en mye mer kompleks materiell kultur enn dem, men samtidig er vi ikke på langt nær like robuste og “overlevelsesdyktige” som de såkalt primitive folkene. Vi er myke skapninger som sjelden er godt forberedte på harde livsomstendigheter. Vi er trent for helt andre ting. Vi eksisterer jo i en “sivilisert” kontekst av hyperkompleks samfunnsdannelse. Vi har svært lite med naturen å gjøre. Skogen er et sted man går seg vill, ikke et sted man kan bo. Noen har vært i speideren eller på andre måter dannet seg idèer om “overlevelse i villmark” men det er sjelden noen som “lever på steinaldervis” noe sted i verden. Antallet stammefolk som ikke er i kontakt og kommunikasjon med “verdenssivilisasjonen” dreier seg bare om noen få tusen. Jeg er ikke sikker og jeg gidder ikke å google alt heller, men vi kan si med sikkerhet at de fleste nålevende mennesker er siviliserte skapninger. De har smarttelefon, etter måten fine klær og bankkonto, for å si det slik. De har – som regel – fast adresse. Folk bor et sted. Vi betrakter ikke de som har få eiendeler – bare hva de enkelt kan bære med seg – og sover på gata som frie mennesker. Ingen misunner dem. Det er fritt frem for de som ønsker det å flytte til skogs og leve som en villmann, men nesten ingen gjør dette, til tross for at mange ofte fantaserer om å “unnslippe tredemøllen” av økonomisk performative krav til fordel for noen slags enklere livsstil ute på landet, som for eksempel meg selv. Det er en årsak til at jeg holder meg unna bystrøk. Jeg liker jo ikke de “mentale” delene av det mange kaller storbyjungelen. Det er for mange bøffere der. Kannibaler, kan man nærmest si, i den forstand at de lever av andre menneskers livsenergi og innsats. Byen er et sted hvor folk jakter på andre folk, av ymse årsaker og til ymse formål, men det meste koker ned til “gjensidig utnyttelse” som basismentalitet. Noen vil ha pengene dine og de har mange fantasifulle opplegg for å flytte dem fra deg og over til seg selv. Dette er i hovedsak hva livet i byen handler om. Resten er frivolitet, fyll og fanteri. Fest og moro. Noe “høyere” formål finnes ikke.
Den postmoderne hypersivilisasjonen som vi lever innenfor nå ligner ingen av de som har gått foran, fordi opplegget er jo ikke religiøst motivert. Det befinner seg ikke noe tempel i sentrum av vår sivilisasjon. Vi lever ikke til ære for den eller den gudsmakten som vi samhandler med gjennom ritualer og historiefortelling. Vi har ikke noe system. Ingen retning og intet formål. For tiden lever vi i et åndelig anarki – eller nihilisme om du vil – hvor “alt går” så lenge det ikke er eksplisitt forbudt ved lov. Folk har ingen andre verdier enn dette. Noen har ikke engang det. De har mistet og/eller kastet fra seg alle andre hensyn enn det å “tjene penger” på enhver måte som er tilgjengelig i deres praktiske virkelighet, som befinner seg på gateplanet. Trenger man å være noen slags føkking Nostradamus for å forutse hvor sånt bærer hen? Vi har en sinnssyk kultur fordi vi er sinnssyke skapninger. Mer mystisk er det ikke. Som alle andre levende vesener er vi selvsagt avhengig av å ha et fruktbart livsmiljø hvor det går an å finne mat, men av “årsaker” tror menneskene at vi på et slags vis står over naturen. Vi skjønner hva som skjer og hvordan ting virker til en sånn grad at vi kan ta styringen over greia. Vi kan så å si temme naturen og få den til å danse etter vår egen fløyte. Hvor godt har vi lyktes med dette prosjektet? Jeg er ikke imponert. Det finnes mye bra men som helhet står vi til knes i mannskit og later som ingenting. Uansett hva de kan se med sine egne øyne tildels hver dag nå for tiden så nekter folk plent å akseptere tanken på at menneskeheten er som tegnefilmen om Mikke Mus og trollmannens læregutt. Vi har forlengst mistet kontrollen over alle dominoeffekter som sprer seg i alle retninger i form av diverse “utilsiktede konsekvenser” av menneskenes økonomiske virksomhet på den globale skala. Det sinnssyke elementet i denne konteksten består i at såpass mange bare vil køle på til tross for at alle kan se hvordan “fremskrittet” truer selve livsgrunnlaget for menneskeheten. De tjener jo penger. Så lenge folk tjener penger er det ikke typisk noen som vil legge ned i dag. De vil fortsette enda en dag. Så en dag til, og så videre. Sånn virker virkeligheten. Ting må bli direkte ulønnsomme for at folk skal slutte med dem.
Det jeg personlig tenker om den acheuliske håndøksen er at det var aldri noe “redskap” i den forstand, selv om man kan påvise bruk og slitasje på noen av dem. Jeg ser på det som valuta. Et spesifikt objekt som hadde en spesifikk betydning innenfor en gaveøkonomi, det vil si tradisjonen med å bringe og overrekke gaver når man drar på besøk. Håndøksen må ha hatt en “verdi” som alle var inneforstått med. Gitt at folk flest på den tiden levde i en praktisk verden hvor man måtte være allsidig på håndverksfronten visste de jo hvor mye arbeid som typisk ligger i å lage en slik gjenstand. Slik sett var det den samme idèen som penger i dagens verden. En tusenlapp er verd så og så mye arbeid. Si en tre-fire timer med noe svart på en ettermiddag. Noe småtteri som må fikses men som det ikke er verd å lage noe oppstyr og papirarbeid rundt. Alle skjønner hva dette handler om. Jobben er nærmest gratis i forhold til hva det ville kostet å etablere en rigg og kjøre full formell prosedyre, den tusenlappen er mest for “drikkepenger” å regne. Det er en normal transaksjon å tuske og snuske litt med private opplegg — og de fleste har en ganske god rimelighetsforståelse av “verdiene” som er involvert i saken. Den offisielle økonomien er en del av sivilisasjonen, men den svarte er en del av menneskelivet fra gammelt av. Folk ordner opp i minnelighet, som det heter. Det er typisk atferd for vår art å gi noe for å få noe. Det virker jo logisk. Synes du ikke? Å bare be noen om en tjeneste er litt frekt. Man må nesten tilby dem noe også. Du vet. Holde en viss balanse i regnskapet. Bare de som betaler for seg etterhvert forblir fullstendig “gjeldfri” i enhver forstand. De har ikke noe uoppgjort som liksom henger der. Alle kan føle dette ganske tydelig, botsett fra enkelte sosiopater som tror de er født med alle sine rettigheter og at alle andre er der for å hjelpe dem. Det er bare å kommandere ivei.
