Antivaxere, nazibloggere og andre menneskelige virussykdommer

Går det an å vite at man er uvitende? Dette er et klassisk spørsmål (med sterkt varierende ordstilling) om menneskets evne til selvrefleksjon. Statistiske undersøkelser viser en klar tendens til å overvurdere sine egne evner hvis man er uvitende mens folk typisk undervurderer seg selv hvis de er kompetente. Forskjellen later til å bestå i “bevissthet om egen uvitenhet” — som er et spørsmål om hva slags horisont man befinner seg innenfor, eller rettere sagt om man har oppdaget at det finnes ting bortenfor denne horisonten. Alle vet at det finnes knapt noen mer faglig arrogante mennesker enn førsteårsstudenter, ganske komisk reflektert i Ludvig Holbergs skuespill “Erasmus Montanus”, hvor protagonisten opplever seg selv som landsbyens mest lærde mann. Siden kommer forviklingene.

Hjernevirus er hva vi kaller gal informasjon. Eller sånt som gjør sinnet sykt, om du vil. Misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon er imidlertid tre tildels svært forskjellige ting. “Vanlige misforståelser”, fordommer og diverse folkelig overtro sprer seg som skabb og lus, altså blant primitive befolkninger med dårlig mentalhygiene. Dette er bånn i bøtta. Idiotene. De har tilgang til all verdens informasjon på nettet men de klamrer seg til – og agiterer for – utdatert tankegods som er basert i fundamentale feiltolkninger av datagrunnlaget. Desinformasjon er hva vi kaller det når noen bruker misinformasjon på strategisk vis, for eksempel i vinnings hensikt, poenget er alltid noe annet enn informasjonen i seg selv — mens malinformasjon er når man bevisst feilinformerer noen for å påføre dem tap eller skade. Det å være en vanlig dust handler med andre ord om misinformasjon, mens hvis man er en svindler benytter man seg av desinformasjon. Til den siste kategorien hører slike ting som doxing, hevnporno og alt annet som folk gjør for å såre og skade hverandre, men også kontraspionasje og annen “militær” bruk av skadelig informasjon. Det vi finner på nettet er en usalig suppe av alle typer hjernevirus (pluss naturligvis alt annet).

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Men er ingen antivaxer bare fordi man selv – av “årsaker” who cares – ikke ønsker å la seg vaksinere. Det er ikke dette det handler om. En antivaxer er en som jobber for at andre ikke skal vaksinere seg, hvilket jo per definisjon gjør dem til “påvirkningsagenter”, selv om det er mindre klart hvem de egentlig jobber for, i siste instans kanskje bare til “smittsomme sykdommers frie spredning” ute blant folk, som regel basert i fagmedisinsk uvitenhet kombinert med den tidligere nevnte “mentaliteten hos en førsteårsstudent”. At man selv ikke tar slike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler er ikke bra og det er sannsynligvis basert i gal informasjon man har plukket opp et eller annet sted, men det er først og fremst et personlig problem (så lenge man ellers følger anbefalinger om å holde avstand, og så videre). Selv tenker jeg at om det så bare bidrar med èn prosent bedre beskyttelse mot noe slags jævelskap så tar jeg alt jeg kan få. Jeg ville til og med betalt for det, men slik situasjonen er med Covid er det gratis. Jeg fikk nylig en fjerde dose. Denne gang hadde jeg ingen slags symptomer, ikke engang den følelsen av å ha blitt “slått i armen” som jeg hadde i et par dager forrige gang (vanlig reaksjon på vaksiner). Antivaxere pleier å holde agitasjonen sin i en klassisk skremmende stil, men jeg har faktisk sett et par komikere også, som ler av alle “sauene” som lar seg forføre av systemet når det kommer med sine helvetesinjeksjoner. Disse bruker den metoden hvor man later som om man vet noe ikke alle andre vet. Hvordan ting egentlig henger sammen og alt det der. Noen selger bøker og alternative medisiner også.

Når det gjelder nazibloggere så er det de som jobber for nazistene, enten de vet dette eller ikke. Vanligst blant dem er islamkritikere, som ofte stiller med en liste lang som armen over “anbefalt lesning”, men vi behøver egentlig bare å stille ett spørsmål: Er det sant at det å være muslim øker sannsynligheten for at man skal være kriminell, overgriper, terrorist eller bare en verre drittsekk enn andre sånn rent generelt? Det virker som om dette er det ultimate poenget til de såkalte islamkritikerne. Muslimer er dårligere mennesker enn ikke-muslimer. Er dette en rimelig påstand? Jeg skal ikke engang besvare spørsmålet, ettersom det vil krenke min verdighet som intelligent skapning. Dessuten har jeg anekdata – det vil si anekdotisk informasjon – som består i at jeg selv kjenner ganske mange individer (kanskje hundre) som definerer seg selv som “kulturelt muslim” men ikke “religiøst troende” (selv om de følger de vanlige reglene), så dette ligner etter min mening på det antallet “kulturelt kristne” (som imidlertid ikke bekjenner seg til troen og heller ikke vanker i kristne miljøer) jeg også kjenner, i den forstand at dette er hva de ville ha skrevet i passet dersom dat var en egen rubrikk for religion, noe det heldivis ikke er. Poenget er uansett at alle disse er sindige og ikke hva jeg ville kalle “religiøse mennesker” (jeg omgår ikke med religiøse mennesker). Det er bare aldri noe tema.

Et annet poeng er at det finnes mennesker som blir kalt “innvandrere” selv om de har både tre og fire generasjoners norsk bakgrunn, så det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn rasisme. Du har jo for fanden ikke snekkerbakgrunn bare fordi far din var snekker. Vi må flytte definisjonen til et annet nivå. Det går for eksempel an å ha pakistansk kulturbakgrunn (de har jo ofte unektelig sin egen stil hjemme i stua, og så videre) og samtidig være norsk til fingerspissene (de ville definitivt bli kalt “nordmenn” dersom de reiste til Pakistan). Det er ikke engang noe uvanlig. Det er imidlertid ikke lenger slik at alle de brune er enten pakistanere eller afrikanere. Det finnes sikkert hundre varianter av “fremmed kulturbakgrunn” der ute. Hvorfor er dette et problem? Svaret er at det er politisk nyttig for nazistene å knytte folks sosiale angst opp imot noe som er rimelig lett gjenkjennelig, men som samtidig ikke enkelt lar seg forandre med konvensjonelle metoder. Noe som vil kreve “sterkere virkemidler” enn det vi kaller den normale, demokratiske samfunnsprosessen — og dermed har vi det gående.

Først tar vi de som ingen liker. Og siden vi er så godt i gang jobber vi oss like så godt gjennom de generelt upopulære også, i fallende orden. Man får jo blod på tann når man først setter i gang med en stor ryddejobb. Vi har sett dette før. Det er derfor vi har lover. Det er for eksempel ikke rimelig å nekte folk å være nazi, dersom dette er hva de ønsker, men vi kan nekte dem adgang til “maktens korridorer”, noe som bør være enkelt siden ingen nazi med selvrespekt i forhold til sin ideologi vil ha noe med “jødestaten” å gjøre. Vinn-vinn. Det aktuelle problemet på høyresiden er imidlertid ikke de som er nazi på alvor, men “alternativhøyre”, eller de postmoderne fascistene om du vil. De er ikke fascister på ideologisk grunnlag, men de liker metodene. Pietas e gravitas som de sa i Roma. Alvor og fasthet. Men samtidig fred, frihet og alt gratis på en ancap type måte – altså anarcho-capitalism (som via guddommelig komedie ligner til forveksling på ordet narkokapitalisme) – det vi si den nyliberalistiske frimarkedsideologien. Under sterk beskyttelse av en slik grad av politistat som er nødvendig for å passe på at “skadelige ideologier” (fremst av dem marxisme) ikke får bite seg fast og korrumpere folkets åndelige renhet.

Nå kan det innvendes at det virker overdrevent å advare mot “de facto nazisme” i dagens Norge — og jeg er for det meste enig. Det vi kaller naziblogging er i virkeligheten den ene komponenten av stokastisk terrorisme. Det handler om å etablere et fiendebilde, som med en viss grad av statistisk nødvendighet vil medføre at “aksjonister” før eller siden vil bli blandet inn i saken. Siden kan hva som helst skje. Det må ikke foreligge vold for at det aksjonister gjør skal ha “terroriserende effekt”. For eksempel vil spraying av hakekors på veggen av både synagoger og moskèer sannsynligvis ødelegge dagen for et antall mennesker. De vil føle frykt. Kommer det noe mer? Det handler om å helst få dem til å føle seg “vagt truet” til enhver tid. Nazibloggerne jobber med saken. Med noe regelmessighet uttrykker de hat, frykt og avsky overfor “islam” – jeg vil ikke si noe stygt om muslimer men jeg hater islam – og gir dermed sitt bidrag til terrorkulturen. Basert i alt vi vet om menneskenaturen er det rimelig å anta at muslimer oppfatter dette som skremmende – selv om de ikke viser frykt – men jeg tror ikke det motiverer særlig mange av dem til å slutte med å være muslimer, fortsatt basert i alt vi vet om menneskenaturen. Hvordan reagerer folk typisk på å vite at det er mange som hater dem på helt usaklig grunnlag? Og hvordan kan man forresten se hvem som er muslim? Nå er det jo mye bråk mellom hinduer og muslimer, men det er neppe et særlig aktuelt problem i vesten. Her er det de hvite som representerer – hvis de er uheldige – en eventuell trussel mot den personlige sikkerheten til folk som “ser muslimske ut”.

At det finnes en hatkultur på nett preget av nazibloggere som jobber med å vedlikeholde fordommene mot “islam” øker selvsagt det vanlige trusselbildet i samfunnet — rett og slett fordi grensene for hva som er “vanlig” flytter seg. Paranoide tvangstanker er noe smittsomt, særlig hvis man lever i unaturlige miljøer (byer) hvor man hver dag må forholde seg til et stort antall ukjente mennesker. Hvordan kan man vite hvem som er venn og fiende? Å tro at alle har vennlige hensikter er minst like galt som å tro at alle er dine fiender, så det gjelder å utvikle realistiske metoder for å navigere gjennom verden. I utgangspunktet kan man trygt anta at alle først og fremst bryr seg om hva som enn er deres private interesser, til helvete med resten av verden, men samtidig har jo alle alltid noe slags “ærend” ute i samfunnet. Samarbeid rundt felles målsettinger oppstår naturlig og organisk, men det samme kan vi si om grensesetting. Hvor går streken? Det er etter min mening ikke nok å henfalle til lovens bokstav, det er mer urimelig at voksne mennesker ikke har anstendighet og moral enn at man forlanger at de skal vise dette. Hvem tjener på at man øker den totale mengden hat og forakt i samfunnet? Det er naturligvis ikke galt å ha en sak som man føler engasjement for, men i så fall finnes det noe som heter “saklighet”. Det er ikke saklig å blande religion inn i bildet, uansett hva det er man prøver å formulere i tenkamentet sitt. Religion er alltid usaklig, til en minst like stor grad som hva slags seksuelle posisjoner man foretrekker. Hven behøver å vite noe om dette? Og ikke spør om “hvorfor” de behøver informasjonen fordi det finnes ingen svar man har lyst til å høre. Eller altså, ingen saklige svar.

Til syvende og sist er problemet jeg har med nazister det samme som det alltid har vært: De gir hvite mennesker et dårligere rykte enn vi fortjener. Vennligst hold kjeft. Gå hjem og puss bajonettsamlingen eller noe sånt. Skaff deg et bedre språk. Jeg er heller ikke utpreget begeistret for islam, siden det jo er en religion og jeg er tildels ganske intolerant mot religioner — fordi jeg er filosof og jeg liker ikke dårlig håndverk i metafysiske spørsmål. Ta for eksempel dette med boken. Hvis jeg har forstått dette korrekt er det jo koranen som er Guds gave til verden, det vil si den posisjonen personen Jesus har innenfor kristendommen — slik at karakteren Muhammed får omtrent den samme stillingen som den hellige madonna har for katolikkene. Noe deromkring. I så fall vil jeg (riktignok på et noe sviktende teologisk grunnlag) si at denne boken kan ikke være noe fysisk, eller altså en fysisk bok er bare et bilde av den sanne boken, som må eksistere i sjelen som en form for “lyd” for at man skal kunne si at budskapet har nådd frem. Men som sagt, jeg er mildt sagt ingen ekspert. Heller ikke på kristendom, hvor det virker litt “tynt” hvis man ikke engang avlegger trosbekjennelse og tar imot sakramentet, basert i intet annet enn mine egne fordommer. Hvor lite praktiserende religiøs kan man være før man i praksis er ikke-religiøs? Om man “tror på Gud” har fette fint lite å si, siden ordet Gud kan bety hva som helst, noe det jo faktisk også gjør, siden det i det aller minste betyr alle tings substans og årsak, hvis ikke gidder jeg ikke å diskutere. Eller for å si det på en annen måte, Gud er ikke i en sånn stilling at han behøver å ta hensyn til hva folk tror og ikke tror. Det er sannsynlig at han allerede har sett det meste. Denne diskusjonen kommer uansett til å føre til spørsmålet om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, men vi kan godt legge motivet for hvorfor vi bør praktisere vanlig menneskelig anstendighet hos Gud, det vil si vi kan for eksempel påstå at det er hans vilje at vi alle er som vi er, så problemet handler åpenbart om hvordan vi kan leve med hverandre, nesten som om det er en slags spøk fra Guds side, siden nesten ingen av oss tåler trynet på hverandre.