Postmodernisme er en betegnelse for en rekke delvis forbundne nyorienteringer innen åndslivet etter andre verdenskrig.
(Store norske leksikon)
Definisjoner er noe jævelskap. Hvordan kan vi vite at vi snakker om det samme? Når vi henger endingen isme på et ord betyr dette i utgangspunktet at vi snakker om “et teoretisk system”. For eksempel kan vi godt si om en bok, en bygning eller et maleri at det er postmoderne i uttrykket, ut fra de kriteriene som gjelder, men ingen av disse uttrykksformene er i seg selv “postmoderne medier”. Uansett hva slags postmodernistisk teori man fyller den med så er ikke det å skrive en bok i seg selv noen postmodernistisk handling. Fenomenet er kjent siden antikken. Derimot er “det å være på nett” en tilstand som ikke har noen historisk presedens. Så her er vi.
Akkurat her og nå skal vi tenke at modernismen var et system for distribusjon av idèer som kom inn i verden med boktrykkerkunsten og dermed på fundamentalt vis endret hvordan menneskene typisk utvekslet informasjon med hverandre. Postmodernismen kommer inn i verden fordi dette forholdet endrer seg på en like dyp og grunnleggende måte nå som elektronisk informasjonsutveksling er den nye normalen. Vi kan snakke om andre aspekter av åndslivet; stilretninger innenfor kunst, arkitektur og industridesign, det ene med det andre, men akkurat som “skriften” ble et popularisert fenomen da massedistribusjon av trykksaker ble billig og enkelt utover 1500-tallet, har vi nå en situasjon som på like radikalt vis endrer spillereglene for hva slags informasjon som er hvor raskt tilgjengelig for hvem.
Av bekvemmeligetshensyn sier vi at modernismen kom i år 1500 og postmodernismen i år 2000. De som ønsker mer komplisert matematikk kan sikkert få til å stille opp noe, men det er ikke viktig. Poenget er at vi har havnet der hvor vi er — så dette er realitetene. Vi har fått en helt ny måte å kommunisere med “menneskeheten” både på sosialt og konseptuelt nivå. Jeg ser ikke for meg at det å selge leksikon på papir er særlig aktuelt som næringsvirksomhet lenger. Folk fisker frem telefonen når det blir spørsmål om ting. Et øyeblikk så skal jeg google det. Vi støter ikke på de samme barrièrene for informasjonsinnsamling på de samme tidlige tidspunktene nå. Alle har et leksikon i lomma. Foruten en lang liste med andre applikasjoner, naturligvis, at det også er en “telefon” (hvis man skulle behøve noe slikt) er nærmest en utilsiktet bivirkning av tradisjonelle oppfatninger om hva dette instrumentet er i sin sanne natur — det beste er sannsynligvis å beskrive det som en personlig nettportal. Instrumentet som forbinder oss med en dimensjon av hyperrealisme som vi med vår vanlige morbide sans for humor kaller The Matrix. Vi er imidlertid ikke tvangsoppkoblet for å tjene maskinherrenes formål, vi går dit frivillig fordi vi liker det.
Alle vet at det er en annen type problem å kjøre bil i hundre enn i tyve, så menneskers typiske problemer med informasjonshåndtering er ikke på noen måte “nye” — de bare kommer imot deg i et høyere tempo, slik ting oppleves fra ditt perspektiv, slik at å kalle det en “motorvei for informasjon” var slett ingen dum tanke, for det er mange ting som beveger seg raskt på nettet. Tungtrafikken er som vanlig de man bør være mest forsiktig med. Det finnes store udyr på nettet som kan kjøre over deg uten å oppleve deg som noe mer enn en ujevnhet i veibanen. At du “er noen” i din private psykologi – la oss si for eksempel en samfunnsborger som har visse rettigheter – anerkjennes ikke som virkelog av tungtrafikken. For dem er du bare en simulasjon. Det finnes jo teknisk sett ingen “personer” på nettet, bare programmer, som ikke uofte kan være direkte misvisende i forhold til det man karakteriserer som “personegenskaper” i den biologiske verden. Og selv der henger svaret på spørsmålet om “hvem du er” mye på hvem man spør.
