En overskrift (på engelsk) med denne påstanden viste seg å være en artikkel om aldersforskjeller i romantiske forhold. Jeg har ingen mening om sånt. Hvis folk trives sammen så får det være deres egen sak hva slags forskjeller som finnes mellom dem, men jeg tenker kanskje at alder er mye mer enn bare et tall, selv om det også er et tall. Det er normalt med en viss grad av fysisk forfall når man passerer femti, særlig blant de som hadde en litt røff og uvøren stil i ungdommen. Du vet. Idrett og sånt. Man leges ganske raskt mens man er i vekstalderen, men skader man pådro seg den ganger kommer tilbake senere, i form av “knirking”. Sånn fungerer kroppen. Den husker alt.
Jeg har ingen realistisk oppfatning om hvor “gubbete” jeg er ved denne alderen, men jeg har lagt merke til at de fleste jeg kjenner som dette ordet passer bra på stort sett la seg til en gubbete stil allerede på ungdomsskolen. De har vært seksti år gamle i førti år, så å si. Det eneste nye som har skjedd er at tallet deres nå stemmer overens med den psykologiske alderen. Ellers er de akkurat som de alltid har vært. De bor på det samme stedet og står i den samme jobben. Intet er overraskende. Deres verden er stabil og oversiktelig. I en slik forstand virker det ikke urimelig å si at alder er bare et tall, men for noen andre av oss virker alder mer som et resultat. Noe man har oppnådd. Kanskje er det ikke alt man hadde håpet på, men det er definitivt bedre enn det eneste kjente alternativet.
Folk pleier å ha noen spørsmål. Ting de gjerne skulle hatt en forklaring på, men det virker ikke sannsynlig at noen vet svaret. Dette kan være mer eller mindre plagsomt, litt avhengig av temavalget. Da mener jeg først og fremst i en selvplagende forstand, men det går selvsagt an å være brysom overfor omgivelsene med diverse “mystisk” snakk om UFO, åndskrefter og det ene med det andre. Sånt forekommer. Jeg har opplevd det selv. Folk babler ivei – med den største selvfølgelighet – om ting det strengt tatt ikke går an å vite noe om. Selve akronymet UFO forutsetter jo at det man observerte er “uidentifisert”. Man vet ikke hva det er. Hvis man “vet” at det er et romskip fra en fremmed verden så er det da for fanden ikke uidentifisert, er det vel? Man har jo nettopp tildelt det en identitet. Om identifikasjonen er korrekt er et spørsmål som eksisterer innenfor en annen matrise, som måles på andre måter. Begrepsforvirring hjelper ikke noen.
Selv lurer jeg på om “det store sivilisasjonssammenbruddet” er noe som vil skje i min levetid. Allerede nå virker det klart at vi må leve med stadig mer interessant vær i årene som kommer. Litt illevarslende i forhold til avlinger og denslags, men folk fortsetter i det store og hele som før. Det handler jo om penger. Det går tilsynelatende ikke an å få nok av dem. Verden styres stort sett av individer som har passert femti års alder, mange av dem med god margin. De vet at fremtiden ikke tilhører dem, så de klamrer seg fast i “nåtiden”, som selvsagt er basert på fortidens løsninger. Folk ønsker typisk bare de forandringene som de selv har noe å tjene på — som generelt sett er “ingen” etter at de har fått albuet seg inn i en stilling som utgjør karrièretoppen deres. Derfra og ut står tiden stille. En frekkas som jeg jobbet sammen med for noen år siden sa en gang ganske tørt: Hvis du kan huske 70-tallet er du per definisjon gammel. Det er vanskelig å kritisere den påstanden. Det var jo en helt annen tid. Folk som har vokst opp med mobildata, pulsklokke og hele menasjeriet har vondt for å se for seg hvordan folk holdt kontakt med hverandre før. Svaret er enkelt. Man bare møtte opp på de typiske vankestedene. Eventuelt dro man hjem til hverandre. Ingen som var “ungdom” i 1978 – det året jeg flyttet fra foreldrehjemmet – så for seg noe av alt det som er vanlig i dag. Verden var analog. Men en ting som ikke har forandret seg er hvordan næringsopptaket fungerer. Behovet for mat er det samme, eller skal vi kanskje si at det har doblet seg fordi verdens folketall har doblet seg siden den gangen. Og det øker fortsatt, i høyt tempo.