Når hørte du sist noen bli beskrevet som en tater? (Enten av seg selv eller noen andre.) Jeg vet ikke om det er noe som egentlig skjer nå for tiden, det er jo så mange slags folkeslag som har kommet hit i løpet av de seneste 30-40 årene. Tatere har seniorstatus sånn sett. Vi snakker jo om midderlalderen, som en del av “tartarkrigene” som begynte med Djengis Khan, nærmere bestemt kampanjene mot Rajestan i India. De to gruppene sinti og roma (pluss en håndfull andre, mindre grupper) begynte å bevege seg vestover. På den tiden dette skjedde var det svært vanlig med omreisende grupper av håndverkere, musikanter og det ene med det andre, men de hadde jo sin egen stil så de ble enten kalt noen slags variant av “sigøyner” (fra tsigane, gresk for hedning) eller “gypsy” (som betyr “egyptere”, fordi ryktet sa at de kom derfra). Siden har det blitt hengende. Det regnes som litt snuskete å si sigøyner i 2023. Alle sier “romfolk” men jeg vet ikke. Jeg ville ikke kalle noen som var fastboende og levde en vanlig borgertilværelse sigøyner, uansett hva de ellers måtte være. Det er jo en livsstil. Kanskje en som ligner mer på et luksusliv enn det noensinne har gjort, med åpne grenser i hele Europa. Det å være i konstant bevegelse skaper en helt annen livsfølelse enn hvis man bor fast på et sted. Man får et annet forhold til himmelen og jorden.
Orientalisme betegnet opprinnelig studiet av Orienten (region med varierende geografisk avgrensning, men ofte tiltenkt Midtøsten og Asia). Orientalisme var altså aktiviteten til de akademiske orientalistene som var eksperter på Orientens språk, kultur og historie. Etter Edward Saids svært innflytelsesrike bok Orientalism (1978, utgitt på norsk med tittelen Orientalismen i 1994), fikk begrepet en negativ og kritisk betydning. Litteraturviteren Saids argument var at Orienten var en vestlig konstruksjon eller forestilling om en orientalsk essens produsert av akademikere, men spredt til hele samfunnet. Orientalisme kom til uttrykk som stereotypier i fremstillingen av asiatiske kulturer i Vestens kunst og litteratur, og i den allmenne oppfatning av asiater som vesensforskjellige fra Vestens mennesker.
(Store norske leksikon)
Det er tildels veldig vanskelig å få folk til å slippe taket i denne gamle fantasien om “østens mystikk”. Riktignok har utlendingene mange unorske skikker, og jo lengre man reiser jo snålere blir de, men menneskene fungerer på akkurat det samme vis. Hele “mystikken” består i lite annet enn fascinasjon for ting man ikke kjenner og kulturelle koder man ikke forstår. Sikkert antropologisk interessant på mange måter, men ikke filosofisk meningsfullt. Det finnes ingen “korrekt” verdensanskuelse — og en påstand om at vestens kultur er bedre eller mer overlegen enn noen andre er ikke engang smart nok til å bli karakterisert som latterlig, det er bare tragisk å tenke slik. Evneveikt. Mener de at det er våpenmakt alt henger på? De som typisk kritiserer fremmede kulturer er ikke bare uvitende om det de kritiserer men også om den kulturen de tror de selv tilhører. Hele opplegget er jo for faen en hengemyr av toskeskap som intet vettugt menneske vil tilnærme seg. Det er forresten minst like dumt å tro at “østens mystikk” er noe bedre enn vestens labyrinter av alkymi og filosofi. Problemstillingene er de samme, men tilnærmelsesmetodikken er variabel.
Swami Sri Ananda Acharya (1881-1945) – i Østerdalen bare kjent som Baral – ble i 1910 utnevnt til professor i logikk og filosofi i Burdwan, India, men i 1912 reiste han til Europa for å lære vestens mennesker om Shanti Veda, altså fredens lære. Han kunne valgt et bedre tidspunkt for i 1914 startet jo Den første verdenskrig, så Baral dro til Norge, hvor han etterhvert fant frem til og bosatte seg på Tronfjell i Alvdal, formodentlig litt påvirket av at Tronfjell ligger i sørenden av Aumdalen og ordet “aum” er jo hvordan man uttaler det indiske skrifttegnet som ligner på tallet 30 og som hinduer ofte bruker som et mer eller mindre hellig symbol. Dessuten ligner området litt på Sikkim i India, som sikkert ennå regnes som en av de vakreste landskapstypene blant lærde indere. Baral var den første av mange “lærere av østens filosofi” som reiste vestover på 1900-tallet, en trend som formodentlig toppet seg i hippietiden på 60-tallet, med LSD og hele pakka, men det er ikke klart hvorfor de begynte med dette i første omgang. Selv tror jeg det henger sammen med at Madame Blavatsky hadde begynt å spre sine egne versjoner av “østens filosofi” etter studiereisene sine til India — som blant annet hadde sterk innflytelse på den “völkische” bevegelsen i Bayern (hvor hun oppholdt seg en stund) og dermed det som senere skulle bli nazistenes Ahnenerbe, avdelingen for studier av germanske opphavsmyter. Det var blant annet en kontrovers rundt bruken av begrepet “arisk”…
Baral var veldig respektert i nærmiljøet mens han levde, men jeg opplever ikke at han er noen veldig kjent skikkelse i Norge, selv ikke i de filosofiske (akademiske) miljøene. Han ble sikkert betraktet som litt i overkant orientalsk og mystisk, men mer pussig er det kanskje at ingen av de mange “new age” miljøene som har tilkommet siden har tilegnet seg Baral for sine egne formål. Det finnes noe slags besøkssenter på stedet der han bodde men jeg har selv aldri vært der, bare kjørt forbi der det er skiltet mange ganger. Noe som er felles for både øst og vest er at man skiller mellom “de ærlig søkende” og de som bruker informasjon som våpen — inkludert men ikke avgrenset til vaneløgnere. Det er og har alltid vært et stort marked for disse tingene. Det er blant annet derfor vi har religioner. Folk føler angst. De vil ha svar. Det spiller ingen rolle hva som er “sant”, eller hva som er “den rette vei”, de vil ha noe som virker her og nå. Sex, dop eller gode vibrasjoner. La oss si en forsamling som opplever ekstatisk fellesskapsfølelse under utøvelsen av hva det enn er de driver med. Det må røske i rasken. Hvis folk ikke føler at de “får noe ut av greia” vil de bare vandre videre og prøve noe annet. Og hele veien står det smilende mennesker der og tilbyr bøker, krystaller, røkelse, alskens skrangleleker og gud vet hva. Østens mystikk. Det er et ganske komisk skuespill. Jeg tror jeg er klar for å vedde nesten hva som helst på at man vil finne folk på nettet som markedsfører seg som sigøynere i forbindelse med spådomstjenester og den typen ting. Enten dette, eller at de synger og danser som sigøynere.
