Mange er veldig temaorienterte; det er for eksempel ikke urimelig å si at det finnes matbloggere og fotobloggere. Noen skriver “dagbok” om seg selv og ting som skjer i livet deres. Andre skriver om fotball eller jazzmusikk. Det er et interessant mangfold. Plattformen er forsåvidt formatert slik at man skal kunne søke på tema, men jeg tror ikke dette er noe som skjer i praksis. Faktisk så tror jeg ikke at blogg.no er et hott nettsted av den typen som tiltrekker seg nysgjerrige nettvandrere i kraft av sin egen interessante profil. Hvorfor ikke?
Etter min mening er det tragisk at denne plattformen ikke har det man kaller “aktivt eierskap”. Sånn sett ligner det en ikke særlig mye brukt parkeringsplass ved et kjøpesenter av den typen hvor halvparten av butikkene er stengt og OSB-platene foran fasadene deres er nedklistret av plakater om ting som skjedde i fjor. Altså “livet i distriktene” både her og der. Stedet appellerer ikke til noen. Folk blir boende der nærmest bare på trass. Det er bra å ha stamkunder men det er ikke bra når alle kundene er stamkunder. Hva kan man gjøre? Det vet jeg ikke. Jeg produserer innhold, jeg driver ikke med bygging og vedlikehold av plattformer. Men jeg ser jo det jeg ser.
Selv jobber jeg innenfor sjangeren infrarød blogging — et navn som åpenbart er inspirert av rosa blogging, bare utenfor den synlige delen av fargeskalaen, inspirert av Schopenhauers sitat: En talentfull person treffer mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Han var åpenbart av den oppfatning at filosofi er den eneste aktuelle arena for individer med geniale tilbøyeligheter, Det er et problem for alle når sånne typer blir for eksempel forbrytere, eller bedriftseiere, som i praksis betyr det samme. Men verst av alt er når de blir politikere. Herregud. Det siste vi behøver er visjonære politikere. Det er mye bedre med sånne bokholdertyper, som er skeptiske til alt som koster penger og innebærer risiko for varemerkets posisjon. “Kunstnere” lever med så å si den motsatte mentalitet. Man vil ikke utvikle seg som kunstner hvis man har aversjon til risiko. Og filosofi er mer en “kunst” enn det er et “fag”. Eller vi kan si at faget kritisk tenkning ligner filosofi på den samme måte som faget husmaling ligner på det kunstmalere gjør. Redskapen ligner i det minste.
Jeg har tenkt over saken og kommet frem til at jeg bare fortsetter som vanlig, det vil si “vanlig for meg”, innenfor den infrarøde sjangeren. Man kan jo for det meste ikke forandre hva man er. Det betyr ikke noe for meg om jeg er populær eller upopulær, eller noen annen målbar variant av temaet, jeg er uansett infrarød. Jeg fortsetter som før. Imidlertid kommer jeg til å bytte plattform hvis det dukker opp noe mer interessant, som i første rekke betyr et mer aktivt engasjement fra plattformens eier sin side. Jeg tror ikke det er veldig mye som skal til men det er definitivt noe. Mer enn ingenting.
