Noen ganger går det en kule varmt oppi knotten til lenestolsstrategene rundt om i de tusen hjem. Det er uten tvil alltid enklest å forstå den slagmarken som man selv ikke befinner seg på. Lang avstand gir god oversikt, som folk sier. Jeg vet ikke selv noe om hva som foregår i Ukraina, men det ser for meg ut som om det var Russland som gikk til angrep. De har gnagd på de såkalte 1991-grensene i alle år siden Sovjetunionen ble oppløst og alle de russiske randstatene erklærte uavhengighet, ikke bare Ukraina men også “stanerlandene” i øst. Det er en indre og en ytre linje. Ukraina og Hviterussland er blant de indre, forsåvidt også visse land i øst, og har best merket presset fra Russland siden De kalde krigen angivelig tok slutt, men også de ytre – det såkalte Bucurestibeltet, fra Bulgaria i sør til Estland i nord, som er mer eller mindre identisk med de gamle “jernteppelandene” – har litt nerver i forhold til hva det enn er russerne vil.
Vi som husker slaget ved Poltava i 1709 husker at det var da den russiske tsar Peter I ble til “den store”, samtidig som det også den gangen var noe snusk med svenskene og tyrkerne, men Sverige var uansett ferdig som stormakt da mens Russland hadde bare så vidt begynt. Fra og med Poltava var jo Russland et imperium, noe de teknisk sett fortsatt er, bare at nå kalles det en “føderasjon”. Siden har det rent mye vann gjennom Donau og Dnjepr og nå har vi en “situasjon”. Ukrainerne nekter å forhandle om noe annet enn 1991-grensene og russerne ser ut til å ha bitt over noe de verken klarer å svelge eller spytte ut. Det blir galt uansett. Bildene vi ser viser noe nær total ødeleggelse av mange byer, inkludert sivile beboelsesområder. Det virker sannsynliggjort – med godt mål – at det har blitt begått krigsforbrytelser mot den ukrainske sivilbefolkningen, etter alle standarder og konvensjoner for denslags. Foreløpig er det naturligvis mye uklart, men det ser ikke bra ut. Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å få dette til å bli aggresjon fra NATO mot Russland, men det virker vanskelig å bortforklare at russerne angrep Ukraina med mye materiell og mannskap for et år siden. Siden kjørte de seg fast og nå vet ingen hva som skjer videre. Ukrainernes innstilling er imidlertid at hvis russerne gir seg så slutter krigen, men hvis de gir seg så slutter Ukraina.
Det virker ikke passende å “mene” noe om dette ormebolet som de har stelt i stand, hvem fanden nå enn “de” er, fra generalstab til politiske bakrom, fra økonomiske interesser til propagandamaskineri. Vi siterer (nok en gang) Aiskylos: Krigens første offer er sannheten. Dette har med andre ord vært en vittighet i tusenvis av år, til tross for de grimme realitetene som foregår på nakkenivå. Ingen sier det de vet. Alle overdriver alle ting. Alt som kan forvirre motstanderen vil styrke din stilling. Kanskje 10-20 år etter at krigshandlingene opphører vil vi være ferdige med å gjøre opp regnskap. Foreløpig bør man ikke tro på noe man hører, annet enn det som er godt dokumenterte og “materielle” opplysninger. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at bygningsindustrien vil bli en vekstnæring i Ukraina så snart fiendtlighetene er brakt til noen slags konklusjon og en fredsavtale er blitt utarbeidet. Det virker som om Putins dilemma er at han får ikke til å vinne denne krigen med konvensjonelle midler, men han har ikke råd til å tape den heller — hvis man skal spekulere i en mulig “russisk” synsvinkel. Hvor mye bedre vil ting bli over tid, med mer tap av russiske liv? Ukrainerne kommer ikke til å gi seg. De slåss for hus og hjem. Hva er det meste russerne kan vinne nå, i aller beste fall? Det virker som om det politisk mest fornuftige er å trekke seg tilbake til 1991-grensene og starte et veldig stort leven i FN om det som har skjedd, som om de er den forulempede parten i saken. Komme med mange krav. Den typen ting. Få med seg Kina, hva vet jeg, det virker ikke som om det er så veldig mange ting Putin kan gjøre hvis han har tenkt å fortsette som regjeringssjef i Russland. Å bli stående i denne krigen virker ihvertfall ikke som noe optimalt valg.
