Justinus Andreas Christian Kerner (1786-1862) var en i sin samtid ganske kjent poet — men han var også en allmennpraktiserende lege og medisinsk skribent som blant annet er kjent som den første til å beskrive det kliniske forløpet av botulisme, altså forgiftning av et toksin som produseres av bakterien Clostridum botulinum, som regel forårsaket av kontakt mellom for eksempel partikler av jord på grønnsaker som oppbevares sammen med kjøtt eller fisk. Jeg husker vagt at botulisme var et tema på kokkeskolen. Eller kanskje jeg husker feil, dette med botulisme var uansett noe jeg lærte om på den tiden (80-tallet). Men nok om det. Kerner var egentlig mer interessert i poesien enn i medisinen, noe som en vakker dag ledet ham til å oppfinne klecksografi. Kort fortalt består dette i å la blekk dryppe ned på et stykke papir som man siden bretter dobbelt, slik at det fremkommer en utsmurt, abstrakt figur som er speilvendt på hver side av bretten. Kerner brukte denne teknikken til å illustrere diktene sine og presenterte oppfinnelsen sin for verden i 1857 under (den tyske) tittelen Klecksographien.
Hermann Rorsach (1884-1922) var en sveitsisk psykiater som man nærmest med nødvendighet på anta kjente til Kerners kreative arbeid, siden han senere er kjent som oppfinneren av Rorsachtesten, et psykoanalytisk verktøy hvor man bruker et sett kort med klecksografiske figurer som hjelpemiddel til å kartlegge visse prosesser i pasientens underbevissthet. Som jeg stadig sier, legegjerningen er vel så mye performancekunst som vitenskap, noe som ikke minst gjør seg gjeldende innenfor psykiatrien. Selv ikke de som har det vi kaller god kontakt med realitetene kan jo egentlig gjøre eksakt rede for hva realitetene består i og hvordan alt fremkommer. Menneskelivet består etter alt å dømme for det meste av “omtrentligheter” og løse rykter når man begynner å seriøst legge det under mikroskopet. Mange er svært kritiske til Rorsachtesten og kaller den pseudovitenskap, hvilket etter min mening er å misse hele poenget. Selvsagt ligner det på tarot-kort og annet snusk fra folkelig magisk praksis — det er her vi beveger oss inn i performancekunsten. Hensikten er å etablere kommunikasjon med pasienten slik at man kan jobbe seg frem mot et tilfredsstillende terapeutisk resultat. Det subjektive elementet er uunngåelig.
Pareidola er sinnets naturlige tendens til å “se mønstre” og konstruere noe gjenkjennelig ut av nærmest hva som helst som man fester blikket på, si for eksempel “figurer i skyene” eller et ansikt på brødskiva, men det er stor individuell varians i hvilken grad av mening man tillegger det man ser. Betyr det noe hvis man ser dansende, menneskelignende skikkelser blant tåkedotter på en tidlig morgen i skogen? Det kommer an på pasientens sinnstilstand. Uten å ha sett noen statistiske tall vil jeg i utgangspunktet anta at allerede overtroiske mennesker oftere enn andre vil se spøkelser og den typen ting, men dette skyldes ikke at de er mer “følsomme” enn andre, snarere at de er bløte på pæra i uttrykkets mest bokstavelige betydning, altså at ting “flyter” inni der. Mentaliteten deres er ikke fast i fisken. Overtro er selvsagt ikke noe vitenskapelig begrep, eller engang nyttig som adjektiv i en klinisk sammenheng, men man kommer til et punkt hvor vi må begynne å snakke om paranoid personlighetsforstyrrelse: Når man ser sammenhenger som ikke finnes og inntar en insisterende holdning i forhold til å kritisere og heftig avvise enhver annen forklaring enn den man selv har “oppdaget”. Kerners klecksografi er en lek med pareidola, hvor noen abstrakte figurer lokker frem frie assosiasjoner i relasjon til diktene han skrev, mens Rorsachtesten fungerer fordi man alltid bruker de samme ti kortene, slik at terapeuten etterhvert vil danne seg et anekdotisk datagrunnlag for ulike “personlighetstyper” i relasjon til testen. Menneskesinnet er etter min mening ikke noe godt egnet “objekt for vitenskapelige studier” ut over hva man rent konkret kan måle i form av nevrologisk aktivitet i hjernen og den typen ting. Så snart personligheten blir en faktor i bildet har vi entret kunsten og teaterets verden.
Paranoid sinnslidelse foreligger etter min mening når pasienten “oppdager” nonlineære verdenskonspirasjoner som finnes i mange ulike versjoner og kan være hvor komplekse som helst i detaljarbeidet, men hva de alle har til felles er at det handler om noe ondartet, som også er hemmelig og “skjult” for andre enn de særlig uyvalgte og/eller innviede. Ved dette tidspunkt bør vi sannsynligvis skille mellom personlig (eller narcissistisk) paranoia – “de er ute etter meg så jeg må forberede meg” – og generell paranoia, at de er ute etter alle sammen og det moralsk korrekte å gjøre er å varsle verden om saken, med de midler man har. Selv synes jeg det er her man ofte finner den komiske dimensjonen i det hele, når pasienten til en så aldeles grotesk grad overvurderer sin egen kompetanse til å identifisere og analysere intellektuelle problemstillinger. Som alle vet begynner kritisk tenkning med selvkritikk — spørsmålet er bare om man ikke også kan si det motsatte, at paranoide vrangforestillinger begynner med mangel på selvkritikk. Eller altså, det består ikke så mye i “hva de ser” som hvordan de ser det. Hva slags filter – eller mangel på filter – forårsaker pasientens misoppfattelse av forholdet mellom selvet og verden? Ettersom vi ikke rent teknisk kan påstå at det finnes noen korrekt måte å verken være menneske eller å se/oppleve verden fokuserer vi terapien på de relasjonelle aspektene. Hvordan forholder pasienten seg til verden? Det handler ikke om idèer men om strategier. Målsettingen er ikke at pasienten skal “bli normal” men at de i størst mulig grad skal få det livet de selv ønsker.
