Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.
(Wikipedia)
Som alle kan se er illustrasjonen ovenfor et utsnitt fra kunstmaleriet folk bare kaller Ambassadørene, fremstilt av Hans Holbein i 1533. Det var omtrent på den tiden det første “aksjeselskapet” dukket opp i England. Siden har ting ballet på seg og nå har vi et aksjemarked som “lever sitt eget liv”. En ganske fjetrende greie for mange, viser det seg, fordi etter min mening finnes det ingen meningsfull forskjell mellom trading i markedet for verdipapirer, råvarer eller hva har du, og de utenlandske spillselskapene som nylig ble utestengt fra den norske økonomien. Galskap er galskap. Spill er spill. De sier jo om aksjehandel at man aldri må satse mer enn man har råd til å tape, skulle det gå dårlig for de selskapene du satser på, hvilket er det samme rådet som man får i poker, eller for den saks skyld kokainhandel. Som jeg sa her om dagen: Risiko kan bare konfronteres med beredskap. Før spillet er slutt vet jo ingen hvordan det ender. Imidlertid vet vi at ikke alle kommer til å følge “fornuftens råd” – av varierende årsaker – og noen av disse går det skikkelig dårlig med. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne folk som sitter med spillegjeld i millionklassen.
Akkurat nå har Donald Trump satt tollkrigen sin på en foreløpig pause, mens han snakker nærmere med de landene som har “kysset ham i ræva” – dette var ord han selv brukte under en tale (they kissed my ass) – som ikke er noen fin måte å snakke til folk på, men Trump er jo Trump. Han er ikke som alle andre. De jeg snakker med om slike ting påstår at det var uroligheter i markedet for “lange statsobligasjoner” som fikk ham til å komme til sans og samling, men to timer før dette skjedde sendte Trump ut en interessant tweet: Nå er tiden for å kjøpe. (“This is the time to buy”) Da var markedet på sitt laveste. Hvem snakket han til? Det vet vi ikke. Vi vet bare at to timer senere proklamerte han at tollmuren vil bli satt på en nitti dagers pause. Dette medførte at markedet umiddelbart steg kraftig — som igjen betyr at hvis noen fulgte rådet om å “kjøpe nå” så ville de ha sopt inn hvor mye penger som helst i kortsiktig kursgevinst. Hvis jeg hadde jobbet i Økokrim ville jeg sannsynligvis ha sett nærmere på dette. Hva slags bevegelser i markedet kan vi observere i de to timene som gikk mellom “kjøp nå” og forkynnelsen av at galskapen er over for denne gangen? Jeg er ingen jurist men dette føles som noe ulovlig. Prisfiksing, innsidehandel, hva vet jeg. Hva går an å bevise? Det er spørsmålet.
Et annet spørsmål er selvsagt hva nå? Hva skjer videre i USA og i hvilken grad har dette noe å si for Norge? Det virker uklokt å sitte og vente. Problemet er at amerikanerne har valgt en president som er fullstendig fette utilregnelig. Det vi kan observere er en åtti år gammel mann som savner 1980-tallet og som tror at han vet alt bedre enn alle andre. Har du noen gang prøvd å få en innful gammel mann til å skifte mening når han er hellig overbevist om at han har rett? Sånt betraktes som håpløst bortkastet tid av de fleste fornuftige mennesker. Samtidig kan man for det meste bare si “jada bestefar” og fortsette med sitt uansett, fordi de fleste hardkokte gamle menn sitter ikke i seriøse maktposisjoner. De er i hovedsak bare “familietyranner” som ikke har noen lang rekkevidde inn i samfunnet som helhet. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutsi hva en utilregnelig type kommer til å finne på videre, men man kan ha beredskap. Som jeg har sagt hele tiden består hovedproblemet i at amerikanerne har hyret inn et internett-troll som president, samtidig som de sier til seg selv at “dette går sikkert bra”. Herregud. Opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet. Selvsagt kommer det til å gå på trynet. Det er ikke engang noe spørsmål. Variablene i bildet handler bare om hvem som blir rammet på hvilken måte og når dette skjer. Samtidig må vi spørre: Hvem fanden tjener på denne greia? Hvem eksakt er det som drar noen fordel av politikken hans Donald Trump? Fyren er jo en idiot og kløne av en annen verden. Det burde ikke gå an at sånne typer havner i sånne maktposisjoner. Hvis jeg ikke husker helt feil sa Nicolai Tangen – sjef for oljefondet – noe sånt som at “ting er helt go go gorilla” om stemningen i finansmarkedet etter at Trump ble gjenvalgt. Man bør ikke være så eplekjekk når man sitter i en slik stilling. Det beste er hvis han oppfører seg som en uangripelig formelt korrekt byråkrat som aldri viser menneskelige følelser (så får han heller frike ut i privatlivet), fordi du kan ikke være “en av gutta” når du kontrollerer den daglige driften i et av verdens største investeringsfond. Da må du være farao.
For tyve år siden mente jeg at Norge burde satse betydelige deler – kanskje halvparten – av oljefondet i en teknologisk forskningspark som er “mange lysår hinsides alt annet som finnes på jorda” men det toget har gått. Sånt handler om Kina nå. Det er de som kontrollerer fremtidens teknokratiske arrangementer. Det mest prekære ved dette tidspunktet er noe mye mer banalt men samtidig sikkerhetspolitisk problematisk: Verdens matvareforsyning. Derfor bør det investeres kraftig i agrokulturell grunnforskning, med tanke på å være beredt når klimaforandringene kommer så langt at det “tradisjonelle” jordbruket ikke funker lenger. Jeg satte ordet tradisjonell i gåseøyne fordi det jeg egentlig mener er “dagens praksis” som jo ikke har eksistert i mer enn toppen hundre år. Du vet. Traktor, kunstgjødsel og det ene med det andre. Ting begynner allerede å tårne seg opp i denne sektoren, særlig i forhold til vannforbruk. Det berømte grunnvannet er jo en begrenset ressurs i de områdene som per i dag står for mesteparten av europèisk grønnsaksproduksjon. Samtidig blir de tørre områdene bare tørrere, mens de våte blir våtere, uten at noen har tenkt å løfte en finger for å gjøre noe før de absolutt må, fordi virksomhetene kontrolleres av såkalte “pengeinteresser” (og alle vet hvordan de oppfører seg). Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor folk “tror på julenissen” og derfor blir lurt gang på gang på gang av sleipinger som ikke har verken moral, mål eller mening; de bare dyrker sitt eget speilbilde og føler seg svære fordi de har mye gull og glitter. Hva skal man tenke om sånt? Jeg har inntrykk av at mange dyrker rikdom som håp, ideal og aspirasjon, men på en fullstendig urealistisk måte, som om det handler om “å vinne på børsen”, gjøre det stort med kryptovaluta eller bygge seg en stor formue gjennom eiendomsspekulasjon. Voksne og presumptivt ansvarlige mennesker holder på sånn. Ikke er de akkurat lydløse heller. De skriker som fugleunger etter mer og mer. Bildet er ganske heslig.
Siste ord i dag går til våre venner i det svært norske bandet Turboneger:
Dette må være verdens største insidehandel med Trump i hovedrollen med hele verden som scene. Nå vet ikke jeg om det er lovlig i Amerika at en president kan drive å spekulere i aksjer. Om så er, har han hatt en eventyrlig gevinst på dette stuntet.
En annen sak er at det blir jævlig dyrt for hans kone å pynte til jul med x antall titusenvis av julekuler. All julepynt kommer fra Kina.
Selv er jeg mest spent på om Oljefondet klarer å komme seg ut av de amerikanske posisjonene sine før hele mannskiten kollapser der borte, noe jeg tror den kommer til å gjøre raskere enn noen finansanalytikere klarer å se for seg (fordi de ser ikke på de rette tingene).