København har en tolkning, Stockholm har et syndrom, Oslo har en avtale,
Dette er de tre tingene som dominerer hovedstedenes internasjonale kjendisstatus som “ord” mer enn som bare navnet på en by. Det finnes naturligvis mer tilknyttet de nevnte byene, og det finnes mange flere byer i verden som har et ord heftet ved seg som kommer som nærmest automatisk assosiasjon, tenk bare på Moskvaprosessene eller Romatraktaten. Men jeg synes altså at det er litt komisk hvordan de tre skandinaviske hovedstedene har fått konsepter som på en vag måte synes passende, innenfor en slags poetisk dimensjon.
Dansker er vage og tvetydige, svensker er psykopater og nordmenn lager avtaler som ikke respekteres.
Det er mye mer sannsynlig at en danske vil forstå hva du sier hvis du snakker fort og utydelig, sluker halve ordet og gjør alle konsonanter til ubestemmelige wah-wah-lyder. Ganske fascinerende det der egentlig. Rasmussens røkte ørret med ripsgelè. Jeg opplever det som “variabelt” hvor vanskelig det er å forstå dansker. Noen er håpløse — men det er forsåvidt visse norske dialekter også. Hva skal man tenke når det minste felles multiplum for kvikk språkforståelse er at vi snakker engelsk?
Sverige har aldri egentlig vært et sted jeg reiser “til” (annet enn for grensehandel) men det er jo et sted man reise “gjennom” hvis man skal langt nordover eller sørover. Hvis jeg for eksempel skulle kjørt til Finnmark ville jeg definitivt ta ruta langs Østersjøkysten og videre gjennom Finland. Det er sikkert panoramafint å tråkle seg gjennom fjell- og fjordlandskapet som utgjør E6 nord for Trondheim, men hvis man skal komme fort frem og holde drivstoffkostnadene nede er det østruta som gjelder. Alle vet dette.
Amerikanere har ikke ofte noe realistisk idè om noen deler av Skandinavia. Jeg foreslår at de skal tenke på det som søsken som noen ganger hater hverandre og krangler om de mest ubegripelige “interne” dusteting, men de er fortsatt søsken. Amerikanere er jo noen slags “alenegjengere” i verden slik sett. Hvem kan de sammenligne seg med? De har ingen. Jeg mener seriøst, hvem liker egentlig amerikanere? Ingen jeg har møtt, ikke engang de selv. Man bare “forholder” seg til dem, som regel på noe slags forretningsmessig grunnlag. Man ber ikke amerikanere hjem, liksom. De er en fremmed rase. De kan ingenting, vet ingenting, og har ikke peiling på ting som ikke kan måles i penger. De har til en viss grad eksportert denne mentaliteten, men den fungerer jo dårlig i territorier som har mange tusen år med “historie”.
Seriøst, om jeg måtte velge bare ett av de “store” landene å forholde meg til, så ville jeg velge Tyskland. Deretter Frankrike. Storbritannia ser jeg ikke for meg at jeg noensinne kommer til å besøke igjen. Det går ganske fort nedover med dem nå, men de må sannsynligvis oppleve genuin hungersnød før de våkner opp og erkjenner at imperiets dager definitivt er forbi — et problem vi forresten gjenfinner i den russiske mentaliteten, men de har i det minste enorme landområder som kan utvikles til noen grad, selv om klimaet er vanskelig. Britene har jo strengt tatt ingenting. Det er som om Hedmark fylke – eller altså, det er jo ikke et fylke lenger – skulle melde seg ut av Norge fordi de er så stolte og uavhengige, det ville jo ikke endt bra, selv om de eventuelt fikk til særhandelsavtaler med Paraguay og Burkina Faso. Det er på dette nivået av idioti britene har havnet. Hvem hadde trodd at de noensinne ville få se noe sånt?
