Toppidrett er et område av livet hvor man kommer til det punkt når man har makset ut alt man har og det finnes ikke noe mer å hente. Det er sikkert variabelt hva som trekker mennesker til slike fysiske eksesser, men jeg tror det handler mye om å lete etter sine egne grenser for å flytte dem og dermed “overvinne egne begrensninger” på en måte som er målbar på en likefrem måte — og dermed oppleve den spesielle formen for tilfredsstillelse denne disiplinen gir. Alle skjønner at det ikke skyldes feil på stoppeklokka hvis man bare ikke får til å løpe hundremeteren på under ti sekunder, uansett hva slags sprell man forsøker i forhold til å forbedre teknikk, utstyr og det ene med det andre. Det finnes jo nesten ingen i hele verden som konkurrerer på dette nivået, slik at jeg ville ikke karakterisere det som et nederlag hvis man makser ut på 10,5. Det ligger mye slit og drama i dette “siste sekundet” ned til 9,58 som er gjeldende verdensrekord fra 2008. Hvor mange nålevende mennesker klarer egentlig å komme under ti sekunder? Og hva er de nødt til å gjøre for å komme dit? Noe å tenke på.
Det å “lære å løpe raskere” er noe helt annet enn å presse seg til det ytterste når man først har lært korrekt løpeteknikk (og ikke minst korrekt startteknikk ut fra blokka). Det ene ligner mer på vanlig abstrakt læring innenfor ymse emneområder enn det andre. Det finnes jo teknikker man kan lære seg, for bedre tekstoppfattelse, bedre hukommelse og så videre. Videre så har vi et menasjeri av “vanlige tankefeil” som nesten alle lider under før de tilegner seg de vanlige teknikkene for kritisk analyse — som på universitetsnivå er hva den innledende Examen Philosophicum handler om. Det er så å si den intellektuelle rekruttskolen. Imidlertid er det ofte uklart hva det er man egentlig måler når man snakker om å forbedre egen evne til tenkning. Det ligner jo lite på det å løpe hundremeteren. Selvsagt finnes det intellektuelle sirkuskunster av typen å spille blindsjakk mot ti motstandere samtidig og slå dem alle, eller rutinemessig bare begrenses av hvor fort man klarer å skrive når man løser kryssord eller matematiske oppgaver — men vi tenker typisk på slikt som sære personegenskaper som folk kan ha eller ikke ha mer enn noe som egentlig kan læres. Noen bare er musikalske, mens andre noe mindre så.
Som alle vet er min eneste personlige svakhet en alt for dominant tendens til å være beskjeden, slik at det er ikke ofte jeg skryter, men jeg har selv alltid vært “kjapp i avtrekket” når det gjelder skoleprøver og den typen ting. Det er enkelt for meg. For eksempel brukte jeg bare syv minutter – av de tre timene som var beregnet – på å besvare de femti spørsmålene man måtte gjennom for å få godkjent transportløyve i forhold til det såkalte 140-timers EU-kurset tilknyttet lastebilsertifikat. Jeg hadde null feil. Mange av mine klassekamerater fikk stryk selv om de satt tiden ut og vel så det. De opplevde prøven som svært vanskelig, mens for meg var det banalt enkelt. Hva består forskjellen i? Jeg har riktignok relativt høy IQ, slik disse tingene måles, men det handler ikke etter min mening om “intelligens” når man har vansker med å ta til seg og assimilere informasjon — som jo er poenget med akkurat dette kurset som jeg refererer til. Vi snakker jo om lastebilsertifikatet, ikke om et professorat innenfor avansert mekanikk. Oppgavens vanskelighetsgrad er tilpasset arbeidets praktiske krav. Problemet er snarere det at man har aldri lært å tenke og bruke de kognitive evnene man har på mest mulig effektivt vis. For å videreføre metaforen om å løpe hundremeteren kan vi si at man må først og fremst lære å løpe rett frem, uten piruetter og sidestepp, mystiske armbevegelser og det ene med det andre. Selv om man ikke har som ambisjon å komme under ti sekunder kan man jo i det minste ha som ambisjon å forbedre egne resultater med slike tekniske grep som er enkelt tilgjengelige, ikke kostbare og heller ikke spesielt vanskelige å lære.
Det er vanskelig for meg å føle respekt for voksne mennesker som insisterer på å være troll. Vrange og trasige. Noen ganger minner de om hunder som har fått tak i noe, hva vet jeg, la oss si en gammel sko eller noe sånt, som de liker å ligge under ovnen og tygge på mens de knurrer, og som de nekter plent å gi fra seg. Dette gir en viss grad av “uvirkelighetsfølelse”. Særlig fordi folk typisk og nesten alltid blir drit pisse forbanna hvis man foreslår for dem at de vil oppleve hundremeteren som enklere å løpe hvis de prøver å ha ansiktet foran og rumpa bak — eller altså den intellektuelle ekvivalenten til dette. Tror du jeg er idiot? Vel, siden du spør — sannheten er at det spiller ingen rolle hva jeg tror. Spørsmålet er hva du selv tror. Ordet “idiot” er jo en teknisk betegnelse på menneskelige individer som tror at de vet noe, men på et fullstendig feilaktig grunnlag. De løper med rumpa foran. Det komiske er at det er så grysefullt vanskelig å få dem til å innse dette. Det er jo bare å snu seg, så vil oppgaven oppleves som mye enklere. Selv synes jeg det er morsomt med “helsprø idèer” når de er kreative innfall hos små barn som ikke har noe erfaringsgrunnlag for å vite bedre, men det er noe mindre sjarmerende med voksne mennesker som fortsatt tror at det å “ha rett” er et aktuelt alternativ for dem. Man har aldri under noen omstendighet “rett” i det man tenker. Dette er en syntaksfeil. For mennesker er ikke “sannheten” noen tilgjengelig klasse av informasjon. Det er litt som å tro at man bare kan teleportere fra start til hundremetersmerket på null komma null sekunder. Selv den mest presist formulerte tanke er jo bare en modell av den virkeligheten man søker å beskrive. Tenkning er en prosess man må gjennom, som kan ta kortere eller lengre tid, men man “makser ut” ved et punkt, som imidlertid aldri sammenfaller med “tingene slik de egentlig er”. Vi kan bare snakke om å forbedre modellen. Det vi tenker på som en mental normaltilstand er et minimum av hva som behøves for å fungere sosialt, det ligner evnen til å spasere fra null til hundre, som de fleste har, men ikke alle. Hvor ligger forbedringspotensialet hvir man ønsker å bevege seg raskere? Det er spørsmålet.
