Mad Max er en postapokalyptisk fantasifilm fra 1979, med en oppfølger i 1981 og enda en i 1985, før det kom en attpåklatt i 2015. Til å begynne med var premisset at samfunnet kollapset “i sakte film” på grunn av krig, ressursknapphet og “økodrap” (som er et litt klønete navn for det å ikke ta hensyn til naturens behov for hvile, fornyelse og gjenvekst før man prøver å tyne enda mer ut av den) som hadde pågått lenge men som i filmens “nå” hadde passert et kritisk punkt. Etter min mening er de to første filmene i serien bra (men av helt ulike årsaker) mens den tredje er litt bob-bob og attpåklatten er en fantasiorgie av en “action-film” som er bare løselig basert i det originale konseptet. En av problemstillingene som er sentrale i Mad Max er hvor vanskelig det er å få tak i bensin. Ingen hadde sett for seg at drivstoffmangel kunne bli noe prekært før 70-tallets oljekriser inntraff, først i tilknytning til Yom Kippur krigen i 1973, deretter revolusjonen i Iran i 1979. Siden har femti år gått og verden befinner seg – mildt sagt – på et helt annet sted. Hva koster bensinen nå?
Begrepet verdisyn kommer til anvendelse her. Pumpeprisen på en liter bensin sier ingenting om hva det “koster” å forbrenne dette stoffet og dermed frigi enda mer drivhusgass i en verden som allerede sliter med å forstå og konfrontere konsekvensene av tidligere tiders frivolitet på dette området. “De visste ikke bedre” er et utsagn som har gått ut på holdbarhetsdato. Alle har visst – eller i det minste hatt tilgang til adekvat informasjon om saken – siden 70-tallets oljekriser (eller tidligere) at forbrenning av fossilt drivstoff har representert et eksponentielt akkumulativt problem som ikke har noen annen mulig utgang enn enten full stopp i forbruket eller død og begravelse for oss alle. Det kan se ut som om de satset på at alle oljebrønner ville bli pumpet tørre før skiten traff viftebladene og ble rikelig distribuert over det hele. I det aller minste snakker vi om alvorlige tilfeller av pengenarkomani som har drevet disse evneveike fjøsnissene til å kjøre hele driten i grøfta for oss alle. Griskheten eter sjelen. Men det blir en metafysisk debatt som befinner seg på siden av den prekære problemstillingen: Hvordan kan vi få ned forbruket av fossile brennstoffer og dermed utslippet av drivhusgasser?
Jeg er på ingen måte entusiastisk i forhold til “elektriske biler”. Strøm er jo ikke gratis heller. Etter min mening bør vi begynne å tilrettelegge for mer utstrakt bruk av hest — og dette er ikke noe jeg sier bare på vegne av interesseforeningen for sprangryttere, dette er blodig alvor. Vi må få ned energiforbruket i en mye mer generell forstand. Fremtiden – i den grad den eksisterer – vil kreve en helt annen form for økonomisk tenkning enn det å høste uregulert og uhemmet av “naturens goder” langt hinsides begrepet bærekraft. Jeg ser at det såkalte miljøpartiet “De Grønne” har senket sine krav om økte bensinavgifter fra fem kroner til bare èn krone i forhold til pumpeprisen. Vel dra meg baklengs inn i fuglekassa om ikke de ble politisk bråvoksne litt faderlig fort. Er det stemmer de er ute etter? Jeg kan her og nå love dem at de vil få min hvis de går ut og forlanger hundre kroner per liter i miljøavgift på bensinen. Selv om dette ikke akkurat støtter min livsstil. Jeg bor jo sånn til at det er vanskelig å få hverdagen til å fungere uten privatbil — men samtidig skulle jeg ønske at det var det. En massiv satsning på å bygge ut kollektivtrafikken – samt å gjøre den gratis – vil etter min mening rekke langt i forhold til å dekke det transportbehovet som vil oppstå hvis man i praksis gjør bruk av privatbil til en luksus de færreste har råd til. Det er uansett dit vi er på vei. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å havne der, men hvordan. Er vi evneveike troll som drives fra dag til dag av “nødvendigheter” eller er vi intelligente og godt organiserte skapninger som kan se hva som kommer og ta våre strategiske disposisjoner i god tid?
