Heinz Alfred “Henry” Kissinger begynner å bli en gammel mann nå. Han ble jo født i 1923. I Tyskland. Det var imidlertid problematisk å være av jødisk avstamming på den tiden. For mange ble det dødelig farlig, men ikke for Henry. Familien hans utvandret til USA i 1938, hvor han etterhvert valgte en politisk karrière som brakte ham til posten som utenriksminister i 1973. Det var interessante tider, men vi skal ikke her og nå fortape oss i historiens detaljer. Bare konstatere at Henry Kissinger var en av de mest betydningsfulle – og kontroversielle – politiske skikkelsene i etterkrigstidens USA. Han er særlig husket for sin Realpolitik — det at man må spille med de kortene man har, ikke de man skulle ønske at man hadde. Vi lever ikke i en perfekt verden og ikke alle er enige, om noen i det hele tatt er enige med noen andre.
Jeg kan huske Vietnamkrigen. Ikke på noen lineært oversiktelig måte men jeg kan huske at det var en snakkis. Det var på den tiden bildet av USA begynte å slå sprekker for folk. Og ut av sprekken kom Henry Kissinger som for mange ble, ikke alltid helt rettferdig, selve symbolet på amerikansk maktarroganse og urent spill på den internasjonale scenen. Jeg får ikke alltid inntrykk av at de som ikke selv opplevde Den kalde krigen helt klarer å forstå hva slags paranoide forhold folk levde under på den tiden, med særlig vekt på det såkalte atomkappløpet og den stategien som kaltes M.A.D. Mutually assured destruction. Gjensidig ødeleggelse som en garanti for fred i vår tid. Tanken var at hvis noen først trykket på knappen så ville alle trykke på alle knapper og hele mannskiten ville gå til helvete. Der er vi forsåvidt ennå.
Mennesker er veldig kranglete skapninger. Jeg vet ikke hvorfor, men det bør være åpenbart for alle som har tilbrakt litt tid i denne verden at det skal ikke mye til før ting eksploderer og kaos manifesterer seg. Jeg vet ikke hvorfor Kissinger-familien ventet helt til 1938 med å komme seg ut av Tyskland men vi vet at det året ble Østerrike annektert og det ble satt en turbo på jødeforfølgelsene. Kanskje håpet de i det lengste at “noe ville skje” som gjorde at ting ville normalisere seg, men slik gikk det jo ikke. Folk var blitt trent opp til å tenke “det er jødenes skyld” uansett hva galt de syntes de kunne se rundt seg. 9-10. november det året inntraff krystallnatten og siden var det mer eller mindre fritt frem for å gjøre hva man ville mot jødene. Statsmakten kom ikke til å gripe inn for å forhindre noe slags kriminelt overgrep begått mot jøder. De ble ikke definert som “ekte mennesker” men som et fremmed biologisk element som truet med å undergrave den germanske rasens renhet, eller i den grad de holdt seg for seg selv, konspirere mot det tyske rikets sikkerhet og det tyske folkets økonomiske livsgrunnlag. Jødene kunne være dårlige eller verre. Det fantes ingen god jøde. Derfor måtte Tyskland tømmes for jøder, på den ene eller den andre måten.
Grovt sett kan vi si at Henry Kissingers Realpolitik postulerte at ufred er ikke bra for forretningene. Det et overveldende flertall av alle mennesker ønsker er fred og velstand. Vi ønsker å overleve denne dagen og fortsette med greiene våre i morgen. Og den neste dag. Og så videre. Dette bør være ungangspunktet for samtalene våre. Vi kan sette i gang med å drepe hverandre her og nå men det er ikke bra for forretningene. Vi har ting vi behøver å få gjort. En jobb å passe. En familie å ta seg av. Det er faktisk mye smartere hvis vi setter oss ned og ser på hva vi kan gjøre for hverandre, om det finnes felles interesser, prosjekter vi kan samarbeide om som alle parter er tjent med. Slike ting. Internasjonalt dipomati ligner mest på forhandlinger mellom to mafiafamilier som ikke liker trynet på hverandre men som forstår at de ikke har noe å tjene på å gå til krig. Det er alltid mye lettere å starte noe slags faenskap enn å avslutte det. Det er sant at det skjedde mye stygt under Henry Kissingers tid som utenriksminister i USA, men dette var ikke alt som skjedde. Vi bør ikke undervurdere det fredsarbeidet som faktisk brakte resultater, uansett hva man ellers måtte mene om mannen.
