Rumpe på billigsalg

Etylvanillin er et syntetisk tilsetningsstoff, som blir fremstilt av petrokjemiske produkter. Den er 3 ½ gang kraftigere enn vanlig vanillin som igjen er 400 ganger sterkere enn ekte vanilje. En av de største produsentene av etylvanillin er Borregaard i Sarpsborg. Etylvanillin er den billigste og mest brukte vaniljesmaken som finnes, og brukes i varer som iskrem, kaker, desserter, parfyme og rengjøringsmidler. Den finnes også i jordbær, kokos og kirsebær som blir kunstig fremstilt.

(Wikipedia)

Når sadomasochister og andre kinky typer snakker om vaniljesex så er dette en metafor for hvordan kunstig vaniljesmak – i utgangspunktet et biprodukt fra treforedlingsindustrien – representerer den “nøytrale” smaken i alskens industrielt fremstilte søtsaker som er i vanlig handel. Hvis man for eksempel spør etter “iskrem” uten å spesifisere dette nærmere så er det 99% sikkert at man vil få vaniljeis. Som alle forstår startet dette som en morsomhet, men det har siden jobbet seg helt inn i de akademiske miljøene: Vaniljesex er det man får hvis man ikke har spesifisert noen mer sære og individualistiske ønsker og lyster. For de fleste fungerer dette slik at man går gjennom en alder hvor det å ha sex fremstår som noe stordramatisk. Skremmende, men tiltrekkende. Eller omvendt. Siden krysser man jo den grensen på den ene eller den andre måten og det som en gang var så spennede blir litt etter litt en del av det ordinære. Ved dette tidspunkt lurer man så på om det ikke burde være “noe mer”. Hvilke muligheter finnes? Man engasjerer det vettet man eventuelt har for å gjøre “noe mer” ut av sexlivet enn det samme gamle, og da går det som det går. Litt komedie, litt tragedie, mange mislykkede eksperimenter, men noen finner også frem til “noe som passer for dem” etter litt om og men. Alminnelig rettfølelse rundt diverse sexproblematikk tilsier at så lenge dette er voksne mennesker som forstår hva de gjør og deltar frivillig, så er det ingen andres sak hva de gjør “på soverommet” (eller hvor de nå enn foretrekker å gjøre det, forhåpentligvis på noenlunde privat grunn).

Visse psykologer – jeg ser særlig på deg nå, Wilhelm Reich – har hevdet at det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Det vil si friheten til å ha slik sex man ønsker med den eller de som har lyst til å delta i aktivitetene, gitt at vi ellers befinner oss i en kontekst som samsvarer med den alminnelige rettfølelse som nylig ble nevnt. “Sexforbrytelser” er noe helt annet enn hva som enn måtte foregå mellom voksne og samtykkende individer. Likevel var “seksuell omgang mellom menn” forbudt i norsk straffelov helt frem til 1972 – selv om tiltale bare ble reist “når det forelå særlige allmenhensyn” – og hadde en strafferamme på ett års fengsel. Omgang mellom kvinner var faktisk ikke forbudt selv om det ble forelått flere ganger at loven også burde omfatte kvinner – blant annet i 1902 av Høyres representant Gunnar Graaberg som mente at dette var “like forargerlig” – men det ble nedstemt (og latterliggjort) fordi man hadde det kanskje bittelitt mannsdominerte – og definitivt seksuelt inkompetente – syn at det er ikke sex hvis det ikke omfatter penisaktiviteter. Seksuell omgang mellom kvinner er jo en fysisk umulighet. Man kan gjøre lite annet enn å bare himle med øynene. Herregud for noen evneveike fjøsnisser. Men sånn er det i prinsippet ennå. Lovverket som regulerer seksuell omgang mellom mennesker blir foreslått, debattert og vedtatt av politikere som legger vekt på hva som “forarger” de seksuelt naive — og som kanskje ikke selv engang vet at det befinner seg ganske mye sært men likevel forholdsvis normalt i landskapet bortenfor den innledningsvis nevnte vaniljesexen (som i praksis betyr fantasiløs og frenetisk jukking inntil sædavgang inntreffer — og fint lite annet).

Folk har en typisk tendens til å være veldig nevrotiske med sex-greiene sine og synes det er flaut eller kleint å “snakke om det” selv med den som de har lovet å tilbringe resten av sitt liv med som partnere i et eksklusivt gjensidig sex-monopol. Det finnes ingen andre enn deg. Imidlertid synes jeg at det er bent frem uforsvarlig å ikke utforske de sex-fantasiene som man tross alt har. Det må jo bety noe at man for eksempel har stadig tilbakevendende fantasier om scenarioer og aktiviteter som man ikke opplever sammen med partneren. Skal man gå gjennom livet uten å kjenne seg selv? Fra mitt perspektiv virker det mye mer støtende – forargende – enn noe de kunne ha funnet på i senga. Hva fanden er det du tenker på? Det går jo an å leve med bare deler av seg selv, men når man dør så dør man med alt man er, har vært eller noensinne kunne ha blitt. Game Over. Du fikk en sjanse men du grep den aldri og nå er det for sent. Sånn er det med den saken. Folk sier at det finnes spøkelser som hjemsøker steder hvor de har noe uoppgjort eller uavsluttet. Jeg tror ikke dette er sant, for i så fall ville jo verden ha vært full av gjenferd som søker å realisere de seksuelle lyster og drømmer som de hadde gjennom livet men som de aldri gjorde noe med. Sånn blir det når folk prioriterer sin “offentlige fasade” høyere enn å leve i sannhet som “den de egentlig er”.

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1030

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top