Seder (Cedrus) er en slekt av store bartrær i furufamilien. Trærne er eviggrønne, sambu og 30-40 meter høye, unntaksvis opp til 60 meter, og er ofte omfangsrike med brede, pyramideformede kroner. Seder kan overleve frostperioder og får fuktighet vinterstid i form av snø, samtidig som de tåler den tørre sommeren i middelhavslandene bedre enn de fleste andre bartrær. På grunn av treets parfymerte sevjevekst og motstandsdyktighet mot fuktighet og forråtnelse, har det vært svært viktig både som skipstømmer og i trearbeider. I oldtidens Egypt hentet faraoene sedertre i dagens Libanon til bygging av skip og andre konstruksjoner.
(Wikipedia)
Før Libanon ble mest kjent for hasj og borgerkrig handlet alt om tømmer. De var hovedleverandør i regionen gjennom mange tusen år. Vi finner libanesisk sedertre spesifikt nevnt i verdens eldste sammenhengende narrativ, Gilgamesj-eposet, og vi finner det brukt for tekniske formål i “verdens eldste skyskraper” — Djoserpyramiden i Sakkara. Egypt; som med utgangspunkt i datering av nettopp dette tømmeret kan fastslås å ha blitt bygget for 4590 år siden (som betyr at ytterkledningen på pyramiden ble lagt hundre år etter Djosers død). Hva denslags megakonstruksjoner angår så finnes det eldre ziggurater i Mesopotamia og også eldre tempelanlegg i Peru, Sør-Amerika. Dessuten er dateringen litt her og der i forhold til de minoiske anleggene på Kreta, samt visse andre svært gamle konstruksjoner, blant annet i India, men Djoserpyramiden er spesiell. Et opplevelsessenter for de døde, nesten som noe slags Disneyland, var det noen som sa om anlegget — som i utstrekning på bakkeplan tilsvarer ganske nøyaktig tyve fotballbaner, fire i bredden og fem i lengden, i praksis en “falsk by” som ble oppført som om alt er “frosset i tid” ved hjelp av det permanente materialet stein.
Kronologisk sett regner vi Det gamle riket i Egypt fra cirka 2700 til 2200 før vår tidsregnings begynnelse. Det begynte med Djosers djerve djevelskap av et byggverk – ingen hadde sett noe som engang lignet på dette, ikke engang i sine villeste fantasier – og endte med han som ennå regnes blant verdens mest lengstlevende monarker, Pepi 2; hvis regjeringstid – noe omdiskutert – var definitivt minst seksti år, men kanskje så mye som nitti. Dateringene varierer noe i “kongelistene” fra senere tider. Han overlevde uansett alle sine påtenkte etterfølgere fra første generasjon og langt inn i den neste, slik at størsteparten av Egypts befolkning – sannsynligvis alle – på den tiden hadde aldri opplevd noen annen konge. Følgelig var det en eksistensiell krise uten sidestykke da Pepi 2 døde — som faktisk skjedde midt under den rituelle festivalen de kalte sed og som handler om at monarken på fysisk vis skal demonstrere sin vitalitet og kroppskraft. Ikke ulikt hva de krever av Joe Biden akkurat nå for tiden — og alle kan tenke seg omtrent hvor bra det vil gå hvis kan skal begynne å hoppe, stupe kråke og holde på i en militær hinderløype. Det tok livet av Pepi 2. Han kollapset og døde – av naturlige årsaker – midt under demonstrasjonen av sin egen livskraft, som jo tar seg utrolig dårlig ut som PR-stunt, særlig i direkte påsyn av enfoldige mennesker som tror at statens ve og vel henger direkte på dette enkeltmenneskets vitalitet. Sånn sett er Det gamle riket markert ut med sine to svært spesielle pillarer. Det både begynte og sluttet med unike begivenheter. Det hjalp ikke at Pepis regjeringstid også var preget av en førti år lang tørkeperiode. Alt endte uansett med det som historisk sett kalles “den første mellomperioden” og som varte i omtrent 120 år. Det var en tid preget av hungersnød, lovløshet, ufred og kaos. Vi regner med at de fleste gamle gravstedene ble plyndret i løpet av denne perioden.
Uansett når og hvor folk bygger noe er de alltid underlagt de samme fysiske lovene. Selv om man ellers ikke har noen som helst slags greie på bygg og anlegg bør alle – på et rent intuitivt grunnlag – fatte at høye og tynne ting er mer utsatt for diverse horisontalt virkende krefter enn lave og tykke ting. Eller veltekraften om du vil. Prøv selv. Hvor stabilt er et tårn laget av tyve mursteiner stablet oppå hverandre? Man kan jo velte det med bare lillefingeren. Imidlertid må man bruke ganske betydelig kraft i forhold til tingens vekt for å få en enslig murstein til å “rulle” sidelengs. Det kreves ingen utpreget “intelligens” for å oppdage disse tingene og ta dem med i beregningen når man skal bygge noe. Særlig noe som er påtenkt å “stå til evig tid”. Konstruksjonsmessig sett er Djoserpyramiden bygget rundt et hundre meter høyt “tårn” i midten, som begynner med selve gravkammeret hans Djoser førti meter nedi grunnfjellet der på stedet, og ender i selve “pyramidens” topp seksti meter over bakkenivå. Vi stanser her et øyeblikk for å påpeke at “ekte pyramider” skal bestå av en kvadratisk grunnflate med fire identiske trekanter som sidevegger, og det hele ender i en “pyramidion” – eller benben-stein – som i egyptisk mytologi representerer “det første tørre land” i verden. Fantasifulle rykter vil ha det til at toppsteinen til den store pyramiden i Giza – den til han Khufu – var laget av massivt gull, men dette gir ingen mening på noe vis. Hvor mye tror folk at noe sånt ville veid og hvordan skal de få det opp der? Dessuten ville de allerede blankpolerte og svært hvite Tura-kalksteinsveggene i pyramiden gjøre den så intenst skinnende der i ørkensola at man knapt ville kunne se direkte på den, langt mindre speide etter noe spesielt på toppen. Uansett, det er vanlig konvensjon å også kalle “pyramidelignende bygg” for pyramider, selv om dette teknisk sett er ukorrekt, og det eneste som forbinder byggene ellers er at de har forholdt seg til de samme fysiske lovene på tilsvarende vis. Selve den materielle toppen til Djoserpyramiden har gått tapt i tidens løp – sammen med omtrent fem meter av ytterkledningen rund baut – ettersom folk har brukt det som steinbrudd i løpet av Egypts mange lovløse perioder gjennom århundrene. Den samme skjebnen har forsåvidt rammet alle andre byggverk preget av “god stein” og – i sin tid – kostbare løsninger.
Sedertømmeret i Djoserpyramiden har uansett blitt brukt som “ankere” mellom ytterkledningen og “tårnet i midten”, hvor teknikken generelt sett har handlet om å “lene steinen innover” – som skallene i en løk – stadig lengre utover og stadig høyere. Folk hadde jo aldri bygget noe så høyt – relativt til hvor “tynt” det er (de tidligere nevnte zigguratene er vesentlig mye “tykkere”) – før de bygget Djoserpyramiden, som i seg selv er det riktignok mest umiddelbart iøynefallende elementet av hele anlegget, men bare en liten del av hele “Disneyland” — som befant seg både i form av den falske byen over bakken og kilometervis med “hemmelige ganger” under jorda, eller rettere sagt nedi grunnfjellet (som riktignok “bare” er kalkstein og derfor lettere å bearbeide enn typisk norsk grunnfjell, som er det som ble igjen etter at en tre kilometer tykk isbre var ferdig med å høvle alt ned til beinet). Det de fleste tenker er at man må ha vært temmelig “dristig” som personlighetstype for å ha kommet opp med planen for noe sånt til å begynne med. Den legendariske arkitekten bak det hele – Imhotep – ble da også dyrket som en gud i Egypt mye lenger enn de fleste faraoer. Det er faktisk fortsatt sånn at man bare må riste på hodet av hele opplegget. Ikke desto mindre var det dette som innledet Det gamle riket — og over de neste fem hundre år ble alle de store pyramidene bygget, pluss et antall små. Deretter gikk lufta ut av akkurat den ballongen, ettersom folk begynte å “tenke nytt” i forhold til hva et tempel og et gravsted skal være. Men det får vi komme tilbake til siden. Jeg føler meg ferdig med denne saken for i dag.
