Donald Trump er tiltalt for politisk fuskeri og truende fremferd mot sakesløse individer i den amerikanske delstaten Georgia. Imidlertid er han ikke tiltalt alene. Seken er en såkalt RICO – det vil si “Racketeer Influencing and Corrupt Organization” tiltale – som opprinnelig ble utformet i året 1970 for å komme komplekst organiserte forbryterorganisasjoner til livs på en fornuftig måte. Den gangen handlet det om “mafia” og alle deres snedige måter å obfuskere forbindelseslinjene mellom de som ga og de som utførte ordre. Denne gangen handler det om en politisk eventyrer som ikke respekterer noen lover og regler i det amerikanske samfunnet. Noen synes at dette er feiende flott. Etter deres mening er det nødvendig å engasjere en mest mulig kaotisk naturkraft for å undergrave og eksterminere det “støle” samfunnet slik at vi kan erstatte det med noe nytt og bedre. Jeg mener, seriøst, ingen som har så mye som to fungerende hjerneceller kan tro at det er noen god idè å ansette denne mislykkede forretningsmannen og brautende grauthodet til noe som innebærer personalansvar og alminnelig folkeskikk, langt mindre det å lede en moderne statsmakt med to streker under ordet makt. Vi har allerede sett hvorfor.
Her i Norge har individer som feilaktig betrakter seg selv som seriøse politiske aktører tatt til orde for at Donald Trump bør tildeles Nobels fredspris. De er åpenbart motivert av hvordan den evneveike fylliken – enten han faktisk var på alkoholen eller ikke – Torbjørn “trettiseks komma ni” Jagland – hadde ståpikk i forhold til Barack Obama i 2009, slik at han – totalt ufortjent – ble tildelt Nobels Fredspris for dette året, på grunnlag av hans “ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og samarbeid over landegrensene” — til tross for at alle visste at det eneste Obama hadde gjort – eller noensinne kom til å gjøre – var å ikke være George Bush. En kunst mange av oss får til helt fint hver eneste dag uten å få noen nobelpris for det. Til og med Obama selv syntes at dette var noen pinlige greier. Han var jo minst like involvert i den amerikanske utenlandskrigføringen som noen annen president før ham. Men nok om det. Folk bryr seg jo ikke om fakta når de går til valg. Da handler alt om håp, tro og kjærlighet på et nærmest infantilt nivå. Hva faen, liksom. Er vi på ungdomsskolen eller hva? Er dere dritings? Jeg føler meg på ingen måte optimistisk i forhold til demokratiet, men jeg støtter det likevel.
Hvorom allting er, der ramler inn “lekkasjer” fra Trumps Georgia-sak. Det amerikanske rettssystemet er litt annerledes enn det norske. For eksempel kan man i USA gå inn i en såkalt tilståelsesforretning, hvor man godtar skyld i henhold til tiltalen ifølge punkt så og så mens man avskriver alt det andre og kaller det ferdig jobba. I enkelte tilfelle kan man – dersom man besitter særlig viktig og utslagsgivende informasjon – oppnå “full immunitet” og straffefrihet for egne skyldsspørsmål dersom man tilstår alt man noensinne har vært involvert i og oppgir alt man vet om alt som alle andre har vært innblandet i. Disse ordningene har blitt etablert fordi USA har vært særlig plaget av organisert kriminalitet og problemene med å etterforske et miljø som har alt å tjene på å “holde kjeft” og intet å tjene på å snakke. Imidlertid var det ingen som trodde at disse ordningene noensinne ville komme i berøring med seriøse aktører fra det politiske miljøet, enda mindre selveste presidenten. Men nå er vi der. Dette er virkeligheten i året 2023. Det kommer “lekkasjer” som viser at alle løper mot livbåtene og søker en hvilken som helst avtale som kan sikre dem mindre tid i fengsel for et historisk enestående kuppforsøk i USA, organisert og iscenesatt av en sittende president som nektet å godta valgresultatet. Sånt som man kanskje forventer i Turkmenistan – ingen fornærmelser tilsiktet – hvor de ikke egentlig har noe annet enn en historie full av kosakker og sanger om hester.
