Perfeksjonisme er trang til å prestere (gjøre noe) fullkomment. I sin mest uttalte form kan perfeksjonisme være uttrykk for en psykisk lidelse (tvangslidelse, obsessiv-kompulsiv lidelse) eller personlighetsforstyrrelse (oftest tvangspreget personlighetsforstyrrrelse) hvor personen ikke makter å fravike urimelig omstendelighet og pertentlighet selv ved ubetydelige detaljer.
(Store medisinske leksikon)
Alle har hørt den om hvordan en manglende hesteskosøm medførte at hele kongeriket gikk tapt. Det er en lang regle som i sin opprinnelige form muligens stammer fra den tyske poeten Freidank på 1200-tallet, men den har senere dukket opp i mer eller mindre utbroderte versjoner hos mange andre, blant annet George Herbert og Benjamin Franklin. Poenget er omtrent det samme som når vi på norsk sier at en liten tue kan velte et stort lass. Ikke alle detaljer er “ubetydelige”. Småting som man overser med et pyttsann det er ikke så nøye kan senere komme tilbake som fullvoksne problemer og føkke deg i ræva, som Shakespeare ville ha sagt. Mye menneskelig erfaring kretser rundt “bondeanger” i forhold til at man ikke gjorde noe med en sak mens den ennå var liten og søt. Sånn kan det gå. Selv foretrekker jeg å si det på denne måten: Hvis du er ute på tur, kjenner at du har lyst til å pisse og har en helt grei mulighet for å få det gjort bør du gjøre det med en gang, fordi trangen til å pisse kommer ikke til å forsvinne men det gjør kanskje de helt greie mulighetene. Snakker jeg av egen erfaring? Kanskje, kanskje ikke. Hva som imidlertid er sikkert er at jeg har rett. Jeg har alltid rett.
Mens vi snakker om ordtak kan vi jo ta med det gamle italienske som Voltaire senere oversatte til fransk og populariserte: Det beste er det godes verste fiende. Hvor god er for eksempel verdens beste pastasaus? Svaret på slike ting er at situasjonsbetinget relevans avgjør hvor bra noe kan bli. Den beste pastasausen er den som er ferdig til middagen skal serveres. Nå regnes vel ikke pasta som haute cuisine men det er likevel mange som liker det vel så godt som “smaksvitenskapen” de driver med på Noma, Maaemo og slike steder hvor kokkene nerder ut i det ekstreme. Det er mye som skal stemme for at man treffer begrepet “perfeksjon” i forhold til sitt daglige kostholdsregime, men man bør definitivt prioritere “timing” høyere enn det å hele tiden gjøre ting “interessante”. Altså, saken er at kjæresten min påstår at jeg lager verdens beste pastasaus. Du har jo restaurantstandard på alt du lager sier hun — mens jeg selv er litt kritisk fordi min egen smak har utviklet seg lite siden på 80-tallet, jeg har bare blitt mer rutinert og selvsikker med tiden. Det er fortsatt “middelhavskjøkkenet” som gjelder for mitt vedkommende, og i den grad jeg for eksempel bringer inn noen elementer fra indisk eller thai så fremstår disse mer som “fusion” enn som de selvstendige kjøkkentradisjonene de er og representerer. Alt ser ut til å natulig henfalle i retning av noe sørfransk eller italiensk for mitt vedkommende. Det bare blir sånn. Olivenolje, eddik, chili, hvitløk og tomat. Presto pronto. Sett i gang, få det gjort og server mens det ennå er varmt. Med revet parmesanost på toppen. Gjerne også en salat ved siden av. Sant å si vet jeg ikke hva jeg skal gjøre hvis noen spør meg om å lage “noe norsk”. Eller altså, jeg ville sikkert gå på nettet og undersøke hva Arne Brimi mener om saken. Se om det er noe som virker “norsk” i opplegget hans. Jeg mistenker jo ham også for å være utdannet i henhold til “fransk tradisjon”.
