Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor som komikeren sa. Uansett hvem man stemmer på får vi “noen fra det politiske miljøet” i førersetet. Utvalget er ikke inspirerende, men når er det noensinne det? Spørsmålet koker ned til om man skal la seg rævkjøre av det røde eller det blå partiet. Bra blir det uansett ikke. Kanskje man bør satse på den som virker minst hensynsløs? Eller ikke, hva vet jeg, folk liker jo å “få det” på så mange slags forskjellige vis. Også i Norge er fascistene sterke nå for tiden. De utgjør det ene regjeringsalternativet, mens det andre er et litt dvaskt euro-sosialdemokratisk og høyreliberalt middelklasseparti. Ingen av dem har identiteten sin på stell. De vet ikke helt hvem de er, men de har lyst til å regjere. Det er jo en kul jobb. Sikkert en veldig holistisk erfaring å ta med seg.
Da jeg selv var yngre var jeg veldig skeptisk til “unge mennesker” i det politiske miljøet. Hva vet de om livet? Ihvertfall ikke noe mer enn meg og jeg vet fette ingenting — det viser seg jo gang etter gang. Jeg vet litt mer nå. Samtidig har “tidene” forandret seg og vi står overfor helt unike utfordringer i menneskehetens historie. Vi har passert et smertepunkt og vi kan ikke bare “køle på” som tidligere. Nye måter å tenke på er nødvendig. Det vi kaller erfaring kan vi like så godt kalle “oppsamlet fortid” slik st de som har mest erfaring blant oss selvsagt også er de som har levd lengst og gjort flest ting, dette er et veldig rettvinkelt og lett forståelig forhold, spørsmålet vi bør reflektere over er imidlertid om de er flinke operatører i en verden vi ikke lenger har råd til å beholde. Unge mennesker – som ikke har noe annet enn fremtid – ser ut til å oppfatte problemets akutte natur: Vi må umiddelbart slutte å brenne fossile drivstoffer. Vi burde gjort det for tyve år siden.
Over de siste førti år har det politiske miljøet blitt mer “forretningsmessig” samtidig som forretningsmiljøet har blitt mer “politisk”. Dette er mildt sagt ingen heldig utvikling. Erfaring fra offentlig forvaltning og erfaring fra kommersiell forretningsdrift burde i utgangspunktet være gjensidig utelukkende som aktuelle kompetansegrunnlag; de opererer jo innenfor helt ulike virkelighetsstrukturer. For eksempel er den strategiske tidshorisonten til enhver tid “evig” innenfor det offentlige, mens en kommersiell aktør i høyden planlegger for noen få år om gangen. Man vet jo aldri hva som skjer i “markedet”. Operatørene kommer og går. Dagens giganter var ikke relevante for tyve år siden, og for en stor grad omvendt. 80-tallets stjerner på børshimmelen er ikke bare forsvunnet, de er også glemt. Sånn er livet i den delen av verden hvor ting beveger seg raskt, mens staten er relativt sett stillestående. Norge ble etablert for 1200 år siden og planlegger ingen endringer å snakke om for de neste 1200 år heller. Det er for eksempel like uaktuelt å kjøpe mer land som å avstå noe. Klimaet kommer etter alt å dømme til å bli “interessant” en god stund fremover, men hva skal man gjøre? Til syvende og sist ligner politikken på å drifte en veldig stor landbrukseiendom befolket av en variert og ganske kranglete familie. Noen vil det ene, noen vil det andre. Og så lenge det ikke er direkte urimelig får folk stort sett gjøre som de vil i Norge. Vi ønsker at det skal fortsette slik.
