Foran meg på bordet har jeg en Portia 10 Meses 2023 “Seleccion de Barricas” rødvin fra Ribera del Duero, som mange mener er Spanias beste vindistrikt. Dette eksemplaret er flaske nummer 10.436 av totalt 25.240 flasker produsert i denne serien. De frembys på nettet fra 10-12 euro (pluss frakt) men jeg betalte “bare” 8,45 på det lokale supermarkedet, som likevel betraktes som en relativt høy prisklasse for sånt som man bare kan kjøpe uten videre i en normal butikk. Det er klart at hvis man går i en spesialbutikk så finnes det egentlig ingen øvre grense for hvor mye penger man kan bli kvitt, men her nede på jorda – hvor de vulgære menneskene bor – så gidder de ikke å sette frem varer som koster mer enn folk tjener i måneden. Sånt er jo bare irriterende. Denne vinen er basert på druetypen Tempranillo; som typisk gir dyp, mørk vin med overveldende smak, som egner seg godt til kjøtt, vilt, skarpe oster og så videre. Alkoholen er svært høy – 15% er i territoriet til Amarone og denslags spesialiteter – og de 10 måneders fatlagring (som navnet sier) gir den en karakter av svarte bær, vanilje, kakao og så videre. Dette er en smakshammer som sikter godt og treffer der den skal.
De seriøse produsentene har blitt så flinke nå – og utstyret deres er så teknisk avansert – at det bare er rimelig å forlange at de skal klare å piske fetthysa opp i 14-15% før det kan kalles en fullvoksen vin; noe som selvsagt medfører at hvis det står 12% på etiketten så er det en bordvin. Vino de Mesa. Et enklere produkt som er laget på mer slurvete måter, gjerne med høyere arealutnyttelse på vinstokkene, som gir mer vassne druer, og en slakkere kvalitetskontroll underveis. Likevel kan det bli helt grei vin av det. Mesteparten av all verdens mest kommersielle produkter – si for eksempel Yellow Tail – er laget i massive kvanta under målsettingen “bra nok” og de markedsføres mot et mindre kritisk kundesegment — som ikke egentlig forlanger noe mer enn “bra nok”. Og Yellow Tail er definitivt bra nok, men heller ikke noe mer enn dette. Det er ingen krevende vin. Den er ikke interessant, men den gjør jobben sin. Portia 10 Meses tilhører “neste divisjon” så å si, fordi du merker umiddelbart at dette er en helt annen type skapning enn de kommersielle bordvinene. Den er laget av folk som vet hva de driver med, som også har hatt “visse ambisjoner” med varen sin. Det begrensede opplaget er en artig gimmick, men jeg vet ikke hva det egentlig har å si i virkeligheten. Kanskje hvis man får et spennende tall? Vinen tåler sikkert å lagres, men den behøver ikke kjellertid for å “åpne seg”. Den kan drikkes nå i dag. Skål.
Selv om alkohol er drit billig her i Spania så føler jeg ikke for å drikke mye og slett ikke hver dag. Det er bedre å drikke lite og bra enn mye og middels vin. Ihvertfall er dette min holdning til saken. Jeg har noen flasker “i bakhånd” – blant annet de tre eksemplarene av Portia som jeg fraktet hjem i egen ryggsekk og derfor fikk billig, totalt sett – og de koster alle fra åtte til femten euro. Jeg føler at dette er “min” prisklasse. Jeg behøver jo ikke så mye vin, men den jeg behøver må være god. Det eneste unntaket er hvis jeg skal lage noen slags “gryterett” som krever vin. Da kjøper jeg den billigste vinen de har på superen, som faktisk er billigere enn både øl og brus – liter for liter – og som neppe egner seg som drikkevare på egen hånd. Kanskje som “blandevann” i en punsjbolle eller noe. Eller til å koke med. For eksempel finnes det mye som lages med vin, buljong, tomat og det franskene kaller duxelles – finhakket løk og gulrot – som basis for langtidskokt kjøtt av ymist slag; selv foretrekker jeg typisk “skulder av storfè” fordi det har fin marmorering, bruner seg bra og blir fantastisk mørt etter en tre-fire timer i ovnen. Da gjenstår det som vanlig bare å plukke kjøttet ut av gryta og “montere” sausen med smør og fløte, før man anretter det hele for servering, gjerne med pasta eller braserte poteter til. Dette er en sånn rett som forlanger mørk rødvin, hvis du skjønner hva jeg mener. Men man kan også gå for en litt “feit” hvitvin hvis man er av den revolusjonære typen. Men alt dette er bare konvensjoner. Regelen er at man skal lage det slik man liker det, fordi hva faen er ellers vitsen? Spare tid? Herregud. Det er jo ikke sikkert at man får til noe bra med all den sparte tiden heller, så du kan liksågodt gjøre en skikkelig jobb med en gang. Det tar den tiden det tar. Og sånn går dagene.
