Når man bor for eksempel i visse nabolag av Oslo sentrum mister man ganske radig ganske mye luntelengde i forhold til alskens skumle slusker som liksom lusker rundt i denne labyrinten av hushjørner og gatestrekk, særlig etter å selv ha hatt innbrudd hjemme, altså enten i selve hjemmet til han selveste selv, eller i det minste i samme etasje, samme oppgang, samme nabolag, alt den samme gamle driten som gnager på tålmodigheten man en gang hadde i forhold til de urbane velsignelser. Det er jo ikke bra når folk er de verste skadedyra der man bor. Man forventer jo noen grad av “bevissthet” hos folk. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Altså, man føler ingen stor begeistring når grevlingen har vært og gjort revestreker heller, men grevlingen er “ikke skyldig” i juridisk forstand fordi den har ikke noe annet forhold til menneskenes opplegg enn at det kanskje er ting som står i veien og det ene med det andre, den har ingen forstand, grevlingen bare gjør det den må for å overleve, fremstille nye generasjoner av grevlinger og så videre. Man kan ikke bli sint på grevlingen, eller altså, jeg er sikker på at noen får til dette også – og føler at de har gode grunner til det – men det blir uansett noe annet. Vi stiller helt andre krav til folk. Blant annet forventer vi at de skal “oppføre seg som folk” selv om dette ikke alltid virker sannsynlig.
Ære blant kjeltringer er det noe som heter. Ikke skru opp forventningene. Det ligger i sakens natur at en som livnærer seg på å bøffe andre også kommer til å bøffe deg – om dere aldri så mye “kjenner hverandre fra før” – fordi dette er jo jobben deres. De er fagfolk som leverer tjenester innenfor kriminaløkonomien. Sånn fungerer næringskjedene. Sysselsettinga innenfor politi, alarmindustri og forsikringsbransje ville ha falt dramatisk dersom folk oppførte seg som folk. Blant annet derfor regnes slike ting som “god folkeskikk” som rene tapsnæringer. Hva har man å tjene på det? Riktignok får man en bedre verden, slik de fleste mennesker tolker dette begrepet, men det er jo ikke bra for økonomien. Det skaper ingen arbeidsplasser. Ingen dynamikk. Ingen karrièremuligheter for ambisiøse individer. Hvis folk oppførte seg som folk ville alt bli fredelig og kjedelig. Det kan vi jo ikke ha. Vi må ha spenning. Du vet. Brusing i blodet og sitrende nerver. Alle vet dette. Eller sagt med andre ord: Verden går sin skjeve gang fordi det er sånn vi steller det til. Samfunnet er ikke noe vi “får” — det er noe vi lager. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder Titten Tei. Alt vi gjør går inn i miksen og slik ender vi med denne store symfonien av ulyder. Det er ikke nødvendig å ha nostradamiske egenskaper for å spå hvordan det må gå. Adjø solidaritet. Alle er sin egen lykkes smed nå. Det er et stort antall i seg selv små og ubetydelige elementer som tilsammen danner det sammensatte og svært komplekse bildet av elendighet som den menneskelige tilstand i året 2023, eller skal vi liksågodt begynne å si 2024. Det skiller jo bare noen uker. Altså, seriøst. Det står ikke bra til med de menneskelige samfunn. Lokalt her og der finnes riktignok isolerte lommer av “en bedre verden” men på globalt nivå ser det ikke bra ut. Hvorfor er det slik og hva kan vi gjøre med saken?
Noen rådyr lusker rundt veggene mine. Jeg vet ikke hva de vil. Noen ganger kommer de nær selve veggen slik at det oppstår skrapelyder, men jeg ser dem som regel ikke, bare sporene etter dem. Ya talkin to me maddafakka? Det hadde vært ganske creepy hvis jeg fant spor etter folk i snøen utenfor huset mitt etter å ha hørt noe skrape borti veggen midt om natten. Hva skulle jeg tenkt da? Det virker poengløst å spekulere rundt hva rådyrene vil, men uunngåelig at jeg måtte ha forholdt meg til spor etter ukjente – og uvedkommende – folk som hadde lusket rundt på eiendommen her. Det er jo ikke noe bra tegn. For det første er ikke dette noe villastrøk. Dette er svarteste skauen. Det går ikke an å forville seg hit fordi man skulle på fest og rotet med husnummerne og det ene med det andre, det krever litt målrettet innsats å finne frem til dette huset. Omtreifende innbruddstyver går ikke typisk etter sånne mål. Det er for vanskelig å komme seg raskt unna på kort varsel hvis det skulle bli nødvendig, som man jo må regne med at det noen ganger blir hvis man jobber som innbruddstyv. Det som gjenstår da er noen som er ute i noe slags “personlig” ærend, eventuelt en gal person som ikke vet hva de gjør. Det krever uansett noen slags vilje av stål å ferdes gjennom meterdyp snø i tredve kuldegrader. Når det gjelder rådyra så er det muligens noe varmestråling fra huset som trekker dem såpass nære veggene, men det første åpenbare spørsmålet hvis det er folk er hvorfor de ikke tar kontakt ved å ringe på den godt synlige – og opplyste (selv om lyset er blått) – dørklokka på trammen. Sånt ville jo vært “vanlig folkeskikk” hvis for eksempel en lite sannsynlig men likevel fullt mulig situasjon med fastkjørt bil eller noe lignende hadde oppstått slik at de søkte hjelp. Følgelig er det vanskelig å tolke det som annet enn “onde formål” hvis folk lusker rundt huset ditt midt om natten uten å gi seg til kjenne. Imidlertid tenker man bare åja og lite annet når man finner rådyrspor der dagen etter. Sånn er livet i skogen.
Årsaken til de dårlige tidene er egentlig banal. Det skyldes kannibalisme. Ikke den vanlige formen for kannibalisme som handler om å jakte på hverandre for ernæringsformål, men den agrokulturelle typen som er basert i en forretningsidè om husdyrhold. Vi høster av det dyrene produserer, eller “kaster av seg” som et ledd i livsprosessene sine. Egg, melk og blod. De er våre dyr. De jobber for oss. Vi mater dem og beskytter dem, de gir oss alt de lager, inkludert sin levende kropp. Det er jo ikke mord. Det er avliving. Altså noe passivt, og ikke minst forskriftsmessig humant, nærmest som en formalitet, eller en forbigående ubehagelighet i nødvendighetenes store sirkel. Hva mener du? Dette er jo ikke naturlige dyr. De går ikke løs ute i det ville, det er vi som har laget dem via et program for kontrollert avl fordi vi planlegger å drepe og spise dem ved et tidspunkt, med mindre de tjenestegjør bedre på andre måter. Vi vet hva vi gjør. Vi har lov til dette. Vi skal jo også leve. Alle skjønner dette, eller om de ikke skjønner det – eller faktisk ikke skjønner stort i det hele tatt – så vil de likevel ha mat fremstilt på en ryddig måte i supermarkedets hyller. Fordi det er nødvendig. Det er bare på grunn av industrielt landbruk i stor skala og dyrehold på etisk nivå med Auschwitz at menneskene kan bo i byer og ha fine klær. Alt henger sammen med alt. Du er også skyldig. Noen vegetarianere har utviklet en matematikk som handler om forholdstall mellom kalorier og arealer. Slik har de regnet seg frem til at dyrehold ikke er lønnsomt og at kjøttkonsum dermed kan avvises på et økonomisk grunnlag snarere enn et moralsk, til hvilket man bare kan si hurra, hei og hå for store fremskritt innenfor begrepsindustrien. Vi behøver ikke å ha noen moral. Alt vi behøver er en sunn sans for det lønnsomme.
Forretningsidèen er enkel. Ved å utnytte andre levende skapninger – inkludert andre mennesker – kan vi bygge opp personlig rikdom. Alle som noen gang har prøvd å utføre gagnlig arbeid vet jo at materien er treg og det er ikke stort man rekker å få gjort i løpet av dagen med de kreftene man har, så man må utvikle noe slags opplegg for å sette andre i arbeid og hente avkastning derfra – altså husdyrholdets logikk – og/eller utnytte ymse “energikilder” slik at man kan ta ting til et industrielt nivå av masseproduksjon. Sannheten om vegetarianisme er at det kan fungere, men bare hvis så å si alle dyrker mesteparten av sin egen mat, i henhold til prinsipper om lokal bærekraft som per i dag er høyst uvanlige fordi de er ikke lønnsomme innenfor det økonomiske systemet for handel og transport, så dette er noe som neppe kommer til å skje før snittprisen på matvarer i butikken har fordoblet seg et par ganger. I mellomtiden kan vi lene oss tilbake og slappe av mens ting går til helvete. Noen annen vei er jo ikke åpen for folk som ikke oppfører seg som folk, det er noe alle vet. Straffen kommer, men når den kommer så vil det være på kaotisk og urettferdig vis, hvor for eksempel Pettersen dreper alle slavene til Henriksen fordi han er sur på Henriksen og regner med at dette vil påføre ham skade, men han tenker ikke engang over at slavene også er individer med sine egne liv og ønsker for hvordan det skal leves. Slavene til Henriksen er bare en kategori for Pettersen. Noe abstrakt. Ikke noe han har tid til å bry seg om for han har annet å gjøre og annet å føre, blant annet skal hans egne slaver settes i arbeid slik at de kan fremstille profitt. Og sånn går dagene. Foreløpig er det kaldt men hvis man lytter nøye kan man høre våren plystre muntert i det fjerne. De kaller det “brannsesongen” nå. Altså i motsetning til “flomsesongen”. Selvsagt ikke her i Norge, men i de varmere delene av verden. Hvor lenge kommer de til å holde ut før alle må flykte nordover, i det minste om sommeren?
