Jomsvikingene var en gruppe vikinger som levde på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wolin i det nåværende Polen. Det er også usikkert hvem som grunnla Jomsborg. Noen kilder hevder at befestningen ble grunnlagt av Harald Blåtann, mens andre kilder sier den ble grunnlagt av Palnatoke. Jomsvikingenes saga forteller at i 986 angrep jomsvikingene Håkon jarl hvor de ble nedkjempet ved slaget ved Hjørungavåg. Jomsvikingene deltok også i slaget ved Svolder i år 1000. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.
(Wikipedia)
Omkring Norge, hvor menneskene bor, ligger det umåtelig store utlandet. Det er befolket av menneskelignende skapninger men de snakker ikke slik som oss. Vi kaller dem de fremmedspråklige. Ingen vet helt hvem de er og hva de vil, men mange sier at skapningene fra utlandet planlegger å ta over Norge og utslette alt det fine vi har. Er det ikke morsomt? Jeg merker etter bare noen få linjer at jeg ikke gidder å skrive i en parodisk stil inspirert av Snorre Sturlasson. Du vet. Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggvir, er mjǫk vágskorin; ganga hǫf stór ór útsjánum inn í jǫrðina… og så videre. Jeg mister nesten umiddelbart grepet om selve poenget som er at jeg er drit lei av “vikinger”. Hvor stor tenker du at den relative sjansen er for at noen utlendinger du havner i samtale med vil si dette ordet rett etter at du forteller dem at du er fra Norge? Det er muligens noe med utseendet mitt også, men dette har hendt meg mer enn halvparten av alle ganger jeg har havnet i snakk med utlendinger i det store utlandet, særlig i Storbritannia. Samtidig er det jo utvilsomt sant at nordmenn typisk betrakter alle andre folkeslag som “fremmede” – i motsetning til det normale, som er å være norsk – selv når det teknisk sett er vi som besøker dem, i deres land, og der og da dermed må være for “utlendingene” å betrakte, relativt sett. “Det norske” er jo først og fremst en sinnstilstand, det er ikke noe som finnes i naturen. Jeg tror ikke det er enkelt for noen – ikke engang innfødte og hardbalne nordmenn – å bli klok på hva “det norske” egentlig består i, men det er sannsynligvis enklere å se det etter at man selv har bodd noen år i utlandet. Hvis man selv ikke har noen andre erfaringer enn dette vil man jo henfalle til “normalitetens tåke” uten evnen til å fatte hvor snåle vi egentlig er, i et globalt perspektiv.
Grovt sett går det et bredt “barskogsbelte” rundt hele kloden, fra Sibir i øst og til Canada i vest, eller hvordan det nå blir, poenget er uansett at vi lever i en klimasone befolket av russere, kanadiere, skandinaver og hva enn det er man kaller de som bor i Alaska. Nordlandene har mer eller mindre det samme opplegget hele veien rundt, med ganske mørke og brutale vintre, fulgt av “myggsommere” med midnattssol og alt det der. De største delene av verdens befolkning flokker seg imidlertid langs et varmebelte rundt jordas midje, hvor sesongene ikke er dramatiske på lignende vis. De har selvsagt sine egne greier, med regntid, tørkesesong og det ene med det andre, men lyset forandrer seg ikke så mye at noen henger seg opp i det. For oss som bor i Norge er det komisk når vi hører sånne historier som den om flyktningen fra Syria som ble nervevrak etter to år i Finnmark, slik at han heller ville ta sjansene sine i Libanon enn å forholde seg mer til sesongenes skifte fra lyst til mørkt og tilbake igjen gjennom året. Kulda kan man jo bare kle seg mot, men lyset får man ikke gjort noe med. Langs ekvator har de tolv timer av og tolv timer på gjennom hele året, siden blir det sesongmessige avviket stadig større ettersom man beveger seg lengre mot nord (eller sør). Hva folk opplever som naturlig – eller unaturlig – henger åpenbart sammen med hva slags lokale naturforhold man er vant til. Ved dette tidspunkt har vi kommet til mars måned i Østerdalen – som definitivt er taiga i klimamessig forstand – slik at det gjenstår enda en måned som har potensiale til å ramle ned mot tyve kuldegrader og mer. Dette er det vanlige. Jeg har bodd her i ti år og har aldri sett en mars som ligner så mye på april. For øyeblikket assosierer jeg del litt med kunstløp på skøyter når jeg skal krysse gårdplassen. Jeg har det normale dekket av hardpakket snø der hvor jeg typisk måker, men for øyeblikket er forholdene slik at jeg har blankis der ute, og det regner. For det meste er veiene bare, preget av rester av sand etter vinterens strøing, men her og der – la oss si der det er mest skygge – kan det ligge is på veien slik at det blir “interessant” å kjøre forbi der med mine piggfri vinterdekk. Man må bare ta det som det kommer, med ro.
Vi nærmer oss vårjevndøgn, når det også her er tolv timer av og tolv timer på. Dagen blir jo typisk fem minutter lengre hver dag frem mot midtsommer, når faenskapet snur igjen. Sånn er opplegget her. Det er for tiden “grålyst” klokken seks om morgenen og jeg sitter akkurat nå og ser på skumringen der ute, klokken ti på seks om kvelden. Langtidsvarselet sier at det skal fortsette som dette, med plussgrader på dagtid og frost om natten, men jeg nekter å ta noen sjanser. Derfor var jeg ute for å hente mere ved i dag. Totalt noe under en kubikk, pakket i femten “Biltemabagger” som hver tar seksti liter. Dermed vet jeg at jeg har tilstrekkelig til å fyre ganske hardt i noen uker, dersom dette blir nødvendig til tross for hva værvarslingen sier. Det handler om hverdagslig sjelefred gjennom speidermottoet “vær beredt”. Man har jo tynt grunnlag for å kalle seg intelligent hvis man ikke er forberedt på sånt som alle vet kan komme, og ofte gjør det. Hva tenker du? Ihvertfall er dette min posisjon i saken. Jeg hater å føle meg dum, selv om det typisk skjer mange ganger hver eneste dag. Det eneste man kan gjøre er å gjennomføre de forbedringer man må, ettersom behovet melder seg. Så får det siden gå som det går.
