Respiratorisk-syncytialt virus er et virus som overføres med sekret fra luftveiene, via luftsmitte og med forurensede hender. Infeksjon med RS-virus er meget smittsom. Blant friske voksne gir viruset forkjølelse og lungebetennelse. Blant barn yngre enn to år kan viruset være farlig og føre til luftveisobstruksjon og sykehusinnleggelse. I u-land er viruset en stor årsak til høy barnedødlighet. Etter cirka tre år utvikler barn antistoffer mot viruset som reduserer faren. Voksne med nedsatt immunforsvar står også i fare for alvorlig infeksjon på grunn av viruset.
(Wikipedia)
Det herrens år 2024 innledes med en fiendtlig respiratorisk trippelallianse mellom “vanlig influensa”, covid og RSV. Tidens lykkeønskning bør følgelig inneholde noe om at det er ikke alltid alle gode ting er tre (og den fjerde følger gjerne med, som folk sier når de mener “shots” under et fylleslag). Etter min mening bør man ta rimelige forholdsregler for å holde seg unna alle tre, men jeg er jo en pyse som stadig vekk går og vaksinerer meg og det ene med det andre. Dette er selvsagt fordi jeg er naiv og stoler på legemiddelindustrien. Hvordan skal man vel ellers forklare det? Alle kan jo se at jeg alltid legger meg på kne for å suge pikken til kapitalkreftene. Det er liksom varemerket mitt. Jeg har ingen egenvilje og heller ingen evne til selvstendig tenkning, derfor går det som det går. De stikker meg med nåler og jeg er like glad.
Hensikten med postmoderne propaganda er ikke først og fremst å overbevise noen om noe, men snarere å devaluere all informasjon, slik at det oppstår forvirring rundt hva som er hva og hvem som har rett. Sånt biter ikke på fæle jævler som meg, men jeg legger merke til at mange har utviklet “overskepsis” — som i prinsippet er det samme som overtro, bare med motsatt fortegn. Jeg har ingen mening om dette. Det er jo ikke mitt problem. Jeg har ikke noe med å blande meg borti hva andre folk skal og ikke skal gjøre med sin egen helse, men for min egen del foretrekker jeg å ta de oddsene jeg kan få i livets store spill. Hvis en vaksine gir meg bare èn prosent bedre sjanse mot en smittsom sykdom og det ellers ikke er verken særlig kostbart eller brysomt å få satt den, så velger jeg alltid vaksinering fremfor ikke-vaksinering. Dette er ikke noen spesiell forholdsregel som bare gjelder i helsespørsmål, det er en generell strategi i livet. Det er sånn jeg opererer. Enhver fordel som er innenfor rimelig rekkevidde er en fordel jeg plukker opp og tar med meg, så får det gå som det går.
Jeg må innrømme at jeg føler en slags pervers fascinasjon for tankeprosessene hos vaksineskeptikere. Imidlertid er jeg ingen sadist, så jeg føler verken skadefryd eller “hva-var-det-jeg-sa-mentalitet” hvis og når de blir smittet av noe slags jævelskap som gjør dem syke. Det er bare dumt og stusselig. Men altså fortsatt ikke mitt problem. Hvorfor tror de at de forstår noe? Om klassisk teater er det å si at komedie handler om årsaker mens tragedie handler om virkninger. Det er jo komisk når folk tror de er smarte, men tragisk når de rammes av ulykke på grunn av det intellektuelle hovmotet sitt. Selv betrakter jeg meg som dypt uvitende – men villig til å lære – om nesten alle ting og forhold i livet, universet og hele sulamitten. Jeg vurderer alle mine strategiske tiltak ut ifra dette perspektivet. Jeg er jo en evneveik fjott. Dette må jeg ta konsekvensene av og sørge for at jeg forbedrer meg som best jeg kan, med de midler jeg enten allerede har eller som presenterer seg underveis. Hva annet kan jeg gjøre? Skamme meg? Det er ikke sånn jeg jobber. Skam er jo for alle praktiske formål en fullstendig unyttig følelse som på toppen av det hele er ganske narcissistisk. Hvem er du, liksom. Ingen bryr seg om skammen din. Bare skjerp deg du, så går ting seg til etterhvert. Enten går det bra eller så går det over, som folk sier.
De som er gamle nok til å huske Sovjetunionens storhetstid – under Leonid Bretsjnev – husker også den surrealistiske propagandaen deres, som i plan og metode, idè og substans, best kan beskrives som “alternativ virkelighet”. Du vet. Det sosialistiske arbeiderparadiset og alt det jåsset der. Bare bløff og løgner alt sammen, men det var sånn de markedsførte seg mot omverdenen — og vè den som våget å si noe annet, de ble sendt til “omskolering” i Sibir. Ihvertfall var dette inntrykket jeg satt med den gangen, og jeg har ikke senere funnet noen grunn til å tenke noe annet. Det var noen stusselige greier, men det var i det minste noe. Et falskt bilde, men ikke desto mindre et bilde. Kanskje et litt tragisk ideal? Jeg vet ikke hva man skal si om saken. Alt gikk uansett til helvete så snart Gorbatsjov tok over. Ikke fordi han var inkompetent, tvert imot, det var fordi han satte i gang med “bokettersyn” og fant ut at hele mannskiten var pill råtten. En fullstendig omlegging – en såkalt “perestroika” – var tvingende nødvendig hvis Sovjetunionen skulle overleve, noe som kanskje også ville ha lyktes hvis ikke de evneveike kuppmakerne hadde satt igang med det fatale prosjektet sitt. Siden gikk det som det gikk og det vi har nå der borte er et “imperium” av den gamle skolen, under et statsoverhode som er keiser på alle måter bortsett fra i navnet. Putins propaganda er postmodernistisk og den kan beskrives som “ingen virkelighet”. Ingen vet noe og ingen har noen meninger, bortsett fra hva enn keiseren behager og befaler. Og skulle det hende at du mener noe annet enn Putin så vil ikke noe utpreget dramatisk skje. Du bare forsvinner. Ingen vet.
Altså, propaganda må ikke være løgn, selv om den ofte er det. All markedsføring og reklame er i prinsippet propaganda. Det samme kan vi si om politiske kampanjer, internasjonal agitasjon til fordel for turistnæringen og det ene med det andre. Det handler om “informasjon” på alle nivåer. Vi kaller det misinformasjon når det er “uskyldig” – det finnes jo en hel kategori av ord som begynner med mis; som for eksempel misforståelse, misoppfatning og så videre – mens desinformasjon er når man villeder noen med vilje. Til sist har vi malinformasjon, men det ordet bruker vi bare når det bevisbart foreligger onde hensikter. Det er litt uklart om prinsippet med “ingen virkelighet” bør karakteriseres som malinformasjon eller om det er noe helt annet. Anti-informasjon? Konsekvensen er uansett at man lever i en dystopi hvor man ikke kan stole på at noe er sant, eller at ordene betyr det samme i morgen som i dag. Overskepsis. Det motsatte av begrepet overtro, som handler om vanlig desinformasjon. “Ingen virkelighet” er en kategori av propaganda som handler om å gå aktivt inn for å forsterke all tvil og alle mistanker, eventuelt plante dem der hvor de ikke allerede gror. Flest mulig gjensidig motstridende rykter er bra. Mest mulig lavintensiv konflikt mellom folk. Flere krangler på nettet, gjerne basert i vilt urealistiske påstander. Poenget er jo som tidligere nevnt ikke å overbevise noen om noe, men om å avskaffe enhver form for sunn realitetssans. Opphisselse uten objekt, kan man si. Rebel without a cause. Alt som kan virke på en samlende og/eller organiserende måte blant folk er per definisjon statsfiendtlig virksomhet i denne dystopien. Poenget med det hele er at enhver potensiell motstander som ikke vet forskjellen på opp og ned er kampudyktig.
