Du kan ta ut alderspensjon fra og med måneden etter at du fyller 67 år. Hvis du har høy nok opptjening, kan du ta ut pensjon allerede fra måneden etter at du fyller 62 år. “Høy nok opptjening” betyr at pensjonen din må være minst like stor som minste pensjonsnivå som gjelder for ditt årskull.
(nav.no)
Folk med skarpe penner og blanke ark har sett litt på dette med å gi folk penger basert kun i “oppnådd alder” og regnet seg frem til at det er ulønnsomt. Folk lever i gjennomsnitt lenger nå enn i 1973, da norsk pensjonsalder ble satt ned fra 70 til 67 år. Den franske presidenten som nå bare heter Emanuelon Macronaparte utstedte nylig et dekret som hever alminnelig fransk pensjonsalder fra 62 til 64 år. Alle som noen gang har vært i Frankrike skjønte hva dette ville medføre: Opptøyer. Britene har valgt å løse det på en annen måte. Planen var å heve den generelle pensjonsalderen der med to år, fra og med i år, men siden den gjennomsnittlige levealderen har falt med mer enn to år siden 2010 tar de det igjen i denne enden istedet, så pensjonsreformen er foreløpig lagt på is. Netto besparelse blir jo det samme.
Hvem er det som betaler for hva i samfunnet? Dette er en klassisk debatt som har en tendens til å flokke seg rundt begrepet “penger”. Men penger har jo ingen selvstendig, fysisk eksistens. Penger finnes bare i hodet. Selve betalingen består i arbeid. Altså “verdiskapelse” nå eller senere — særlig senere, siden alle penger som finnes i samfunnet i prinsippet består av gjeld. Skyld. Lovnader. Tro. Plikt. Du kan gi meg to agurker i dag mot at jeg hjelper deg med å bære et kjøleskap i morgen, men i mellomtiden kan du kanskje bytte denne jobben jeg har lovet å gjøre i morgen mot en flaske pils senere på dagen fordi dette frister mer, og slik etablere en kjede av transaksjoner basert i tro på at jeg vil levere det jeg har forpliktet meg til å gjøre. Det er sånn penger fungerer. Alt begynner med et gjeldsbrev.
Hva har filosofer, journalister, fotomodeller, advokater, skuespillere, kraftmarkedsanalytikere og frisører til felles? De er alle parasitter. De gjør ikke arbeid, de bare “jobber” — som er noe helt annet. Det foregår ingen verdiskapelse innenfor “serviceøkonomien”, de bare flytter ting frem og tilbake mens de sjonglerer med papirer og pynter seg med ord. Grunnen til at dette overhodet er mulig er at vi har en maskinbasert primærøkonomi, slik at mesteparten av alt nødvendig arbeid i våre moderne samfunn er mekanisert. Imidlertid må netto mengde kraft som legges i arbeidet komme fra noe slags sted, som for øyeblikket er elektrisitet og fossile brennstoffer. Det er på ingen måte gratis. Samtidig er det elementært at visse primærbehov må ha full dekning på plass før individet er funksjonsdyktig i samfunnet, det vil si mat, klær, bolig og det man ellers trenger for å etablere en stabil nullpunktstilstand som man kan jobbe ut ifra.
I en strikt økonomisk forstand er ikke de fleste mennesker nyttige. De er ikke engang unyttige, de er rene skadedyr som ikke produserer noe av verdi her på jorda, bare en stor haug med søppel og ekskrementer. Dette er de brutale realitetene. Derfor er det ikke fruktbart å starte noen diskusjon om hvem som betaler for hva i samfunnet. Vi bare gjør det som er nødvendig for å etablere slike standarder for komfort og levestandard som er anstendige, basert i samfunnets relative rikdomstilstand. Vi spikker ikke fliser rundt hvem som er de mest nyttige eller på andre måter mest “verdige” blant oss, fordi dette vil ikke komme fordelaktig ut for de som opplever seg selv som viktige. Sannheten er jo at ingen ville merke noen forskjell hvis “lederne” forsvant, mens alle vil umiddelbart føle konsekvensene hvis de som gjør alt det nødvendige arbeidet plutselig blir borte — eller mer aktuelt, hvis de streiker. Transportarbeiderne vil savnes lenge før noen legger merke til at advokatene ikke har kommet på jobb. Det er et større problem hvis barnehagen er stengt enn hvis man ikke får tak i en holistisk auraterapeut.
Pensjoner er dyrt og vi får ikke noe igjen for pengene. Dette er et argument man “hører” fra visse deler av det politiske miljøet, men selvsagt ikke med direkte tale; det fremkommer på tradisjonelt politikervis, det vil si når man sier èn ting men gjør noe helt annet. Det spiller liten rolle hva vedkommende eventuelt har levert i realverdier, som gagnlig arbeid, altså ikke bare “jobb” som handler om å spille på systemet, for i det nyliberalistiske samfunnet måles alle ting i penger. Verdier som ikke kan knyttes til tall er bare floskler. Hvis du ikke lenger kan brukes til noe i arbeidslivet sendes du til tvungent pensjonistsamvær, med allsang, kristen forkynnelse og vafler, gjerne i regi av NAV. Poenget er ikke at man skal gjøre nyttige ting, poenget er lydighet. Du skal kjenne din plass i syetemet.
