Voldelige personlighetstrekk

Vold er fysiske eller psykiske overgrep for å tvinge gjennom sin vilje, eller for å få utløp for aggresjon. Justisdepartementet definerer vold som et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som det er en offentlig oppgave å bekjempe. Det opereres gjerne med andre typer vold enn ren fysisk mishandling. Psykisk vold inkluderer det å skjelle ut noen, å true, å komme med sårende kritikk, å ignorere, ydmyke og fremsette uriktige anklager. Seksuell vold er en type seksuelt relatert atferd (uønsket berøring, påtvunget seksuell handling med mer) som utføres for å kontrollere og krenke en annen. Vold er et stort samfunnsproblem, og på verdensbasis har det i flere tiår blitt forsket på hva som forårsaker vold. Noen forskere fokuserer på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd, mens andre vektlegger psykososiale miljøfaktorer. De sistnevnte mener at det er en sammenheng mellom det å ha opplevd vold selv og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har ofte vært utsatt for omsorgssvikt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Om meg selv er det å si at jeg erkjenner et ganske betydelig “talent for vold” i min egen natur, men jeg har valgt å disiplinere dette gjennom å studere “krigskunster” – det man på engelsk kaller martial arts – og sette meg inn i hva slags stimulanser som trigger hva slags reaksjoner i hvilke sammenhenger; kort sagt gjort det som er nødvendig for å ta kontroll over jævelskapen. Jeg har jo et massivt temperament, høyt energinivå og kroppsbygning som en utedass av armert betong, så det sier seg selv at sånt ikke kan gå løs uten at “noen” har styring med det, og da helst jeg selv. Imidlertid ligger etter min mening det viktigste elementet innenfor “talent for vold” i det at jeg ikke opplever vold som skremmende, støtende eller på andre måter oppsiktsvekkende. Jeg opplever det ikke som noe personlig hvis jeg selv blir utsatt for vold – som har skjedd så mange ganger at ingen gidder å telle – noe mer enn jeg tar meg nær av å snuble, falle og slå meg hvis jeg er ute og spaserer en dag. Det handler etter min mening i begge tilfeller om at jeg selv ikke har vært vaktsom nok overfor ting i omgivelsene. Ideellt sett bør man jo være et annet sted enn “der det skjer” så langt som det å være på feil sted til feil tid angår. Nittini prosent av alle mine egne voldserfaringer stammer imidlertid fra 80-tallet, mens jeg selv var mellom 17-27, noe som forsåvidt stemmer med statistikken alle forskere fremlegger, at “unge menn” utgjør den største faresonen både som ofre og som gjerningsmenn.

Dette nevner jeg for å understreke at mine idèer om vold ikke er teoretisk fundamentert. Jeg vet hvordan det smaker. Som for eksempel at det å gå rundt og være redd for å bli utsatt for vold er mange hakk verre enn selve volden — hvilket utlagt betyr at “troverdige trusler” om å utøve vold mot noen i prinsippet er et verre overgrep enn å bare klabbe til dem. Det ene medfører nervespenninger over langen mens det andre blir man stort sett ferdig med der og da. Av denne grunn skal man ikke undervurdere “psykisk terror” og de skadevirkninger dette kan ha både for enkeltindividet og for samfunnet, som jo til syvende og sist består av enkeltindivider og samspillet mellom dem. Når noen føler seg truet, kuet, hetset, hundset og det ene med det andre, så vil dette ha sosiale skadevirkninger som rammer oss alle. Vi kan for eksempel nevne samlivsvold, hvor den psykisk nedbrutte parten i praksis er “en løs kanon på dekk” i forhold til resten av samfunnet, eller vold mot barna – inkludert trusler og psykisk terror – som jo sender noen ut i livet med et skjevt utgangspunkt, som bare gudene vet hvordan vil utvikle seg senere. Det kan gå bra i den forstand at vedkommende utvikler seg til å bli det vi kaller et harmonisk individ, men det kan minst like ofte gå andre veien. Man kan ende med å bære på – ganske ubevisst – et hat og et raseri som søker “legitimt” utløp gjennom å rettes mot lite populære grupper som narkomane, trygdesnyltere, svartinger, homser og gud-vet-hva. Muslimer er litt i vinden sånn sett. Jeg mener nokså bestemt at min generasjon vokste opp i en verden hvor vold var mer “normalt” enn hva det er blant dagens unge. Hatefulle gamle menn på nettet og ellers er ikke en klisjè helt uten grunn. Vi vokste opp i hatefulle tider; eller altså, alle tider er jo hatefulle, men det ble ikke nedsatt noen komitè på skolen fordi barna havnet i slagsmål med hverandre, for å si det slik. Vi ble trent til å “ordne opp selv” — noe som lyktes omtrent så godt som enhver idiot bør kunne se med sine egne øyne: Det finnes mange drittsekker på min alder. Jeg er selv en av dem. Det er en skitten og grusom verden, men det er alt vi har.

Hvorom allting er, denne lange innledningen fører oss til dagens tema: Autoritære politiske strukturer. Det vil si sånne som er basert på “troverdige trusler om vold”. Eller som han Josef Stalin sa: Makt er noe som kommer ut av geværløp. Folk var så pisse redde for å kødde med Stalin at det tok flere dager fra han døde til noen turte å gå inn i rommet for å se hvordan det sto til med ham. Da kan du jo tenke deg hva slags stemning som spredte seg lik kulørt røyk ut over det ganske land. Sånn er det å styre med frykt. Hvis man risikerer livet ved å si noe galt så blir det gjerne til at man holder kjeft. Det ville ihvertfall jeg gjort. Jeg vet at jeg skal dø og lever forsåvidt i fred med kunnskapen om at dette kan skje når som helst, men det haster ikke heller. Hvorfor be om bråk? Sannheten er at hvis jeg hadde levd i Sovjetunionen under Stalin så ville jeg aldri bevegd meg nærmere ham enn et par kilometer hvis jeg ikke absolutt var pokka nødt. Jeg vil ikke se Stalin, eller puste i den samme lufta som noen som ligner på eller beundrer Stalin. Grensene mine går langt unna denslags. Men så kan det jo hende at noen ikke har noe sånt valg, de er for eksempel nødt til å jobbe som teknisk personale tilknyttet bygninger som Stalin noen ganger oppholder seg i. Den typen ting. De er ikke selv innblandet i maktspillet og hakkeordenen blant de som står under Stalin, men de må likevel passe jævlig nøye på hvor de går, hva de ser på og ikke minst hva de sier. Eller hører for den saks skyld. Man er jo for fanden i livsfare til enhver tid. Sånn er det å styre med frykt. Virkelig frykt for å bli slept ned i kjelleren, torturert og skutt. Senere “forsvinner” man bare. Sånt skjedde hele tiden under Stalin — og det var ikke stort bedre å bli stilt for retten. Man fikk et ark med beskjed om å lese opp det som sto på arket. Senere ble det å reise til Costa del Sibir og finne seg til rette der som best man kunne. Noen overlevde jo. Ein skigard kankje vara evig veit du. Stalin døde til slutt. Andre overlevde og fikk erfare en tilstand av relativ frihet etter at monsteret forsvant. Skal vi snakke om Hitler også? Franco? Mussolini? Pinochet? Det er ikke nødvendig. Alle skjønner tegninga. “Styre med frykt” er prisippet vi snakker om, enten man bare styrer der hjemme eller man styrer et digert land med mange millioner av skrekkslagne individer.

Her er greia: Folk som frykter vold og kues av trusler er ofte – av perverse årsaker – mer villig til å la seg styre av politiske bevegelser som har lav terskel for å “bruke makt” og tvinge gjennom sakene sine. For hver galning med “herskerkomplekser” finnes det minst tusen av det motsatte slaget, det vil si de som foretrekker å frykte bare èn særlig mektig person fremfor uvissheten som ligger i frihet, det vil si når alle kan gjøre mer eller mindre hva de vil – riktignok innenfor lovens rammer – som jo er et skremmende prospekt fordi det er så mange som vil så mye som man ikke forstår. Her ligger appellen til “sterke ledere” som ikke skyr noenting. Det er en slags trygghet innbakt i pakka. Når du vet at sjefen din er den verste jævelen i mils omkrets så behøver du ikke å frykte alskens omstreifende småkjeltringer. Han gjør jo kort prosess med sånne like raskt som de viser seg. Man befinner seg i praksis midt i en stor dyreflokk med en superdominant hanne som tar ut konkurransen lenge før den rekker å etablere seg. Den transaksjonen som ligger til grunn for slike situasjoner er at man på den ene siden lever under beskyttelse, men på den annen så må man til enhver tid gjøre det sjefen vil. Enhver protest tolkes som konkurranse om makten. Er du ikke med så er du mot. Den typen ordning. Autoritære politiske strukturer henfaller alltid til vold, trusler og psykisk terror. De må gjøre dette simpelthen fordi hele forretningsidèen deres handler om å være “den største jævelen”. Den man frykter mest blant alle man frykter. Lederstilen deres er “du skal” (hvis ikke vil det bli “konsekvenser” av variabel art). Sånne opplegg ender aldri bra, men de er likevel ganske populære blant folk som drives av hat, frykt og forakt. De bryr seg tilsynelatende lite om at historien er full av sørgelige eksempler på hvor galt det kan gå, eventuelt så vet de ikke noe om det. Kanskje er de bare fette idioter, hvem vet. Det som ihvertfall er sikkert er at trusler om vold, tvang, ydmykelse og annet i samme gate er skadelig for samfunnet når det skjer i private forhold mellom mennesker og ekstremt skadelig når det skjer i det politiske spillet. Det går faktisk ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig det er. En sak er når noen havner i et opphisset ordskifte og ender med å true noen annen, det er i prinsippet bare en grov personlig fornærmelse, men noe helt annet er når trusselen henger der til enhver tid, som et politisk damoklessverd om at man skal “ta” en samfunnsgruppe, bruke tvang mot folk og det ene med det andre. Det vanlige, må vi dessverre si. Vanlig inntil det kjedsommelige og vel så det.