Syngedame; substantiv; kvinne som synger (slagere, populærmusikk).
(Det norske akademis ordbok)
Jeg har fått med meg at Taylor Swift er populær, men noe mer vet jeg ikke. Mange hitlåter har hun sikkert også, men jeg klarer ikke å koble noe med noe i den sammenhengen. Det er helt blankt. Likevel er jeg nokså sikker på at jeg ville gjenkjent noe hvis jeg hadde spilt meg gjennom en liste av hennes ti største hits, eller noe i den retningen, men det kommer jeg altså ikke til å gjøre. Syngedame er den – litt nedsettende – betegnelsen jeg vil bruke. Deretter trekker jeg på skuldrene. Hva mer er det? Sånt interesserer jo ikke meg. Jeg er det man i Ameriken kaller en metal dude og de går ikke vanligvis godt sammen med andre sjangere, selv om metallmusikken er mer mangfoldig, også inkludert “in the mainstream”, ved dette tidspunkt enn noensinne tidligere. Jeg mener, det var radikalt da Michael Jackson hyret inn Eddie Van Halen til å spille metallgitar på “Beat It” – folk var dypt sjokkerte på begge sider av gjerdet – men ingen reagerer på sånt lenger. Her i Norge har vi jo faktisk sett Dimmu Borgir opptre på Oslo Spektrum sammen med Kringkastingsorkesteret, så hva gjenstår å se etter det? Selv drar jeg mest i retning av jazz når jeg beveger meg bort fra paraplysjangeren “rockemusikk”. Eller kanskje det er best å si det slik: Frank Zappa var en musikalsk helt for meg gjennom de sene tenårene og inn i voksenlivet. Mannen er jo for fanden en sjanger i seg selv. “Zappamusikk”. Det kan jo bety nesten hva som helst, bortsett fra at det sjelden betyr “listepop”. Noen ganger kommer det riktignok noen kunstnerisk bemerkelsesverdige musikalske ting som også treffer den kommersielle nerven, men dette er ikke hovedregelen. Pengefolkene i musikkindustrien har jo ikke bruk for kunstnerisk ambisiøse musikere — og det er en ganske gjensidig følelse.
Interessant er det imidlertid at varemerket Taylor Swift nå har fått noen slags politisk gjennomslagskraft. Herregud. Gitt at hun har millioner av hva som ser ut som “svært hengivne fans” så er det ikke urimelig å anta at hennes ord veier tungt blant fansen når de skal gå og stemme ved neste valg, så slik sett har hun selvsagt “politisk makt” men bortsett fra det har ikke jeg hørt noe om at hun er aktivistisk på noe politisk område i det amerikanske samfunnet. Hun er syngedame. Punktum, liksom. Siden kan vi legge til at hun er et menneske som har følelser og det ene med det andre, slik at hun uttrykker seg slik et anstendig menneske gjør i forhold til moralspørsmål. Du vet. Krig og fred og sånt. Popstjerneting. Blant de realistiske valgmulighetene som foreligger i dagens USA så behøver man ikke nostradamiske superkrefter for å forutse at en syngedame som Taylor Swift kommer til å gå for det minst fascistiske alternativet hun har. Det er som sagt ikke min type kunst hun driver med, men hun er ikke desto mindre en kunstner. Det er opplest og vedtatt at kunstnere per definisjon er “liberale”. De beveger seg jo ikke typisk i en normal verden befolket av normale individer som gjør normale ting. Kunstnere er på mange måter “sosiale forskere” som prøver ut ting som er utenfor det normale, først og fremt i selve kunsten men som regel også i livsstilen. Arbeidene deres treffer noen ganger et massepublikum – enten dette var tilsiktet eller ikke – som tar det til seg og opplever noen slags “mening” i dette som kunstneren selv kanskje ikke engang hadde tenkt på i utgangspunktet. Mange har blitt genuint overrasket over plutselig kommersiell suksess, særlig sånne som har holdt på i mange år med kunstnerisk sett ganske “smale” ting. Eller altså, musikklivet betyr for de fleste som lever av det noe helt annet enn “stjernelivet”. Men ingen av delene ligner på et typisk normalt arbeidsliv. Det kreves litt “kunstnerisk legning” for å trives i faget. Jeg vet ikke noe om statistikken i forhold til musikken, men mitt inntrykk er at det går “flere hundre” forholdsvis anonyme men hardt arbeidende profesjonelle musikere – i den forstand at de lever av “spillejobber” – på hver stjerne, det vil si et sånt navn som alle gjenkjenner, og som sannsynligvis tjener så perverst mye penger på talentet sitt at de kan gjøre nesten hva de vil.
Det forrige jeg skrev var om Led Zeppelin. Nå skriver jeg om Taylor Swift. For en verden vi lever i.
