Voldtekt er å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende adferd, eller ved å utnytte bevisstløshet eller utnytte en som er ute av stand til å kunne motsette seg handlingen, for eksempel som følge av frykt, beruselse eller søvn. Det regnes også som voldtekt å ved vold eller trusler få noen til å ha seksuell omgang med andre eller med seg selv.
(Store norske leksikon)
Hva er det som skjer når en nesten åtti år gammel person begår selvmord? Mistet de tålmodigheten eller hva? De har jo stått i livet så lenge at alt som gjenstår for dem er en siste oppløpsside med diverse fysisk forfall før teppet går ned og forestillingen er slutt. Kanskje de har levd med noen slags plager i mange tiår. Kanskje har de tenkt på dette i lang tid. Personlig oppfatter jeg det uansett som mer “sjokkerende” – av årsaker jeg ikke helt kan gjøre rede for – når gamle mennesker tar livet av seg enn når de unge gjør det. Objektivt sett burde det jo ha vært motsatt. Objektivt sett er det et større tap for menneskeheten, samfunnet, familien og resten av alt man kan ramse opp når noen som ennå ikke har vært gjennom livets berg og dalbane velger å gjøre slutt på det hele enn hvis noens bestefar skyter seg i vedskjulet.
Eller altså, kanskje det egentlig handler om at sånt er ikke like overraskende i alle tilfeller. Det blir jo slik at man tenker litt på saken etterpå, for å liksom undersøke det man har av minner for å “finne en mening” med det de har gjort. Burde man ha skjønt at noe sånt kunne skje? Var det hele veien diverse “tegn” som man burde ha oppdaget? Folk tenker jo ikke sånn. Det er ikke engang i nærheten av normalt å gå rundt og vurdere hverandres selvmordsrisiko med mindre tegnene er så tydelige at alle burde kunne se dem — ved et tidspunkt når de allerede står til knes i materielle vanskeligheter, psykiatriske reaksjoner på disse, påfølgende rusmisbruk og det ene med det andre. Men hva er greia når en tilsynelatende stødig og ellers ikke særlig oppsiktsvekkende person plutselig tar livet sitt, uten å etterlate seg noe brev eller annet som gjør rede for motivene deres? Da oppstår et hull, som umiddelbart søker å fylles opp med spekulasjon. Folk begynner å snakke sammen. Først ganske forsiktig, siden stadig mer fantasifullt ettersom det viser seg vanskelig å finne troverdige svar.
Her er et interessant moment til katalogen over kjønnskarakteristika: Statistisk sett begås tre av fire selvmord av menn, som i tillegg har tilnærmet monopol på voldelige metoder for å få jobben gjort. Kvinnene lener seg mer i retning av medikamentbasert “selvavlivning” på en måte som ikke etterlater seg et grisete åsted og et fælt utseende kadaver. Jeg vet ikke om man kan tyde noe psykologisk ut av dette annet enn hva som dekkes av forskjelligartet oppdragelse som har skapt ulike vanemønstre i forhold til å “være brysom” og den typen ting. Snill pike til det siste var forsåvidt hva man kunne ha sagt om det forrige selvmordet i bygda, da en ensom “kattemor” i femtiårene døde etter en overdose piller og politiet konkluderte med at hun etter alt å dømme gjorde det med vilje. Hun var en sånn som man ikke legger merke til og det var da heller ikke særlig mye snakk om det etterpå. Hun bare forsvant. Noen andre overtok jobben hennes. Noen andre flyttet inn i huset. Nære venner hadde hun ikke og ingen vet noe om forhistorien hennes. Livet går videre. Snart er allting glemt. Hvor mye går det an å vite om sinnstilstanden til noen man ikke kjenner og uansett aldri omgås med? Kattemor ble funnet etter bare noen dager, fordi hun ikke møtte opp på jobb og en kollega dro hjem til henne for å se om det fortsatt var liv. Det var det ikke, så lensmannen ble tilkalt. Noe lignende skjedde da han gubben som ble nevnt innledningsvis skjøt seg, bare at han ble funnet av noen skolebarn som holdt på med noen slags lek i nærheten da de hørte skuddet og bestemte seg for å “spionere”, ifølge politiets redegjørelse i etterkant. Barna ble senere tatt hånd om av psykiatriske fagfolk. De ble jo litt preget av det de hadde sett. Ingen vet hvordan dette vil påvirke dem siden.
Jeg leste om en kar i Oslo som lå mange år alene til sengs i leiligheten sin, død som en spekesild. Lenge nok til at det var vanskelig å fastslå hva som var dødsårsaken. Liket var inntørket og tildels sammenvokst med senga. Det kunne vært av naturlige årsaker. Det kunne vært selvforskyldt. Det kunne til og med ha vært “noe kriminelt” selv om politiet ikke fant noe som tydet på dette på åstedet. Alt de fant var en person som åpenbart hadde blitt glemt av alle. Han ble jo funnet på grunn av en tilfeldig hendelse. Det hadde vært en vannlekkasje høyere opp i etasjene og de som hadde ansvaret for denslags besluttet på eget initiativ å ta seg inn i leiligheten for å utrede situasjonen da de ikke oppnådde kontakt med eieren — og slik fant de st syn de ikke senere glemte. Saken havnet etterhvert i pressen og det var der jeg fant den. Som alle andre tenker jeg at det er noe dypt sørgelig med sånt. Naboene i en typisk urban boligblokk hvor som helst i verden har jo ikke nødvendigvis noen omgang med hverandre, ut over det å hilse når man passerer hverandre i oppgangen, eller kanskje ikke det engang. Vi liksom lever parallelle liv i hver vår skoeske, som er stablet ti i lengden og ti i høyden, befolket av ulike mennesker som må konstruere sine privatliv innenfor denne konfigurasjonen. Opplegget er jo dypt dysfunksjonelt, men likevel helt normalt. Ved noen anledninger gjennom livet har jeg selv prøvd å bo i blokk, både i Oslo og andre steder. Det er en interessant perversjon i forhold til de “kodene” jeg vokste opp med på landsbygda. Der hilser man jo typisk på de man møter langs veien selv om man teknisk sett ikke kjenner dem. Jeg vet ikke hvorfor folk hilser og enda mindre hvorfor folk ikke hilser når de passerer hverandre i forbifarten. Da jeg bodde i blokk føltes det nesten litt psyko å bare se ned og gå rett forbi noen man møtte i gangen, som om det ikke var noen der, men jeg traff mange sånne typer. Man venner seg jo til det. Logikken i det hele må bli at hvis man ønsker en anonym tilværelse bør man heller bo i byen enn ute på landet, hvor man blir nærmest som det eneste treet utpå myra: Alle kan se deg når du bor på landet, mens i byen ser alle så mange hver dag at de umulig kan legge merke til alles “individuelle egenart”. Hver persons identitet blir så å si devaluert i forhold til at det finnes så mange slags identiteter ute og går i nabolaget. Hvordan man siden opplever dette blir et spørsmål om hva det er man ønsker. Alle stikker seg ut mot en bakgrunn av for det meste skog, jorder og beitedyr, mens man må gjøre noe aktivt og utagerende for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet i et typisk bymiljø.
Så langt vet jeg ikke hva som er historien bak han som blåste hodet av seg med hagla, men det siste jeg hørte var noe med en voldtekt på 70-tallet, eller muligens noe enda verre, hvor bestefar kunne ha vært enten offer eller gjerningsmann, eller bare en uavhengig observatør, folk vinkler tydeligvis saken litt forskjellig fra dag til dag. Premisset er at folk ikke begår selvmord uten grunn. Det gjør jo saken enda mer urovekkende hvis sånne ytterligheter er noe man bare kan finne på helt impulsivt på en hvilken som helst dag, uten at noen kan begripe hvorfor. Det må liksom ligge noen slags mørke hemmeligheter fra fortiden bak dette her, siden ingen klarer å påvise noe nåtidig forhold som virker verd å ta livet sitt over. Kattemor fikk aldri så mye oppmerksomhet. Jeg tror alle intuitivt tenkte det samme; at hun var en tragisk kvinne i overgangsalderen som ingen elsket eller brydde seg om, så hun bare stemplet ut fra hele mannskiten en gang for alle, og senere kjenner folk på noen slags vag skamfølelse over at de ikke tok vare på henne, viste interesse for hennes ve og vel, eller hva det nå måtte være for slags personlig innfallsvinkel man ser i etterpåklokskapens grelle lys, selv om ingen egentlig snakker om det. Kanskje ble også hun voldtatt på den tiden da hun bare var en ung blomst full av nysgjerrighet på livet og det ene med det andre. Sånt er mye vanligere enn folk tror. Om vi ikke snakker om full penetrasjon med jukking, sædavgang og hele pakka, så ligger det likevel et stort spektrum av “seksuelle overgrep” og personlige krenkelser der ute, som ikke engang fordrer noen kroppskontakt for å defineres innenfor den juridiske kategorien av voldtekt. Og til de som lurer: Det er ikke mer “naturlig” for en kvinne å bli voldtatt enn for en mann. Erfaringen er likeverdig, i den forstand at begge deler essensielt sett handler om å skade noens selvfølelse og “livskvalitet”. Senskader er jo ikke et ord som er funnet opp helt uten grunn. Tenk å gå gjennom hele livet uten å noensinne erfare god seksuell kommunikasjon med en partner man føler lyst på, innenfor rammene at et frivillig opplegg. Herregud. Jeg har selv sett ellers sterke og stødige menn gråte av kjærlighetssorg, knust av omstendighetene til en slik grad at de ikke klarer å fungere normalt — men de er jo heldige i forhold til dem som aldri har funnet noen slik emosjonell avgrunn i seg selv. Alle vet hvordan livet ender, dette er ikke noe interessant spørsmål. Spenningen – men også kjedsomheten – ligger i hva som skjer og ikke skjer mens man ennå har evnen til å fatte valg og gjøre ting i denne verden. Til sist en sang om saken:
Bare enten tankeutfordring her:
Verden er allerede kraftig overbefolket, og problemet øker i hastigheter. Følgelig har vi forbannet liten tid til å få stanset befolkningsveksten om det ikke skal gå kjepprett til helvete, for å si det på godt norsk.
På bakgrunn av dette lurer jeg på hva som er grunnen til at du (i tråd med den politisk korrekte kutyme) gir uttrykk for at et ungt menneskes liv er mer verneverdig, om en kan bruke det uttrykket enn et eldre! Jeg mener.. Det er allerede alt for mye folk her på planeten som er forventet å leve mye lenger enn hva naturen har godt av. Videre høster en jo erfaring i løpet av et langt liv som gir en en visdom som er hinsides undervurdert i dagens samfunn. Så burde det da ikke heller være motsatt??
Jeg har ikke din form for fornuft, Gry.