Peribsen (også nevnt som Set-Peribsen og Ash-Peribsen) er serekhnavnet til en tidlig egyptisk farao som styrte under det andre dynasti. Hans kongenavn er kuriøst for egyptologer; det er knyttet til guddommen Set framfor Horus, den tradisjonelle navnsettingen til faraoene. Hvorfor han valgte å erstatte Horus med Set er et emne for jevnlig diskusjon blant arkeologene. Detaljene om Peribsens liv har forblitt uklare og i tillegg er dateringen av hans regjeringstid ukjent, men han hersket i tiden rundt 2760 f. Kr. og sammenhengende i antagelig 11–20 år. I hans grav ved Peqer er det funnet et seglavtrykk med den første fullstendige meningen skrevet med hieroglyfer.
(Wikipedia)
Som alle vet har det alltid vært – og er fortsatt – slik at dersom man oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene. Ikke i det vi kaller materiell forstand, men som “psykologiske realiteter” — i likhet med for eksempel penger. De eksisterer jo kun fordi folk tror på dem og aksepterer penger som betalingsmiddel, slik at opplegget fungerer basert i denne troen mer enn i noen slags form for egenkraft som ligger i pengenes eksistensielle natur (som tilfellet er med gull og andre ting som fortsetter å eksistere “som seg selv” uansett hva folk tror og mener om dette materialet). Guder er med andre ord sosiale konstruksjoner som folk er programmert (eller “trent”) til å respondere på med visse former for mental og emosjonell aktivitet. Igjen akkurat som penger. Generelt kan vi si at hvis noe har kraft nok til å få deg til å hoppe i stolen så blir det komplisert å forklare dette på noen måte enn at “tingen eksisterer”. Den får deg jo til å reagere.
Per Ibsen funker faktisk bra som norsk personnavn – selv om man sannsynligvis må regne med å bli spurt oftere enn man liker om man er i slekt med Henrik – og det finnes noe i overkant av ni hundre slektsnavn (og/eller gårdsnavn) fra norsk jernalder som ender på Set, slik at vi har etablert et pseudoetymologisk grunnlag for å leke litt med navnet til denne obskure kongen fra Egypts andre dynasti – Set-Peribsen – som ikke desto mindre regnes som “sikker” blant et utvalg mer eller mindre legendariske navn som kanskje har eksistert, kanskje ikke, og som i mange tilfelle sannsynligvis refererer til flere forskjellige navn på den samme person. Således er Sekhemib-Perenmaat muligens et annet navn for Peribsen, akkurat som Senedj – kjent fra de senere “ramessinske kongelistene” – med flere. Det er i det hele tatt mange problemer med hvem som er hvem i både det første og det andre dynasti i Egypt, men fra tredje og utover blir ting litt mer ryddige. Det vi skal se på her er imidlertid den mystiske “gjenskapelsen” av Peribsen som skjedde femten hundre år senere.
Set-dyret skiller seg ut fra de andre zoomorfiske gudeskikkelsene i Egypt i den forstand at vi vet ikke hva det representerer. Forøvrig finner vi jo både løve (Sekhmet), krokodille (Sobek), ibisfugl (Thot) og sjakal (Anubis), samt mange flere, men Set virker ikke å være “forankret i naturen” på tilsvarende vis. Noen spekulerer i om det kan være en dyreart som senere ble utryddet, men det finnes dårlige holdepunkter for dette synet og de fleste betrakter følgelig Set-dyret som en kimære – det vil si en sammensetning av flere dyr – eller eventuelt som det vi i dag kaller “et heraldisk dyr” i likhet med Den norske løven, som jo i utgangspunktet var en stilisering av et dyr som mange hadde hørt om men få hadde sett — og som uansett representerer en mental tilstand – eventuelt et politisk ideal – mer enn den fysiske formen som er slik avbildet. Det mytologiske dramaet rundt Isis og Osiris, Set og Horus, er jo ellers som det er; med Horus som en av de aller viktigste guder gjennom hele Egypts historie, som representant for dagslys, liv, helse og sunn virksomhet, mens Set tihører mørket og “kaoskreftene” som ifølge ryktene streifer rundt ute i ørkenen. Hele det første dynastiet kalles jo også “Horus-kongene”, fra og med Hor-Aha – som betyr “en som kriger for Horus” – og dette mønsteret holder seg stabilt inn i det andre dynastiet og helt til Peribsen kommer på banen. Det alle tenker er at det må jo ha vært kontroversielt innenfor det egyptiske samfunnet når kongen plutselig identifiserer seg med “den gamle fienden” Set, men vi vet altså ikke noe om omstendighetene rundt dette bruddet med tradisjonen. Bare at det sier noe om “dramatikk”.
Mange – eller faktisk så å si alle – tror at den jødiske tradisjon hentet hele idègrunnlaget sitt fra Egypt, nærmere bestemt forviklingene rundt den såkalte Amarnarevolusjonen, da Akhenaten – selve rockestjerna fra det attende dynasti – proklamerte det mange betrakter som verdens første “monoteistiske” system, med påbud om at heretter var Aten – den fysiske solen – å betrakte som “den eneste sanne gud” — et tiltak som slett ikke falt i god jord hos alle dem som hadde bygget sitt maktgrunnlag i “den gamle religionen” og som senere hevnet seg ved å skjende minnesmerkene etter Akhenaten, hakke bort navnet hans fra kongelister og det ene med det andre. Som alle vet ble Akhenaten etterfulgt av “barnekongen” Tut-Ankh Amon, først og fremst kjent fordi hans gravsted er den eneste helt intakte kongegraven man har funnet i Egypt, men han døde ung, visstnok etter en jaktulykke, og ble etterfulgt først av visiren Ay, senere av generalen Horemheb, som begge hadde vært med i statsadministrasjonen helt siden Amarnatiden. Det neste som skjer er imidlertid interessant. Horemheb – navnet betyr “en som gleder seg over Horus” – hadde jo ikke selv noen livsarvinger så han utpekte sin visir Paramis som tronfølger under navnet Ramses (den første), som på dette vis stiftet det nittende dynasti, ikke minst fordi Paramis hadde en sønn kalt Seti – navnet betyr “en som kommer fra Set” – som sikkert er naturlig å ha når man som Paramis er yppersteprest i den gamle Set-kulten. Igjen ser vi at guden Set kommer inn i bildet under en sosialt ustabil tilstand, men denne gangen har vi ganske god oversikt over begivenhetenes gang. Det er litt uklart om den jødiske karakteren Satan – som betyr enten “anklageren” eller “fienden” – er utviklet på bakgrunn av Set, og hva dette i så fall betyr i forhold til Sets stilling i det egyptiske systemet. Var Peribsen verdenshistoriens første dokumenterte satanist? Spørsmålet henger mye på hva man tror at disse ordene betyr. Vulgær overtro blant de evneveike i vår egen tid tar jo utgangspunkt i det Nietzsche foraktfullt karakteriserte som “slavementalitet” da han gjorde sine undersøkelser av moralens organiske grunnlag i menneskekroppen. En vanlig metafysisk fantasi blant de evneveike er at det finnes en dualistisk kosmisk kraft som er “ond” eller “god” alt ettersom, men man har ikke som menneske noen makt i forhold til gudsmakten annet enn muligheten til å underkaste seg og be om nåde. Herren gir og herren tar. En fri person tenker jo ikke slik. Som fri mann – eller hva slags kjønnsidentisk dinglepikk man nå enn måtte være – tenker fra en posisjon av makt (mens en slave bare lever i avmakt under andres kontroll og styring) som igjen medfører at man sorterer ting i “godt og dårlig” heller enn “godt og ondt”.
Et enda mer interessant element fra den jødiske tradisjon er det nevrotiske forholdet de har til “det hemmelige navnet”. Tetragrammaton, det vil si “de fire bokstavene” – YHWH (yod/he/waw/he) – som vi også kjenner som Jehova, stammer jo fra et arameisk verb som betyr noe slikt som “det som forårsaker eksistens”, eller eventuelt “det værende”, som vi forøvrig gjenfinner i det såkalte Eksodusprinsippet i bibelen: “Jeg er den som er.” (2. Mosebok 3-14, hvis jeg ikke husker helt feil.) Vi kan sammenligne med navnet Peribsen, som bokstavelig betyr “han som eksisterer gjennom deres vilje” — og altså “av Set” som ble presisert veldig eksplisitt og tydelig i kartusjen (navnesymbolet) til Peribsen. Hva betyr alt dette? Det kan vi strengt tatt ikke svare på. Vi vet ikke. Imidlertid kan vi prøve å formulere bedre spørsmål, som jo er filosofiens hovedoppgave. Du vet. Den hermeneutiske skruen, som består i å ta et skritt tilbake og se på problemstillingens enkelte elementer slik at man danner et oppgradert bilde og dermed “skrur” forståelsen av helheten til et litt høyere nivå. Egyptologi er et studiefelt som har mange interessante elementer i forhold til europèisk kulturhistorie generelt. Folk har jo vært interessert i disse greiene i svært lang tid. Dessuten er det et betydelig antall kunstnere og designere som opplever typisk egyptisk estetikk som inspirerende. Vi skal imidlertid ikke snakke om alle de som famler rundt i mørket med sine ville fantasier om en høyteknologisk opprinnelse for den egyptiske kulturen og annet slikt vås. Sånt er bare distraksjoner. Det siste jeg selv hørte var en på YouTube som mente å kunne bevise at de måtte hatt en steinsag som var minst fire meter i diameter – altså noe som ligner på driftsprinsippet til en vinkelsliper, bare mye større – og alt jeg kan gjøre er å legge ansiktet i hendene og stønne. Herregud. Jeg mener, jeg har personlig og med mine egne hender operert “stor steinsag” slik disse finnes innenfor dagens teknologi — og ikke faen om egypterne hadde noe mer eller annet enn det vi vet at de hadde: Bronsesag. Det vil si en etter måten ganske lang “skinne” som de trakk frem og tilbake gjennom en pasta av vann og finkornet kvartssand, som var det “skjærende mediet” og som produserte ganske jevne kutt i stein. Man får dem også som “hullsag” og da i form av en sylinder som man vikler to lærreimer rundt i hver sin retning slik at når man drar den ene ut vikler man samtidig den andre opp. Slik kan to mann operere denne hullsagen mellom seg. Resten var et spørsmål om nitidig hakking og pussing. Men hvorom allting er, sånn går det når evenveike folk begynner å spekulere basert i uvitenhet, enten de fabulerer om teknologi eller psykologi.
