Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. Mer generelt betyr demokrati at innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser og har like rettigheter til å delta. For at et land skal ha et demokratisk styre, må det ha demokratiske regler og institusjoner som virker, og demokratiske rettigheter må respekteres.
(Store norske leksikon)
Som så mange andre følger jeg med på nyhetene og lurer på hva fanden de driver med i Amerika — og da mener jeg ikke bare den ekle galningen Donald Trump, jeg mener hele jævla opplegget. Hva er det de vil? Hva sier formålsparagrafen deres? Hvis vi for eksempel spør hvorfor Norge finnes – forstått som et politisk system som organiserer de lokale innbyggerne – vil vi ikke bare få et annet svar enn hvorfor det finnes et USA; vi vil få en helt annen kategori av definisjon. Alle kjenner selvsagt historien om Harald Hårfagre og rikssamlingen i år 872 (tallet er noe omstridt, men av forskjellige årsaker uansett det tallet vi har valgt). Norge pleide å være en “region” som hadde et opplegg med diverse klaner og stammer som samlet seg for å avholde ting med jevne mellomrom, det vil si “res publica” – altså strengt tatt et “republikansk” opplegg; som jo er latin og betyr “de offentlige ting” – kjennetegnet ved at det ikke fantes noen egentlig stat før rikssamlingen fant sted, og mange vil si heller ikke før lenge etterpå, men Norge ble i det minste et rike ved et tidspunkt, som siden den gangen har vært både formelt og uformelt anerkjent som “nordmennenes rike” både internt og eksternt, i motsetning til våre nærmeste naboer Sveariket og Danemarken; som vi siden har hatt et mer eller mindre interessant søskenforhold til.
Vi bør kanskje forstå Republikanerne i USA som romantikere i forhold til en abstrakt idè om at de ikke egentlig ønsker noen stat, de vil heller ha noe som ligner på det gamle norske opplegget, sånn som det var før rikssamlingen i 872; hvor befolkningen levde med den form for “frihet” som man får når det ikke finnes noen overordnet myndighet som regulerer samfunnet gjennom å utstede lover og dømme i rettslige saker. Det ordet som best beskriver den sosiale omgangsformen i det gamle norske ættesamfunnet er blodhevn. Dette er ikke noe man behøver å filosofere rundt, dette er noe vi vet fra de historiske kildene. Slektsfeider var noe som sto på til enhver tid. Vi kan forsåvidt observere den samme tendensen i alle de “territorier” som eksisterer i dagens verden, hvor fraværet av en sentralisert statsmakt gjør det nødvendig å “ordne opp selv” når og hvis det oppstår konflikt mellom individer, som siden baller på seg og blir til en ofte langvarig strid mellom slekt A og slekt B — eller som Capulet og Montague i Shakespeares drama Romeo & Julie, om du vil. Sånt er fortsatt vanlig men ting foregår som regel på noe mindre blodig vis når det finnes en statsmakt som sender sitt politi for å dempe gemyttene og straffe de som har grepet til vold. De første “nybyggerne” som emigrerte til USA – på 1600-tallet og utover – hadde en fantasi om “frihet fra” den formen for eneveldig kongsmakt som var vanlig i Europa på den tiden. USA ble jo konstituert som er “alternativ” til det typiske europèiske opplegget med en sterk og eneveldig statsmakt som til syvende og sist var samlet på kongens hånd. Det “folkestyret” stifterne av USA så for seg var ganske radikale greier for sin tid, og de prøvde på ymist vis å legge hindringer i veien for at den amerikanske staten senere skulle degenerere til verken et enevelde under en konge eller noe slags “flermannsvelde” under oligarker og aristokrater, men fortsette å være et representativt demokrati som velger sine representanter til de politiske styringsorganer, på det vis som i dag er velkjent.
Historisk sett har enhver form for statsmakt alltid hatt et byråkrati – et nettverk av funksjonærer som har ansvar for å besørge “statens vilje” på detaljnivå – enten vedkommende stat hadde enevelde eller et annet system for makt og myndighet. Jeg antar dette må være hva de mener når de snakker om “den dype staten” i amerikanskje konspirasjonsmiljøer. Du vet. Plan- og bygningsetaten, biltilsynet og sånne ting, foruten naturligvis det antall direktorater og departementer som må til for å få jobben gjort ellers. I løpet av det seneste tiåret har det blitt relativt vanlig i USA at de fester noe slags politisk kvelertak på dette statsapparatet under budsjettforhandlinger, noe som selvsagt medfører ustabilitet i opplegget. Jeg tror ennå ikke at USA har unnlatt å betale renter på utenlandsgjelden sin, men det knurres litt rundt dette — og bare denne knurringen er nok til at amerikansk kredittverdighet får et spørsmålstegn heftet ved seg. Det er jo ikke lenger en selvfølge at de vil betjene gjelden sin i henhold til avtale. Det finnes en viss “anarkistisk” entusiasme for å rive ned staten ute blant folk i dagens USA; hvilket jeg tror er hva personkulten rundt Donald Trump til syvende og sist handler om: Han er deres beste “våpen” mot det de oppfatter som eliten, den dype staten og det ene med det andre. En slags ond profet, om du vil. En som har kommet for å ødelegge det bestående. Intet vettugt menneske tror at Trump har en plan. De vet ikke hva de vil få, men de vet at hvis de stemmer på ham så vil de få “noe annet” enn business as usual. Omtrent der tror jeg faktisk tankevirksomheten stanser for dette velgersegmentet. Resten er et spørsmål om følelser. De føler seg krenket, forulempet, utnyttet og ignorert. Nå vil de ha sin hevn. En typisk Republikaner i dagens USA har ikke egentlig noe imot marginaliserte grupper i samfunnet – LHBT, innvandrere eller hva det nå skal være – men de hater “eliten” og vet at dem de hater vil bli følelsesmessig opprørt over at de angriper disse gruppene, slik at det handler om mobbing gjennom stedfortreder. Vi kan si at mye av “politikken” på amerikansk høyreside handler om å undergrave og ødelegge for politikken til Demokratene med alle midler de har til sin rådighet; uten at det nødvendigvis er klart og tydelig hva de egentlig vil i politisk forstand, men det er all grunn til å frykte det verste dersom Donald Trump gjenvelges som president. Det er riktignok ikke sannsynlig, men det er heller ikke umulig.
Vi som husker 70-tallet ser på det som en liten smule uvirkelig at Republikanerne i USA nå ser ut til å ha etablert et kjærlighetsforhold til føkkings russere. Herregud. Hvordan har dette skjedd? Det virker som om all politikk har blitt redusert til et spørsmål om mandig fasthet og handlekraft, noe de opplever som manifestert i Vladimir Putin – mens Joe Biden vurderes som “for lite vital” – eller noe langs de linjene. Hva disse manndomssymbolene rent konkret gjør i verden virker å være mindre vesentlig enn at de kan brøle brunstig mot solnedgangen. Da skjelver de evneveike frydefullt i trusa si. Det hele er ganske deprimerende, men sånn har det blitt. Som alle vet kom nazistene den gangen de gjennomførte greia si til makten i Tyskland gjennom demokratiske valg og dannelsen av politiske allianser på vanlig vis, men de handlet raskt og uten nøling da de først kom til denne posisjonen. Den vanlige metaforen er “å trekke stigen opp etter seg” slik at ingen andre skal kunne ankomme den samme posisjon langs den samme vei. Få måneder etter at Hitler ble rikskansler i Tyskland ble han også diktator gjennom lov og forordning. Sånt kan skje veldig fort — eller rettere sagt, de gangene når det har skjedd har ting gått fort, og de har også vært veldig stygge. Hvorfor ble en evneveik fjott som Hitler statsoverhode i en ledende kulturstat som Tyskland? Dette har vært et mildt sagt omdiskutert spørsmål i alle år siden Den andre verdenskrig. Imidlertid behøver man ikke å lure på hvorfor; man kan jo bare se på hva som foregår i dagens USA. De som ville ha Hitler som statsleder ville ha ham av den samme grunn som hvorfor de som vil ha Trump vil ha Trump: Hitler lovet tyskerne en forandring, en dyp og gjennomgripende endring i hvordan samfunnet er organisert. Riktignok er det mange viktige forskjeller mellom de historiske nazistene og dagens høyrebevegelse i USA, men viljen til å rive ned “det gamle samfunnet” med alle sine institusjoner er den samme. Eller med andre ord, det er en revolusjonær bevegelse. Det er jo en historisk begivenhet når en forhenværende amerikansk president – og mulig presidentkandidat til neste valg – sier at han ville la allierte stater i Europa bli overtatt av russerne (uten at han spesifiserte hvilke land det gjelder, men vi vet at Putin er mest kaut på Polen og de baltiske statene). Går det an å bare avfeie sånt som “det normale vrøvlet hans Trump”? Jeg tror ikke det. Putin tar det sannsynligvis alvorlig og det bør også Polen, balterstatene og Europa forøvrig gjøre.
