Generelt kan vi si at det å føle seg intelligent aldri er et tegn på faktisk og praktisk intelligens, snarere tvert imot. Jeg kaller det et symptom på paranoide vrangforestillinger, sannsynligvis rotfestet i et hovedrollesyndrom — altså at ikke bare er man verdens sentrum, man er også den som får tingene til å skje. Det er min skyld. Det vi filosoferer rundt i dag er hvordan og hvorfor folk blir selvopptatt til en sykelig grad. Vi må jo faktorere inn en viss grad av “solipsistisk hjemfallsrett” hos det sansende subjektet, eller observatøren om du vil. Det er naturlig å føle at man er til stede i verden og at man er en del av det som skjer, men det er patologisk å føle at man kontrollerer noe av det, ikke minst den formen for kontroll vi kaller forståelse. De som tror de forstår denne verden forstår ikke denne verden.
Hovedrollesyndrom kjennetegnes ved noen grad av uvirkelighetsfølelse; som om “selve livet” er en film, eller en computersimulasjon, eller noe annet pasienten kommer opp med – ofte noe religiøst – poenget er uansett at det er plastisk og kontrollerbart på et “meningsplan” – enten man kaller det høyere eller dypere – som pasienten opplever å stå i kontakt med. Man legger merke til tegn som utgår fra dette “hemmelige meningsplanet” og man begynner å se sammenhenger som andre ikke legger merke til. I utgangspunktet er dette apofeni; en naturlig tendens til å dikte mønster og mening inn i ting som egentlig er vilkårlige og usammenhengende, fordi sånn virker menneskesinnet, men det som skjer videre er hva som definerer graden av sykelighet hos pasienten. Det å “tro på sin egen bullshit” er ikke nødvendigvis et problem, vi har jo alle vår egen sære “personlighet” sånn sett, men noen får noen ganger i seg litt for mye Møllers tran, så å si.
Kritisk tenkning er ikke verd fem sure i ræva hvis det ikke begynner med selvkritikk. Du kan ikke stole på sansene dine. Eller rettere sagt, du kan ikke stole på at de gir deg eksakt og korrekt informasjon. De er ikke presisjonsverktøy. Sansene er veldig omtrentlige. De er designet for å være relevante hjelpemidler for dyr som lever i et kaotisk naturmiljø, ikke for å betjene en kulturskapning som lever i et miljø av symboler, koder og regler som i utgangspunktet ikke er åpenbare. Man må lære å fungere i kulturen, ikke minst ved hjelp av språket. Alt er veldig abstrakt. Alt er veldig kunstig. Alt er tilsynelatende veldig styrt og kontrollert. Dette er svært forvirrende hvis sanser er alt man har, la oss si hvis pasienten har en schizofren sinnslidelse, eller hvis de er påvirket av noen slags bevissthetsendrende stoffer. For å kunne navigere i en kulturell sammenheng behøver man vel så mye instrumentell fornuft som “instinkter”. Man må samarbeide med kulturens koder og regler, enten direkte eller – mer omstendelig – ved å protestere. Begge deler impliserer at man anerkjenner at disse kodene og reglene eksisterer.
Som jeg alltid sier: Gudene eksisterer når man oppfører seg som om gudene eksisterer. Ingen kan se dem men alle forholder seg til dem. Som moderne kulturskapninger lever vi i en verden av idèer og definisjoner. En verden av mening. Noen ganger har folk reist så langt hjemmefra at de ikke forstår noe av den kulturen de er på turistreise i. Si for eksempel som hvordan man i Norge kan vise “tommel opp” som et positivt og oppmuntrende tegn på at noe er bra, man har oppfattet det som blir sagt, og så videre, mens på et helt annet sted betyr det kanskje omtrent det samme som når man i Norge holder opp langfingeren mot folk. Sånt er jo ikke bra. Man kan bli misforstått uten engang å forstå hvorfor alle er så jævlig sure på dette drittstedet. Et banalt eksempel, men typisk menneskelig. Vi lever i en drøm med oss selv i midten, som regulerende og modererende kraft, mens begivenhetene skjer “rundt oss”. Selvsagt er man hovedpersonen i sitt eget liv, men det samme er alle andre. La oss kalle det det sosiale multiverset. Alle er forskjellige fra alle andre. Når man møter noen man fatter særlig sympati for handler dette som regel om at man har konvergente meninger. Man opplever gjensidig “bekreftelse”. Du snakker mitt språk. Om man har rett i noen objektiv forstand spiller mindre rolle, det som teller er “positiv feedback” på følelsesplanet.
