Sosiale medier er tjenester på Internett som ikke skiller mellom produsenter og konsumenter av innhold – innholdet lages i stor grad av brukerne selv – og som legger til rette for «mange til mange-kommunikasjon». Sosiale medier kjennetegnes gjerne ved at de er organiserte som virtuelle nettsamfunn og nettverk hvor påloggede brukere med hver sin brukerprofil kan kommunisere med hverandre, med medlemmer av selvorganiserte grupper, og eventuelt med alle brukere av det sosiale mediet eller hele Internett. Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
(Wikipedia)
Som alle vet er hensikten med svart magi å etablere et personlig forhold til universet; det vil si en form for direkte plug-in som krever total og betingelsesløs overgivelse til “kraften” som styrer alle ting, uten “ego” og uten noe krav om å forstå. Det vi kaller hvit magi, eller “lysmagi”, handler derimot om diverse dagligdagse affærer i menneskenes alminnelige livsverden. Bruken av begrepsparet svart og hvit handler ikke om den individuelle magikerens intensjoner – som kan være her eller der, avhengig av personlige karakteregenskaper – men om tradisjon, hvor man typisk skiller mellom “den lysende verden” – eller det elektromagnetiske universet om du vil – og “den mørke verden”, som vi også kan kalle universet som gravitasjonsbasert fenomen. Så der har du det. Svart og hvitt. Ikke som “moralske kategorier” (som mange åpenbart tror), men som forskjellige fordypningsområder i forhold til selve fysikken slik den fremstår for oss. Som hovedregel for hvordan disse to aspektene henholdsvis føles – fra den subjektive erfaringens perspektiv – pleier vi å si at hvit magi “knitrer” mens svart magi “gynger”. Det er i prinsippet det samme som forholdet mellom daiksinchara og vamachara innenfor tantrisk buddhisme. Eller høyre og venstre hånds vei, som også er et vanlig uttrykk innenfor diverse okkult teori. Alkymister og så videre.
Alle religioner inneholder et element av magi, som regel sentrert rundt et sett med “øvelser” det er meningen at man skal praktisere i sitt dagligliv, som sakrament og sannhetstegn for at man mener alvor med sin dedikasjon, man driver ikke bare og føkker rundt og hermer etter det alle andre gjør fordi man er redd for å skille seg ut. Frykt er som regel det sentrale objekt innenfor religionsutøvelse, si for eksempel den “gudsfrykt” som forventes av de særlig fromme; hvordan man skal “skjelve foran herrens åsyn” – en åpenbart svartmagisk teknikk – og siden formodentlig “gjøre bot” og det ene med det andre. Her støter vi på alles favorittema: Hypnose, suggesjon og “mind control” som medfører den halvt frivillige slavetilstanden vi kaller “avhengighet” og som er selve grunnmuren i det vi kaller kulter, sekter og andre tiltak hvor det kreves at man må ta til seg en doktrine, eller et sett med “formelle sannheter” som man ikke har lov til å stille noe spørsmål ved. Vi kaller det en “karismatisk” bevegelse når den er sentrert rundt et særlig innflytelsesrikt individ, men “institusjonell” når selve læren foreligger som tekst eller annen objektiv manifestasjon, det vi si når ting er “upersonlige”. Så hva er poenget med religion, magi. okkultisme og alt det der? Det er ikke noe bra spørsmål. Det finnes jo ikke noe “poeng” i den forstand, det er bare slik at noen mennesker noen ganger opplever at de har “religiøs legning” og at dette fremkommer som noe emosjonelt som man ikke kan gjøre rede for i forhold til den typen snusfornuftig matnytte som kjennetegner en fullblods rasjonalist. “Det bare er noe.” Vi kan si det samme om “filosofisk legning”. Noen har det, andre ikke. Man føler en indre trang til å søke etter noe. Enten man bruker dette ordet eller ikke så er det man “savner” i sitt liv gnosis, eller “innsikt”. Og veien dit kan altså gå langs høyre hånd – fornuftens vei – eller venstre hånd; hjertets vei. Ikke som “konsekvent og absolutt” metode men som det man henfaller til når man skal gjøre det som “føles naturlig for deg” — som vi kan kalle talent, legning eller hva du vil.
Noen kaller det fritenker men jeg foretrekker det mer tradisjonelle ordet nomade om individer som ikke “tilhører” eller er “medlem av” noen spesifikk tradisjon eller lære. Man er jo for eksempel ikke fri til å tenke, si og gjøre som man vil hvis man bekjenner seg til læren om at Jesus er verdens frelser og at bare “gjennom ham” – det vil si den etikken han fremsatte som generelle leveregler – kan man oppnå det man ønsker i forhold til medlemsskap i det kristne fellesskap — selvsagt gitt at man er ærlig om hva man ønsker, som jo slett ikke alle er. Jeg ser jo ikke særlig mange kristne som “etterligner stilen til Jesus” på noe slags vis, men desto flere som vokter nøye over hverandre i noe slags spill om sjalusi og sosiale posisjoner. Ganske komisk, forsåvidt. Jesus – hvis han noen gang eksisterte – var jo en jøde som hadde noen problemer i forhold til “lovens autoritet” og den alminnelige praksis innenfor jødedommen, slik den fremsto i keiser Augustins dager; altså mens verden i det store og hele var et hedensk prosjekt. Imidlertid er det avgjørende viktig at man setter femten røde streker under det faktum at dette også var det vi kaller den hellenistiske epoken — preget som den var av en “kosmopolittisk ånd” som oppsto fordi Alexander den store tre hundre år i forveien hadde “samlet hele verden til ett rike” med Alexandria som hovedstad. Synkretismen som oppsto i kjølvannet av disse erobringskrigene kulminerte i begrepet gnosis som navn på “det alle leter etter” når man legger ut på åndelig søken. Typisk hedenske religioner har jo helt andre – mer “karismatiske” – gudsbegreper enn bokens folk, som vi kaller de store institusjonsreligionene hvor Gud fungerer nærmest som en personifisering av “det allmektige universet” slik at alt blir veldig upersonlig og “ferdig snakket”; man har ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg og leve i henhold til loven. Blant annet kan vi lese i de norrøne sagaene at Frøy var “venn av Ravnkjell” og Odin var – en noe ustabil – “venn av Egil” og begge disse skikkelsene fra landnåmstiden på Island behandlet disse gudeskikkelsene som sine personlige venner som de henvendte seg til med diverse spørsmål og andre tanker som de hadde. Selve ordet filosofi kommer jo fra “Filos Sofia” som betyr “venn av Sofia” (som var visdommens gudinne i Hellas). Begrepet “filosofering” kan således bety en bønn om at Sofia må åpenbare seg og bringe gnosis — en virksomhet som ble kalt fronese før Platon omformulerte hele teorigrunnlaget.
Betyr dette noe for folk av i dag? Det vet ikke jeg. Jeg bare skriver blogg om ting jeg synes er interessante, så kan andre gjøre hva fanden de vil for meg. Jeg har ved dette tidspunkt et mye bedre datagrunnlag enn jeg noensinne har hatt tidligere, men jeg har i prinsippet skrevet om de samme tingene på den samme måten i over femti år. Sånn blir det når man liker å tukle med språket. “Kodeknekking” blir en vane. Begrepet mening eksisterer jo på mange ulike nivåer samtidig; hvor man må “kjenne koden” for å oppnå innsikt i det foreliggende tema. Samtidig lever vi nå i en tid hvor det å “sette bort ansvar” har blitt idealisert til en slik grad at ingen ser noe unormalt i å fantasere om en livsstil hvor man ikke selv gjør noe, man bare høster avkastning av aksjeporteføljen eller noe annet “smart” som man har klar å stelle i stand i forhold til samfunnssystemene for logistikk og transaksjoner. Siden lever man som en gentleman gjør; et liv av adspredelser og ymse slags “interessante tidsfordriv” innenfor den horisont av handlefrihet som budsjettet tillater. Jeg liker verbet larping, hvor det å “larpe” er utledet fra akronymet LARP, som betyr “live action role play”, eller utagerende rollespill. Det beskriver den postmoderne mentaliteten ganske bra, ikke minst den delen man typisk finner på nettet; hvor det å gjøre seg til og “profilere seg” i forhold til et ekte eller innbilt publikum utgjør selve hverdagens “kjøtt og poteter” for de fleste. Jeg må oppdatere profilen min er noe mange tenker hver dag i disse tider, men det var ingen som tenkte sånn for eksempel på 80-tallet, uansett hvor mye posører de ellers var (og mange var veldig poserende på 80-tallet). Eller rettere sagt, det var bare stjerner og kjendiser, eventuelt politikere og andre “mediapersonligheter” som opplevde noe akutt behov for å justere på den offentlige profilen sin. Folk flest hadde bare “trege” metoder for å gjøre inntrykk på hverandre i gamle dager. Rykter og historier hadde jo bein å gå på den gangen også, men alt gikk mye saktere. Ved dette tidspunkt lever vi imidlertid i en virkelighet hvor det er teoretisk mulig å nå frem til flere milliarder mennesker i løpet av noen minutter. Alle vet alt før dagen er omme, kan man si. Dette skaper selvsagt helt andre forhold for trykk og temperatur i “det mentale feltet” enn noe som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har måttet forholde seg til. Vi må forvente mange og svært hurtige “psykiatriske pandemier” som liksom knitrer mot folks bevissthet gjennom nyheter og sosiale media, samtidig som samfunnets fundamentale stabilitet gynger under alskens massepolitiske impulser som er tildels vanskelig forutsigbare fordi de fremstår som “spontant selvorganiserende” på noenlunde det samme vis som man i gamle dager kanskje hadde “lynsjemobber” som oppsto i forhold til diverse emosjonelt opprørende ting, men som ikke hadde noen egentlig “ledelse” i den forstand. Et historisk sett ganske velkjent fenomen, men ordet flyr altså raskere i våre nettbaserte tider enn noensinne før. Ikke alle takler dette like bra.
