Etter å ha vært fraværende en stund var det første jeg så da jeg åpnet nettsiden ansiktet til Reinhard Heydrich. Jøss, hva skjer? Det må jo ha noe å gjøre med noe. Hvorfor skal man ellers trekke frem den mannen? Men så var det bare for å påpeke at han er verd å merke seg som sterk kandidat til tittelen “verdens ondeste nazist”. Men hvem er det som ikke allerede vet det? Dessuten er Reinhard Heydrich først og fremst en død nazist. Det er de levende man må passe seg for, ikke minst den man bør kunne skimte bak speilet. Men nok om det. La oss heller snakke om John Keats. Hvis man legger hodet litt på skakke og myser på den rette måten kan man lese en anklage ut av linjen om at “regnbuen har blitt redusert til matematikk”. Spesifikt rettet mot Isaac Newton, som påviste hvordan lysbrytning foregår. Vitenskapen har tatt fra menneskene muligheten til å observere “naturens under” på en enkel og direkte måte. Alt har en forklaring nå. Og får man dem ikke fra lærebøkene så finnes det alskens sjamaner og sjadamer som har alternative tanker om det meste. Det er bare å vipse.
Ellers formoder jeg at alt er “på det jevne” blant den generelle populasjonen på denne plattformen, enten de hovedsklig identifiserer seg som bloggere eller lesere. Jeg mener; livet trasker traust avsted – mens sladra løper smågråtende ved siden av – og overraskelsenes tid er enten allerede forbi, eller den kom aldri. Utfallet blir uansett det samme. For mitt eget vedkommende er imidlertid en viktig beslutning blitt fattet: Jeg kjøper det man trygt kan kalle et “oppussingsobjekt” – som ikke desto mindre er beboelig i sin nåværende form – for den nette sum av femten tusen euro. Hvor da sier du? I Spaniens land, som Riksmålsforbundet kaller det. Det er alt jeg har å si ved dette tidspunktet. Man kan jo selv tenke seg hva slags byråkratisk bryderi et sånt opplegg kommer med, i begge ender. Selve jobben er det minst bekymringsverdige. Tak og vegger er bra og de tekniske installasjonene fungerer tilfredsstillende. Følgelig snakker vi strengt tatt bare om “dekorasjon”. Murpuss, maling og denslags. A piece of cake. Uansett, hodet mitt har på en måte allerede reist. Det er bare kroppen min som driver og ruller opp de siste detaljene som er nødvendig for å avslutte livet i Østerdalen. Det tar den tiden det tar. Vinteren kommer nok først.
Dagen i dag er dedikert til oppdraget med å innhente et ganske langt, tolv millimeters trebor. Uten at jeg helt skjønner hvorfor hadde jeg ikke dette fra før, men sånn er det bestandig når man behøver noen slags jævla mannskit for å få gjort noe. Som alle sier: Jeg har så mye verktøy at “det ikke går an” men likevel har jeg liksom aldri akkurat det jeg behøver, når jeg behøver det. Jeg tror dette faller innunder det domènet vi kaller Murhys lover om tingenes iboende ondskap. Du vet. Hvis noe kan gå galt, forvent at det går galt på det verst tenkelige tidspunkt — og alt det der. Jeg vet ikke om det et helt eksakt det vi ellers tenker på som “lovmessige sannheter” av den typen Isaac Newton skrudde sammen langt der ute på landet, mens han befant seg i “smittevernsbegrunnet isolasjon” på grunn av byllepesten i London i året 1666. Murphys lover føles imidlertid svært tilfredsstillende å henvise til, heller enn mine egne tendenser til rotekopp. For jeg er ganske sikker på at jeg har et tolv millimeters trebor “et eller annet sted” men jeg har forlengst gått lei av å lete etter den fetthysa. Hva er det verste som kan skje? At jeg blir sittende med to identiske trebor? Bu-hu. Jeg har hørt om verre ulykker. Imidlertid er det verd å merke seg at sånt er et av de største pengeslukene i bygg og anleggsbransjen: At man ikke har det utstyret og/eller de materialene man behøver, når man behøver dem. Jeg har ingen jordisk idè om hvor mye dødtid sånne forhold medfører, men jeg vet at det er “mye”. Alle som har erfaring fra bransjen vet dette. Ikke fordi det spiller noen praktisk rolle i forhold til min situasjon her og nå. Jeg har god tid. Det er bare at dette føles så veldig velkjent. Jeg mener, det er en grunn til at jeg har så perverst mye verktøy. (Jeg er klar for det meste sånn sett.) Og det er ikke fordi jeg er særlig smart med verken planlegging eller utførelse, men jeg kommer da i havn etterhvert.
Til sist den obligatoriske sangen:
