Generell kulturell referanse: Spilleliste fra dagens polarekspedisjon
Ved å klikke på linken ovenfor vil man bli transportert til en spilleliste som er identisk med plata “Time Machine” (Antologi 1970-1977) som ble nyutgitt for noen år siden av de som eier rettighetene til bandet Stray sin kunstneriske produksjon. Jeg vet ikke hvem dette er, men jeg antar at det er en eller flere av de gjenværende bandmedlemmene. Spillelisten på YouTube oppgis jo å være publisert av bandet, ikke noe selskap eller andre som har interesse av å legge det ut. Selv kjøpte jeg det som CD; gjennom Amazon hvis jeg ikke husker helt feil, og den tilhører en for tiden ganske liten samling av favoritter som jeg liker å spille på stereoen mens jeg kjører bil. Om Stray er det å si at alle som vet noe som helst om de forskjellige tiårenes typiske musikkstil vil karakterisere dem som “typisk 70-tallsrock” — men de var jo aldri et band som slo igjennom og ble til stjerner og kommersielt suksessrike rockedinosaurer sånn som visse andre band fra den samme perioden, til tross for at de er minst like kompetente musikere og gode låtskrivere som diverse 70-tallsnavn som alle kjenner. Jeg vet ikke hvorfor. Det gir ingen mening fra en musikkelskers perspektiv. Jeg mistenker faktisk at Stray alltid var “litt for flinke” for sitt eget beste. Originalplatene deres har uansett gått for perverse pengesummer mellom samlere i alle år siden, men de forblir “relativt ukjente”.
Jeg bor jo slik til i landskapet at uansett hva jeg skal så er det “langt” å reise. Det går forsåvidt an å spasere til superen, men da må jeg beregne at det tar tre-fire timer å komme seg tur-retur, mens hvis jeg kjører bil er det unnagjort på en halvtime. Været har som alle skjønner mye å si for den typen beslutninger. Videre er det slik at hvis jeg skal i noen slags spesialforretning – eller hvorfor ikke til tannlegen? – så er det i praksis uråd å ikke bruke bil. Sånn er det å bo på landet. Til gjengjeld er det lett å finne parkering. Man kan bare spa seg et høl i den nærmeste snøfonna og lukeparkere seg inni der. Funker fint som faen. Gratis er det også. Noe mindre gratis er det imidlertid å holde bilen ren i disse tider. Du vet. Veisalt. Det er noe jævelskap for denne typen biler – jeg kjører Passat – som er følsomme for rust. Når man skal sørover gjennom Østerdalen kan man kjøre Riksvei 3 – det heter trea her omkring – eller man kan legge seg østenfor Glomma, ihvertfall fra Åsta og videre ned til Elverum, og da heter det øssia. “Østsiden” på dialekt. Problemet med trea er som alle vet at der ferdes de store udyra; det vil si tungtransport og annet som liksom kommer seilende i en veritabel sky av saltvann som gjør at man må spyle og viske frontruta sikkert hundre ganger i løpet av noen mil, for all seriøs tungtrafikk går jo langs trea, ihvertfall på denne tiden av året. I tillegg er det noen ganger noe bøll med folk som kjører villmann og det ene med det andre, det ender ofte med at man tar øssia nedover — for å spare seg for det de italiensk-amerikanske kaller agida. Stress. Da havner man istedet på hva vi kan karekterisere som “norske vinterveier på 70-tallet” med typisk toppdekke av hardpakket snø (som justeres noen ganger med veiskrape i løpet av vinteren) og som det virker på kanten av det uforsvarlige å ferdes langs i særlig mye høyere hastighet enn 60-70, kanskje oppimot 80 på lange rettstrekninger, men dette er definitivt ikke en vei som forsvarer “hundre pluss” – sånn som på trea – uansett hva slags kjøretøy man har. Man kjenner det jo i svingene, og dem er det mange av. Følgelig blir det å “cruise” hvis man velger øssia som sørgående – eller nordgående for den saks skyld – vei. Dette skjønner alle etter bare noen hundre meter langs den veien. Kontroll og fart går dårlig sammen.
Bedre er det derimot når musikken passer til tempo og omgivelser. Da blir turen like mye en estetisk opplevelse som en transportetappe, omgitt av snø, furuskog og høye brøytekanter, med en spilleliste som varer omtrent like lenge som turen. Man skal jo trives i hverdagen, noe som ikke blir lettere av at en eller annen satans storbil spruter deg ned med saltsørpe. Prisen for å ta det alternativet helt bort fra bordet er imidlertid at ting tar mye mer tid. Det går sakte på øssia i forhold til hva som er “normalt” på trea, det vil si normal åttigrense for landevei men de fleste kjører typisk i 90-100 — og det er mange stygge forbikjøringer å se. Man blir å føle seg litt som en “sinke” hvis man holder seg til den lovlige fartsgrensen, særlig gjennom de 60-sonene som fortsatt finnes langs veien. Jeg liker ikke sånt. Folk er forskjellige, men for meg er det vesentlig mye mer irriterende å få fartsbot enn å bare legge seg bakpå og ta trafikkreglene som de kommer. Jeg ble tatt i over nitti i en 70-sone for noen år siden og det var en interessant følelse. Jeg tror kanskje det var skam. Herregud, hvordan er det nå du har stelt deg? Det endte med at jeg fikk både prikker i førerkortet og bot. Som jeg nettopp sa, jeg liker ikke sånt. Egentlig er saken ganske enkel. Hvis man liker dårlig å få en formanende pekefinger fra “autoritetene” så må man treffe alle rimelige tiltak som man kan for å redusere sjansene for at dette skal skje. Eller har du hørt om noe annet som virker? Poenget med å ha trafikkregler er jo at trafikkmønsteret skal være forutsigbart. Kanskje mange behersker høy hastighet, men det er også mange som overvurderer kompetansen sin med tildels alvorlige konsekvenser. Man befinner seg jo til enhver tid i livsfare når man beveger seg i 80-100 selv om veien er tørr og fin, oversiktelig langt avgårde og alt det der, fordi plutselig kan det sprette et dyr ut i veien rett foran deg. De kommer fort noen ganger — og det er ikke utypisk å reagere med noen slags brå rattbevegelse som gjør at man mister kontrollen, og da baller det fort på seg. (Bruk sikkerhetsbelte.) Det er ikke rimelig å kalle det sann mestringsfølelse – selv om det er noe sånt man opplever når man kjører bajas – hvis man ikke er bevisst på enhver risiko som man tar med de elleville krumspringene sine (og i så fall blir det jo litt psykopatisk). Men nok om det. Over til 80-tallet:
