Det var en reklame for et fjernsynsprogram som skal komme senere: Hvilken var din beste sommer? Diverse små klipp fra sendingen antyder at de henvender seg til “godt voksne” mennesker. Er ikke jeg en av dem? Jeg tror det. 62 år er jo en alder langt hinsides noe jeg har erfaring med fra før. Eller sagt på en annen måte: Det har vært mange sommere i mitt liv, uten at jeg vil fremholde noen av dem som bedre – mer spesielle, interessante eller hva det skal være – enn de andre. Hvordan kvalifiserer man sånt? Mitt instinktive svar er at den beste sommeren har ennå ikke vært. Eller mer praktisk formulert: Den beste sommeren er den jeg opplever akkurat nå. Fortiden er jo et filosofisk problematisk konsept, fordi det er svært usannsynlig at vi husker tingene korrekt. Vi “fargelegger” med all mulig slags ønsketenkning og det som verre er, mens det eksakte handlingsforløpet ikke engang er tilgjengelig informasjon mens det foregår, langt mindre i ettertid.
Det finnes noe som kalles naiv realisme. Begrepet kommer fra erkjennelsesteori (epistemologi) og handler kort fortalt om den svært alminnelige antagelsen at verden er slik som vi erfarer den gjennom sanseapparatet. Men dette stemmer jo mildt sagt ikke. Vi vet for eksempel at det vi kan se, høre, smake og så videre befinner seg på et spekter som fortaper seg i uendeligheten på begge sider av det lille området som er tilgjengelig for oss. Det stereoskopiske synet vi typisk finner hos mennesker regnes som den mest dominante av alle sansene – jevnfør til uttrykket “jeg tror på det jeg ser” – men samtidig må man jo være bra fette enfoldig for å ikke vite at det finnes lys som vi ikke kan se (og hvis vi kunne ha sett det ville verden ha fremstått som helt annerledes enn den gjør). Den naive realismen er sannsynligvis den mest utbredte blant alle “filosofiske verdenssyn” men det er – i beste fall – bare en omtrentlighet som er nyttig for våre fysiske utfordringer med å holde oss i live. skaffe mat og denslags. Dessuten er det noe seksuelt inne i bildet.
Rekk opp hånda hvis du har erfart eller hørt om noen som “så fine ut” men som i praksis var helt jævlige å forholde seg til. Rekk opp den andre hånda også hvis du har hørt uttrykket “man skal ikke skue hunden på hårene”. Poenget er at det går rett og slett ikke an å feste noen slags blind tillit til “det man kan se” før man har ganske rikelig med andre slags data også. Alle oppdager dette etterhvert som de vokser til, men bare “de smarte” tar konsekvensene av erfaringene sine og endrer inngangsstrategi. De dumme fortsetter jo å gjøre de samme feilene omatt og omattatt. De lærer aldri. Dessuten er det noe med håp og tro som ofte kommer i spill når mennesker skal gjøre ting, forholde seg til hverandre, og så videre. Nevnte jeg ordet ønsketenkning? Nesten ingen har det vi kan kalle en vellykket fortid, men det er likevel vanlig å snakke om den som det var noen slags tapt gullalder da alt fungerte og tingene i livet stemte. Sånt er selvsagt bare tøys. men ikke desto mindre det normale. Hukommelsen har en tendens til å være temmelig selektiv. Vi har håp og ønsker for både fortiden og fremtiden, mens det eneste “livsøyeblikket” vi faktisk erfarer – og kan påvirke – er nåtiden.
Vi avslutter med litt – til saken relevant – fransk/spansk partymusikk: