Nattvekterstat (eller bare vekterstat) er et uttrykk for en stat som påtar seg minimum av offentlige oppgaver. Idealtypisk sett begrenser oppgavene seg til politi, rettsvesen og forsvar. Politisk er det oftest libertarianere som går inn for gjeninnføring av nattvekterstaten i europeiske land. I De forente stater derimot, er oppslutningen langt bredere om et syn på statens rolle som minner om nattvekterstaten. Historikere benytter ofte begrepet nattvekterstat retrospektivt og verdinøytralt for å beskrive statens rolle på 1800-tallet, nærmere bestemt mellom Napoleonskrigene og første verdenskrig. I denne perioden hadde statene svært begrensede oppgaver, og dens rolle i økonomien oversteg sjelden 10% av bruttonasjonalprodukt i fredstid. Det blir ofte hevdet at et lavt statlig aktivitetsnivå også var datidens ideal i statsledelsen. Ideologisk var denne epoken preget av klassisk liberalisme, der statlig involvering i næringsvirksomhet stod langt lavere i kurs enn den forutgående merkantilismen eller i det senere sosialdemokratiet. Kritikere av dette synet hevder gjerne at det selv i nattvekterstatens tid foregikk en omfattende statsdirigert modernisering der offentlige ressurser ble brukt på investeringer. Det begrensede statengasjementet ses da på som et utslag av en lite utviklet økonomi som ikke muliggjorde en redistributiv statsmakt.
(Wikipedia)
Som alle kan se viser bildet ovenfor Maximilien Robespierre når han smiler. I løpet av hans velmaktsdager var det ikke noe godt tegn at han så på deg og smilte. Er han glemt nå? Sannsynligvis ikke i Frankrike, men blant den ikke-franske befolkningen i resten av verden er det lite trolig at navnet Robespierre vil ringe noen bjelle. Napoleon, derimot, har alle hørt om. Folk kan vanligvis si noe om Napoleon selv om de ikke ellers er interessert i historie og politikk. Overskriften til denne bloggposten er også et sitat som alle kjenner, sannsynligvis den mest berømte enkeltlinjen til Norges mest berømte forfatter Knut Hamsun. Jeg liker ikke tallet han angir særlig godt, fordi det kan dreie seg både om kortere eller lengre tid før “allting er glemt” (i forhold til en sak, en person eller en hendelse), slik at en hamsunlengde er så lang tid det tar før noe er glemt i forhold til det vi kan kalle “folkebevisstheten”. Historikere og andre med litt interesse for Den franske revolusjon vet selvsagt godt hvem Maximilien Robespierre er, men det finnes – utenfor Frankrike – liten grunn til at “folk flest” skal ha oppfattet navnet og lagt seg det for minne. Hvor lenge lever et navn? Bare så lenge som det blir snakket om. Det eldste personnavnet vi kjenner tilhører faktisk en ølbrygger fra byen Uruk i Mesopotamia. Han levde for 5400 år siden og het Kusjim. Jeg antar ølet hans må ha vært bra siden folk fortsatt snakker om ham. Det hjelper sikkert også litt at navnet dukker opp på diverse kontrakter for kjøp av bygg fra den perioden.
Saken er jo at de eldste “skrifter” som finnes er byråkratiske av natur. Folk førte regnskap før de skrev poesi, eller engang onde nidvers på de offentlige dassveggene. Skrivningens eldste oppgave er med andre ord å telle og benevne eiendom. Når man gir noe et navn gjør man samtidig krav på “eierskap” over tingen, i den forstand at det er noe som lever i hodet ditt uavhengig av “tingen i seg selv”. Alt man kan huske fra sitt eget liv er like så mye “privat eiendom” – kanskje til og med mer – som ens egen kropp. Eiendomsfølelse er en interessant og litt absurd ting, som man i utgangspunktet skulle tro var kontraproduktiv i forhold til frihetsfølelsen, dersom “frihet” handler om bevegelighet innenfor et spillerom, det å fatte sine egne valg, at man setter sine egne grenser, og så videre, men folk tiltrekkes typisk mer av eiendom enn av frihet. Vi vil ha fine ting. Det er en fetisjistisk tvangsforstyrrelse, men også helt normalt. Noen snakker riktignok om “materialisme” (som er en fullstendig gal bruk av begrepet materialisme) og stiller seg kritisk til denne lykkejakten på kjøpesenterne, som ikke fyller noe biologisk saklig behov og som fremstiller enorme mengder tildels farlig avfall. Selv kaller jeg det en religion som handler om “fine ting” og den gode følelsen man får av å eie dem. I en strengt praktisk forstand behøver man jo ikke særlig mange ting for å få livet til å fungere. Faktisk kan vi si – som Buddha gjorde – at hvis man eier flere ting enn hva man enkelt kan bære med seg, så er det tingene som eier deg. Eller sagt på en annen måte: Du har havnet i en eksistensiell forsvarsposisjon. Du må jo til enhver tid beskytte eiendom og investeringer. Dette er ingen spøk. Renhold, vedlikehold og nødvendige oppgraderinger krever også en viss grad av tilstedeværende aktivisme. Det som typisk skjer er at folk “skaper et hjem” som i prinsippet er et kunstprosjekt hvor det sjongleres tildels ganske friskt med forholdet mellom beboelighet og pynt. Det blir uansett et personlig uttrykk – innenfor sjangeren installasjonskunst – som man justerer til etterhvert som man tilbringer tid på stedet. De fleste – også jeg – oppgir “trivsel” som det ultimate poenget med å rigge seg til som de gjør i boligene sine, men det er mildt sagt stor individuell varians mellom hva slags virkemidler som kreves for å oppnå “trivsel”. Fordi jeg tilbrakte mesteparten av mitt yrkesliv innenfor byggfagene har jeg sett mye underlig, kan man si. Nå må man jo rimeligvis være på et visst platå av “økonomisk velstand” før man kan ta seg råd til å leie inn håndverkere for å fikse opp boligen, men det er tildels perverst hvor fine ting – som selvsagt også er dyre ting – folk synes de må ha for å oppnå den ettertraktede nirvanafølelsen i hjemmet sitt og ellers.
Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en sivilisasjonskritiker. Ikke så mye “selve greia” – hvordan man nå enn vil definere begrepet – som årsakene til at vi har havnet i denne situasjonen. Jeg identifiserer dem som “psykiatriske tvangsforstyrrelser” som undergraver artens evne til å overleve her på jorda — som forøvrig er det eneste hjemmet vi har om man ser stort på det. “Sivilisasjonsprinsippet” har brakt oss til en kritisk tilstand på mange områder samtidig. For eksempel forholder mange seg til “markedet” som om dette er noe slags levende vesen, eller kanskje en gudsmakt, men de har ikke noe forhold til “jorda” som jo faktisk er et slags levende vesen som definitivt har makt til å føkke det ganske kraftig til for oss alle hvis vi ikke respekterer den. Calvin Coolidge er heller ikke et navn folk typisk forbinder noe med, men det var han som vant presidentvalget i USA i 1924. Han hadde to sønner. Den ene het Calvin junior og han var 16 år den sommeren. Etter å ha spilt tennis om formiddagen hadde den unge Calvin fått et gnagsår på en tå, som i utgangspunktet ikke var noe dramatisk, men så gikk det betennelse i såret, som raskt utviklet seg til koldbrann og sepsis (“blodforgiftning”) som han noen uker senere døde av. Fire år senere kom penicillin på markedet. Samtidig opplevde nazistene stor fremgang i Tyskland, men alt dette er tilsynelatende glemt nå. Vi tar vår egen samtid som en selvfølge og reflekterer lite over ting som har skjedd før og hva vi eventuelt kan lære av dem. Makabert nok opplever vi i året 2024 noen slags renessanse for nazistenes verdenssyn; denne gangen riktignok på en “postmoderne” og passiv aggressiv måte, men prinsippene er velkjente og de foreligger på den samme måte hos det samme klientellet: Fremmedfrykt, rasehat, vitenskapsforakt, misogyni, konspirasjonsteorier, narcissistisk egodyrkelse og et assortert utvalg paranoide tvangsforstyrrelser forøvrig. Nazisme er jo en sykdom som har et velkjent sett med symptomer. Mentalt friske og etisk anstendige mennesker blir ikke nazister. Det blir bare de som tror de har noe å tjene på å rive ned samfunnets institusjoner og egge til konflikt. Av årsaker jeg ikke helt forstår virker det som om dagens store politiske konflikt står mellom det vi tidligere kalte sosialdemokrater og det vi tidligere kalte fascister. Enhver politisk koalisjon ser ut til å dra seg i den ene eller den andre retningen. Skal vi ha en velferdsstat eller skal vi ha en nattvekterstat? Selv synes jeg det virker omtrent like fornuftig å overlate økonomipolitikken til “markedskreftene” som å overlate landbrukspolitikken til naturkreftene, men jeg er jo “negativ” når det kommer til troen på “det gode” i menneskene og at “alt vil ordne seg til slutt”. Hvorfor er jeg slik? Fordi jeg vet noe du ikke vet. Håp er ikke en strategi. Det er ikke engang noen karakterbyggende egenskap, det er bare vims og vås. Mot er det folk behøver. Nærmere bestemt “moralsk mot” nok til å leve som et anstendig menneske uten å fare med bløff og løgn.
