Ved dette tidspunkt er jeg vesentlig mye eldre enn jeg noensinne har vært før. Faktisk til en slik grad at jeg begynner å gjenkjenne i meg selv slike ting som mine besteforeldre typisk pleide å formane for meg da jeg ennå var en ung hanekylling. Dessuten er det noe med at den tiden jeg husker som den mest “intense” i mitt eget liv, som noenlunde sammenfaller med tenårene og de tidlige tyveårene, befinner seg så langt unna dagens virkelighet at det like så godt kunne vært for hundre år siden.
På 80-tallet mente man med “politisk korrekthet” det at man stemte med partilinjen selv om man som individ muligens hadde et annet, eller mer nyansert synspunkt. Slik er det ikke lenger. Det ser for meg ut som det man nå for tiden kaller “politisk korrekthet” er noenlunde det samme som man før i tiden kalte vanlig høflighet. Eller kanskje man mener det at toleransen for uhøflig og brautende atferd har blitt mindre. Uansett ender vi med at jeg føler intenst ubehag over å bevitne de som klager over at verden har blitt for politisk korrekt for deres smak. De vil helst uten konsekvenser kunne mobbe og trakassere andre på fullstendig usaklig grunnlag, for eksempel at de går eller kler seg rart, de har en pussig dialekt, ordlegger seg kunstig, ler på de gale stedene, eller tusen andre små ting som folk liker å plukke på.
Jeg husker at en “politisk bevisst” person var en som hadde lest seg grundig opp på politisk teori, samfunnsfag og historie, motivert av et ønske om å delta i samfunnsdebatten. Det var en selvfølge at de som havnet på ledernivå i partiene var både særlig begavede og særlig godt orienterte om både historiske forhold såvel som sin samtids store problemstillinger. Jeg husker folk pleide å si “jeg har ikke greie på politikk” når de meldte seg ut av den typen ordskifte, men nesten ingen gjør dette lenger. Nå sier man eventuelt “jeg liker ikke politikk” og antyder på dette vis at man har studert saken og funnet den uverdig. Kanskje er det “politisk korrekt” i våre dager å betrakte alle som like kompetente til å mene noe om for eksempel landbrukspolitikk og samferdsel, selv om de aldri har brukt så mye som et minutt på å sette seg inn i noen av delene. Eller noe som helst annet, for den saks skyld.
Om meg selv tenker jeg at jeg er politisk inkompetent selv om jeg er en ganske god filosof. Jeg vet ikke noe om “hva man burde gjøre” med alle problemene i samfunnet og er i grunnen glad for at jeg ikke må bære på noe slikt ansvar. Så vidt jeg kan se preges politikken av de samme grunnproblemene som man finner overalt: Det er aldri nok tid, penger eller kunnskap. Ofte må man handle i blinde fordi det er høyst uklart hva som “egentlig foregår” men man er nødt til å gjøre noe, man kan ikke bare låse seg inn på soverommet og gjemme seg under dyna. Verden venter ikke på noen, den fortsetter bare å snurre rundt og rundt på en aldeles ubarmhjertig måte. I mellomtiden er vi nødt til å improvisere frem det beste vi klarer å få til med de ressursene (og budsjettene) vi har. Jeg kan se hvordan et slikt miljø av alt for mye å gjøre til enhver tid mens man alltid må ta raske beslutninger på stående fot kan være tiltrekkende på en viss mennesketype men selv har jeg ikke nerver til denslags. Jeg har drevet forretninger innenfor “det private næringsliv” og det var spennende nok for meg. Ting blir annerledes når alt man gjør har store ringvirkninger for mange andre enn bare en selv.
Hva jeg stemmer er preget av at jeg først og fremst er en praktisk mann. Jeg satser på store partier som har mye å tape på å pluselig bli ustabile i svingene. Jeg kunne stemt Høyre men jeg orker ikke borgerskapets diskrète nedlatenhet. Jeg kunne stemt Senterpartiet men det er fullstendig uaktuelt å støtte noen som er EU-motstandere, om så bare i teorien. Sannheten er at jeg har aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og ser ikke helt hvordan dette skulle kunne skje heller. Tøysepartiene og ekstremistene passer ikke for meg. Det er ikke bra med slike miljøer som preges av “stor fisk i et lite vann” … og slike som lover mye har enten ikke peiling på hva de driver med eller så lyver de. Kanskje til og med begge deler. Og la oss ikke engang snakke om de revolusjonære. Politisk stabilitet er min hovedprioritet.
Etter min mening er de to hovedproblemene i dagens politikk, slik den blir diskutert ute blant befolkningen, uærlighet og føleri. Kanskje er de til syvende og sist det samme problem, men la oss holde dem adskilte for nå. Uærlighet handler som vanlig om løgner. Det er litt interessant å diskutere om det er løgn når man tror på det selv, men problemet blir uansett at man føler seg både kompetent og informert uten at man er noen av delene. Føleri består i at man “føler” hva som er rett og galt basert i slikt som man umiddelbart kan observere. Kyniske politikere vet hvordan de skal spille på folks svakheter slik sett. Den eneste valuta som teller innenfor demokratisk parlamentarisme er stemmer. Man må på noe slags vis sikre seg at folk stemmer på deg. Hvis ikke kommer du ikke engang ut av startgropa uansett hvor flink og talentfull du ellers måtte være. Den korteste veien til topps innenfor politikken er å “skape engasjement” gjennom å appellere til det verste i folk. Si det de ønsker og høre og lov dem alt de begjærer. I prinsippet det som visstnok er djevelens strategi, hvis man har sansen for slike metaforer. Om det som er “politisk korrekt” oppleves som et problem for deg bør du sannsynligvis oppsøke noen slags kognitiv samtaleterapi. Samfunnet består av individer som alle er forskjellige men som har en felles interesse av å overleve dagen og fortsette med hva de enn drev med også i morgen. Folk vil ha liv, frihet og mulighet til å utforske interessene sine. Det finnes ikke noen verdier eller tradisjoner som har høyere rang enn dette.
