Hører olje og eddik hjemme på et norsk middagsbord?

Det er et lurespørsmål. Alt verten ønsker å ha på bordet hører hjemme der, selv om gjestene eventuelt velger å avstå fra visse kryddere, sauser og annet som settes frem. Det er jo sånn det er meningen ting skal være. Man skal ikke savne noe ved middagsbordet, men man må på den annen side ikke “prøve alt” heller. Noen liker å bruke olje og eddik, andre gjør ikke. Dette er en personlig smakssak. Spørsmålet i overskriften må således besvares med et betinget ja. Hvis man føler seg rimelig sikker på at det dukker opp noen “olje og eddik typer” så bør man sette det frem. Verre er det ikke — før man begynner å blande tradisjoner inn i bildet.

I utgangspunktet er det problemfritt at folk har idèer. Du vet. Fri vilje og hele pakka. Konflikten oppstår når folk har idèer på andres vegne. De ønsker å begrense andre menneskers frihet til å gjøre som de vil, men av irrasjonelle årsaker. Jeg er definitivt en tilhenger av prinsippet om kortreist mat, men jeg ser ikke poenget med å være fanatisk om saken. Ting er ikke automatisk bra bare fordi de er “norske” og ihverfall ikke bare fordi det er noe folk spiste også for tusen år siden. Når det er sagt så kjøpte jeg nettopp en pakke klippfisk på superen. Det er 400 gram med diverse biter – fra produsenten Dybvik – i en ganske kompakt pakke som var på tilbud for 99 kroner, eller 250 per kilo om du vil. Jeg tror dette regnes som billig. Menyen min bygges jo vanligvis opp rundt hva enn som er på tilbud.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Det er uansett for sent nå. Planen om å lage bacalao er allerede iverksatt. Beslutningen er tatt. Ingrediensene har blitt handlet inn. Alt som gjenstår er å gjøre selve greia. Hvor lenge har folk holdt på med å lage klippfisk og stokkfisk? Ingen vet, men vi kan trygt si “lenge” uten å lyve om saken. Det litt komiske er at jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen norsk oppskrift – bortsett fra lutefisk – som handler om bruk av disse ingrediensene, men plenty spanske, franske og italienske. Selvsagt tenker jeg å lage bacalao vizcaya, som er det folk typisk mener når de sier bacalao. Du vet. Tomatbasert og “ganske pikant”, med poteter, løk og annet, sånn som de tradisjonelt har laget retten i strøket rundt byen Bilbao i Spania. Egentlig er opplegget bare som en zarazuela men med annerledes fisk. Saken er uansett at dette regnes som “middelhavskjøkken” selv om det eneste havet i nærheten av Bilbao er Atlanterhavet. På den annen side har jeg jo ofte hørt folk beskrive Portugal som et “middelhavsland” så da så. De kulturelle forskjellene mellom Spania og Portugal handler egentlig mest om språket, som forresten er “ganske likt” (men ikke så likt som norsk og svensk). Matveien er mer eller mindre identisk. Også portugiserne har “en oppskrift på bacalao for hver av årets dager” — og norske råvarer er høyt verdsatt. Jeg vet ikke hva det handler om, men jeg antar det er et poeng at det ikke må være for varmt der man tørker fisk, og det er jo sjelden “for varmt” i Lofoten, Vesterålen og de traktene.

Jeg tror ikke engang folk fra Hammerfest ville kalt det å “reise til syden” hvis man bare skal til Paris og de breddegrader. Det må være lengre sør. Syden er vel til syvende og sist kanskje mer en mental tilstand enn et faktisk sted, fordi det å “oppnå sydenfølelse” er visstnok noe som kan inntreffe uansett hvor man ellers måtte befinne seg, hvis bare den korrekte kombinasjonen av elementer foreligger. Det første og mest opplagte poenget er at det må være såpass varmt at det føles naturlig med “lette klær”, men ikke så varmt at man ikke klarer å oppholde seg ute. Da har man jo havnet i helvete, ikke i syden. Sånn sett misunner jeg ikke de som reiser til “syden” på sommerferie i akkurat disse – varmeste – månedene. De har for eksempel hatt tett oppunder førti graders varme i Madrid de siste ukene, hvilket er minst ti for mye for min smak. Folk blir jo drept av varmen hvis de ikke tar seg i akt. Litt mer søking på yr.no viser imidlertid at “mine” favorittregioner i Spania ligger på rundt 25. Ellers er det svært lav risiko for dødsfall på grunn av varmt vær i Østerdalen for tiden. Vi kaller dette “jakkevær” — i motsetning til “skjortevær”. Friskuser insisterer likevel på shorts og sandaler. De forholder seg etter alt å dømme til kalenderen, ikke værvarslingen. Du vet. Årstidens tradisjonsklær. Jeg vet ikke helt, men det er kanskje “tappert” på en litt sånn Don Quixote-måte. Selv kan jeg ikke fordra å fryse så jeg kler meg som været forlanger — og akkurat nå føler jeg at vi kanskje er nærmere stillongs enn shorts.