For de fleste hverdagslige formål er det antagelig litt for spesifikt om noen er tvangsløgner eller lystløgner, siden det operative begrepet i dette bildet er løgner og det betyr i praksis at man aldri kan stole på noe de sier. Hvem skal si hva forskjellen består i? Det er allerede et etablert faktum at vedkommende er en løgner så dem er det ingen vits i å spørre. Man må eventuelt se på resten av atferdsmønsteret deres for å kartlegge om den frivole omgangen med fakta skyldes sadisme eller tvangsforstyrrelse. Har de en forhistorie med bruk av rusmidler? Har de vold og/eller overgrep på rullebladet? Hva slags forhold har de til penger? Hvordan presenterer de seg utad, både i omverdenen og på nett? Hva slags interesser har de? Hva slags omgangskrets har de? Hva slags “nettvenner” tiltrekker de? Hva snakker de om?
Bare en løgner vil se noe poeng å å presentere seg som “ærlig”. De som virkelig er ærlige har tillit til at det de sier og gjør vil bevise hvem de er og hvordan de gjør tingene sine. De ærlige har ikke noen spesiell “historie” om seg selv som de prøver å etablere før folk har hatt tid til å gjøre seg opp sin egen mening, mens en løgner søker instinktivt å “profilere seg” i retning av det vedkommende prøver å oppnå, enten dette dreier seg om materiell vinning eller sosial anerkjennelse. Heder til den hederlige. Respekt til den respektable. Dette er refleksene som sitter i ryggmargen til de ærlige. De forstår – bevisst eller ubevisst – at det ikke finnes noen snarveier til godt navn og rykte. Det er en konsekvens av slik aneelse som man gjør seg fortjent til over tid, ikke noe man “vinner” fordi man gjør seg til på en spesiell måte.
Jeg opplever den gamle hagemetaforen som nyttig i denne moralfilosofiske diskursen. Enhver gartner vil kunne fortelle deg at det tar mange år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på noen få timer. Personlig ære, eller skal vi kalle det heder, rykte, omdømme, det spiller ingen rolle, poenget er at det er noe organisk som trenger å gro til over tid. Man kan riktignok oppnå mye oppmerksomhet på kort tid hvis man gjør noe skandaløst eller på andre måter oppsiktsvekkende, men uansett hvor mange som vet hvem du er gjelder de samme gamle reglene for hvordan man oppnår godt navn og rykte. Det er en treg prosess. At mange har øynene sine på deg mens prosessen foregår er ikke egentlig nyttig for formålet, siden flere mennesker alltid betyr flere meninger og mer diskusjon. Stien blir smalere, så å si. Og hver gang man viker en tomme hit eller dit vil det komme mye og hard kritikk fra alle kanter.
Man observerer en tildels sykelig fokus på “identitetspolitikk” nå for tiden. Om dette er det å si at hvis det er stor avstand mellom hvem og hva du selv tenker at du er og hvem og hva omgivelsene tenker at du er så har vi et problem. Hvem har rett? Og på hvilket grunnlag går det an å “ha rett” i en slik sak? Det hjelper lite om du er “snill innerst inne” hvis alle andre oppfatter deg som en rævklyse. Gode (eller skal vi heller si “adekvate”) sosiale egenskaper er ikke noe man “har i skapet”, det er navnet på alt du sier og gjør i alle sosiale situasjoner hvert minutt av hele livet. Dersom man opplever å stadig blir “misforstått” bør man kanskje vurdere om man presenterer seg på en gal måte. Det går jo per definisjon ikke an å se noens indre liv, man er nødt til å bedømme dem basert i hva de viser frem. Det er i denne sammenheng de berømte “intensjonene” ofte kommer til kort. Folk har en tendens til å bedømme seg selv basert i “indre” intensjoner mens de bedømmer andre basert i de “ytre” konsekvensene man kan observere. Dette er det mest klassiske av misforholdene mellom selvet og verden.
vel talt og godt observert .. enda en gang.
Alt fortsetter som vanlig.