Man behøver ikke være autofil for å kjøre bil

Hva er egentlig Autofil, og hvem er vi som står bak? Autofil er et begrep, en tilstand, kanskje til og med en legning. Alle som merker at det skjer noe i kroppen eller i hodet når de ser en snasen bil, kan med trygghet kalle seg autofile. Superbiler, veteranbiler, bruksbiler: alt kan være av interesse.

(Autofil.no)

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Selv kjører jeg en 2006-modell VW Passat 1,9 tdi. Kan ting overhodet bli særlig mye mer “fornuftige”? Min bilinteresse er uansett begrenset – derfor også min bilkompetanse – men folk jeg kjenner som har greie på disse tingene kaller motoren i bilen min for “en tysk evighetsmaskin” – som unektelig høres mer troverdig ut enn hvis adjektivet hadde vært “kinesisk” – og sier at det er andre ting som tar knekken på disse bilene enn teknisk svikt i maskineriet, uansett hvor langt den har gått, ikke minst rust og vakkel i det elektroniske utstyret. Imidlertid er jeg ganske bevisst på at jeg opererer i den lave enden av markedet på typiske kapitalvarer som hus og bil, så utfordringen består for det meste i å ikke kjøpe “katta i sekken” generelt sett — eller i praksis mer hvor man skal sette ned foten og si at nok er nok i forhold til å bruke penger på greia. Jeg hadde for eksempel tenkt meg en “smertegrense” på ti tusen i forhold til noen nødvendige servicegrep nå nylig, men endte ikke desto mindre med å godta kroner 10.922 i sluttsum for å få bilen “teknisk perfekt”. Hva kan jeg si? Det er strengt tatt ikke “innenfor” men likevel akseptabelt, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg liker jo dårlig å kjøre teknisk tvilsom bil.

Jeg klarer på den annen side bare ikke å se for meg at jeg skulle kunne bli “forelsket” i en bil, selv om jeg typisk gir dem både navn og det ene med det andre, men når bilen – eller huset – er ferdig innenfor noen form for fornuftig definisjonshorisont så mister jeg interessen for dem. Det er jo ikke noe mer noen kan gjøre enn å “forbruke” denne tingen herfra og ut. Du vet. Slite på den. Gnage. Fortære og ødelegge alt man eier, ikke fordi man er destruktiv, men fordi ting bare varer så lenge. De er jo ikke designet for å være permanente løsninger, bare noe som ser bra ut helt til de er “dine til odel og eie”. Da begynner problemene. Derfor føler jeg ingen tiltrekning verken mot “nye” ting eller de som er perfekt restaurert. De er jo “ferdige inntil videre” – ingen kan tilføre noe uten å “høvle dem ned” og begynne på nytt med å bygge dem opp igjen – det vil si helt til noen slags evneveik forbrukerdust ødelegger noe og det blir nødvendig å tilkalle de berømte reparatørene. Det neste som skjer er kjenningsmelodien. (Man kan tenke seg en doom death metal versjon.) Da har min besøkelsestid kommet. Ubeskjedent nok vet jeg allerede at jeg er “ganske smart” i forhold til målbar intelligens og så videre, Dessuten er jeg typisk både sterkere og vakrere enn alle andre. Mer klysete også, forsåvidt. Jeg ville neppe ha likt meg selv hvis vi var to forskjellige personer. Sånn er det å være “mer bevisst”. Hvor stanser det? Elementært. Jeg setter ned foten i forhold til enhver type “overskudd”. Jeg driver ikke med sånt. Jeg fokuserer bare på “akkurat nok” — deretter melder jeg meg ut. Jeg mister interessen. Hva fanden skal jeg med alt dette andre? Det er bare død vekt. Det kan umulig bringe noe annet enn mer død.

Skal man være fullstendig historisk etterrettelig – og det bør man jo i den grad man kan – så begynner strengt tatt ikke det postmoderne økonomiske mirakelet – eller “høyrebølgen” om du vil – før året 1968, da Harold Sydney Geneen ble ansatt som administrerende direktør for selskapet International Telephone & Telegraph, også kjent som ITT, eller rettere satt, særlig kjent som “konsernet ITT” etter at Geneen tok over og innførte det som for en stund ble hetende “regnskapsmodellen”. I den grad noen kan huske “rasjonalisering” fra 70-tallet, så er det der alt begynte. Dette er selve kilden. Det logistiske systemet vi i dag kaller JIT – “just in time” – og som fullstendig dominerer all logistisk tenkning av i dag, handler om denne formen for økonomisk rasjonalisering av kjeden. Og alt handler om Harold og hans idèer om hva som er rett og rettferdig. Før hans tid ble det betraktet som absurd at noe firma skulle holde på med “andre ting” enn kjernevirksomheten. Det forekom riktignok at folk etablerte “selskapskjeder” i forbindelse med eiendomsbesittelser og skatteforhold også før denne tid, men det var ikke det normative. Det var ikke noe folk typisk gjorde hvis de ikke hadde veldig tunge årsaker for dette — og selv da ble det betraktet som suspekt å “operere i det skjulte”. Men nå? Alt er mystisk og hemmelig. Vi finner til og med – uten å lete så hardt at svetten bryter frem – et antall kommersielle selskaper som tilsynelatende visker ut grensen mellom religion og forretningsvirksomhet. Hva handler det om? Vi kan nevne tiltak som “Herbalife” og andre ting som inkorporerer atferd man vanligvis forbinder med religiøs kultvirksomhet. Det er vanskelig å bli klok på sånne ting med mindre man tolker dem mot et bakteppe av “alminnelig menneskelig atferd” når vi skal forholde oss til mirakler, det overnaturlige og denslags. Eller som jeg vi si: Folk går helt av skaftet. De ikke bare mister vettet, de kaster det sant fordyde meg bare fra seg som om det var noen slags ubekvem form for fleskete mental overvekt eller noe. Deretter danser de nakne i regnet. Sånn foregår den seksuelle revolusjonen blant de høyrepolitisk orienterte. Intellektuelt sett har alt sitt utspring i bakrus.

Når alt det er sagt så har jeg selvsagt ikke noe imot at folk holder på med handel og forretninger. Du vet. Kjøper ting for en pris og selger dem videre med en rimelig fortjeneste. Hva er galt med det? I utgangspunktet ingenting, men så tilkommer et element av det uærlige, selv om de uærlige vil blånekte på dette. (Hva annet bør man forvente fra løgnere?) Problemet er at folk ikke snakker sant. Eller hva tenker du? Tror du for eksempel reklame handler om sannhet? Det går ikke an å være så kørka. Alle vet jo at de som lager ting de senere frembyr for salg vil si hva som helst for å selge mer. Bare loven stanser dem fra å overdrive langt ut i det absurde. Men hva betyr det å vite noe sånt? Hva betyr det å vite at man lever i en verden som er tjokk full av falskt glisende haier med intens jegerfokus på lommeboka di? Oppfordrer sånt til mer eller mindre respekt for menneskeverdet og slike ting? Livet er en gjettekonkurranse men du får ikke noen medalje for å se den nedadgående dødsspiralen hele menneskeheten har havnet i, egentlig bare på grunn av grådighet og smålighet. Selv har jeg ingen mening om hva andre bør og ikke bør gjøre. Dette kalles moralisme og jeg driver ikke med sånt. La dem gjøre hva fanden de vil. Men hvis de kommer her og tråkker på skotuppene mine så må de minst påregne en så hard sideveis muay thai albue i ansiktet at både lepper og tenner skvetter veggimellom. Min toleranse gjelder bare “andres affærer”. Når det gjelder mine egne er jeg mer ekstremt intolerant enn de fleste. Hvis du kødder med meg og mitt så vil det gå deg ille. Rett og slett den verst tenkelige inkarnasjon av idèen “fæl gammel mann” — som ingen ønsker å forholde seg til hvis de ikke må. Enten du tror meg når jeg sier dette eller ikke så er dette sannheten. Alle går rundt med en mer eller mindre realistisk forestilling om hva de kan og ikke kan. Noen ganger blir det helt galt men for det meste stemmer ting, eller ihvertfall hos alle “godt voksne” individer. De vet hva som er hva. Det forekommer nesten aldri at jeg møter noen som tror de kan “målbinde” meg på noe vis, på noe språk. Jeg har holdt på lenge nok på engelsk til å vite at jeg er like unormal internasjonalt som jeg er på norsk. Det er jo ikke normalt å ha såkalt fotografisk hukommelse og dataanalytiske egenskaper som ligner mer på “kunstig intelligens” enn på andre mennesker. Imidlertid er det “normalt for meg”. Hva deg angår? Jeg driter i deg. Det er best sånn. Min oppmerksomhet er jo ikke noen god ting. Jeg er ikke snill, mild, medfølende og tilgivende — og prøver heller ikke å “bløffe noen” på dette området. Mitt blikk er alltid og uansett kritisk, selv når jeg ser på mitt eget speilbilde. Hvem er du? Hva vil du? Hvor er vi på vei hen?