Jeg opplever det som litt urealistisk at en “gitarinteressert” person ikke har hørt om Jimi Hendrix. Går det an? Jeg antar vi kan teoretisere frem noe om noen slags “beskyttet oppvekst” eller noe, men i praksis ikke. Hendrix er barneskolepensum innenfor gitarfaget, selv om den plakaten jeg valgte å illustrere dette med har visse alvorlige feil og mangler. La oss si at gitaren peker feil vei, for det første. Dette handler imidlertid ikke om Jimi Hendrix, men om John Densmore. Som alle vet var han trommis i det legendariske bandet the Doors. For et par dager siden ble han intervjuet om sine “inspirasjonskilder”, hvorav Hendrix ble spesifikt nevnt, men også – som vi vel må si er hundre prosent ikke overraskende – Miles Davis. Dessuten brukte han litt tid på albumet Getz/Gilberto fra 1963 – som også er en av mine (og alle andres) personlige favoritter – og kunne blant annet røpe at i Doors-sangen “Break On Through” bruker Densmore bossanova-rytmer, men med omtrent dobbelt tempo, kun fordi han var så sugen på å “bruke dette til noe”.
De kaller the Doors et rockeband, men vi må ta noen forbehold akkurat der. Hvis vi kaller det kunstrock blir det kanskje ikke helt feil likevel, fordi vi kan jo ikke akkurat sammenligne dem med særlig mange andre, verken på den tiden eller senere. De hadde sin egen greie. Alt var veldig musikalsk og intellektuelt, uten at de dermed mistet “appellen til dypet” i den ekstatiske menneskesjelen. The Doors var definitivt “farlige” i så måte. Enhver som tar seg bryet med å lytte seg gjennom deres samlede produksjon legger merke til det samme: Dette er laget mer “for evigheten” enn for den tiden de jobbet innenfor, selv om de også var “på bølgelengde” sånn sett. Kommersielt sett gjorde de det jo ikke så verst. Platene solgte ganske bra, men ikke “på øverste hylle”. Dessuten var det noe med Jim Morrison og hans personlige drama som ikke akkurat var til stor hjelp og støtte for bandets kunstneriske utvikling. Sånn er livet. Man må leve med de begrensningene man har. Det nytter lite å spekulere rundt hva som “kunne ha vært” dersom ting var annerledes, og så videre. Det var som det var — og ting ble som de ble. Ikke “perfekt” men likevel etterlot the Doors seg hva jeg vil kalle “en betydelig musikalsk arv”.
Som alle vet ble nobelprisen i fysikk for året 1956 delt mellom John Bardeen, William Shockley og Walter Brattain, spesifikt for forskningen deres på halvlederprinsippet, som kulminerte i oppfinnelse av transistoren. Fra og med dette øyeblikket begynte et dramatisk prisfall på “elektronisk utstyr” i sin alminnelighet, og lydsystemer i særdeleshet. Flere aspirerende musikere fikk råd til bedre utstyr, pluss at alt som hadde med studioarbeid og innspillinger nå gjøre kunne gjennomføres på et lavere budsjett. Denne utviklingen har imidlertid bare fortsatt, og det neste store som skjedde på den tekniske fronten var digitaliseringen som begynte på 80-tallet og som i det store og hele var gjennomført midt på 90-tallet, slik at i den grad folk fortsatt bruker analogt utstyr så er dette mer “for effektens skyld” enn fordi det er bedre eller billigere på noe vis. Det utgis sikkert mange hundre ganger så mye innspilt musikk i dag – innenfor alle sjangere – som på 80-tallet. Ihvertfall er det fysisk umulig for noe enkeltmenneske å for eksempel lytte seg gjennom de mer enn hundre tusen albumene med “hard rock og heavy metal” som utgis årlig i våre dager. Musikkjournalister kan ikke lenger være “allvitende” sånn som den gangen. Spesialisering er nødvendig. Slik oppstår det nesten litt latterlige bildet av diverse fantasifullt navngitte subsjangere innenfor metalkategorien, ettersom personlig smak og alt det der påbyr folk å sjalte ut alt sånt som de uansett ikke har tid til å sette seg inn i, og heller gå for grundig dekning av et ganske lite musikalsk spesialområde — men selv da er det vanskelig å få med seg alt. Så hva slags kriterier skal man bruke?
Det ultimate element som avgjør hva man personlig liker er som vanlig – og har aldri vært noe annet enn – personlig smak. Som journalist kan man likevel bli pålagt å skrive noe om ting man ikke liker på noe personlig grunnlag, men som fortsatt har “kulturell betydning” fordi så mange liker det og det ene med det andre. La oss si at man for eksempel blir sendt til Danmark for å lage en greie om Roskildefestivalen. Jeg har selv aldri vært der – jeg er ikke noe festivalmenneske – men jeg har jo sett programmet deres mange ganger og det virker som om de typisk går for “bredde”, hvilket i praksis betyr at alle neppe kommer til å like alt, men alle vil uansett få “noe” som appellerer til dem. På et personlig grunnlag synes jeg imidlertid ikke at “ny musikk” passer særlig godt innenfor festivalformatet — som i mitt hode handler om tyve minutter lange gitarsoloer og den typen ting, eller sagt på en annen måte: Et dypere dykk ned i den musikalske profilen som bare antydes i det innspilte materialet. Det er jo ikke særlig spennende å bare se artisten fremføre materialet sitt mer eller mindre likt med hvordan de låter som “ferdigpakket vare”. Man ønsker å se dem leke kreativt med greiene, på måter som bare er mulig når man har god tid foran et publikum som setter pris på denslags. Hva er ellers poenget med å gå på konsert?
