Når man bor slik som meg er alt man skal langt unna uansett hva man skal. Skulle jeg for eksempel spasere bort til den lokale superen for å handle mat så blir det en ekspedisjon som tar omtrent tre timer, mot de tyve minuttene jeg typisk bruker når jeg kjører att og fram. Dette er ganske upraktisk. Selvsagt ikke umulig men heller ingen god løsning. Sånn er livet når man bor langt uti distriktene. I den grad man spaserer så handler dette om mosjon – eventuelt at terrenget er så ulendt at bilen ikke kommer frem – heller enn miljøhensyn. Det går forsåvidt an å bestille en drosje, men da er man jo like langt med karbonregnskapet og et godt stykke uti kålåkeren med husholdningsbudsjettet. Det er bare de som bor i byen (eller akkurat midt i kommunesenteret) som på noen bekvem måte kan basere seg på å spasere. Da må spørsmålet bli hva eksakt man vinner på å bosette seg slik. For meg handler det om to ting, som egentlig er den samme tingen, og disse er henholdsvis den relative lydløsheten her på stedet samt det faktum at jeg aldri ser folk med mindre jeg oppsøker dem. Det skjer rett og slett aldri at noen på tilfeldig vis vimser seg dit hvor jeg bor. Og på en normal dag er alt man hører vind, fugler og denslags.
Selv kjenner jeg mange som fantaserer om å flytte ut i ødemarka for å “komme unna stresset” men ikke mange som fikser det i praksis. Det overstimulerte oppmerksomhetssenteret i folks hjerner krever kontinuerlig input, hvis ikke sender det angsten som en annen torpedo for å kreve inn det man skylder. Når man bor på et svært stille sted blir alle lyder som ikke tilhører stedets naturlige ambiens ganske dramatiske. For eksempel lyden av folk som snakker med hverandre. Det er ikke noe bra tegn, for dette er ikke noe typisk turområde, ikke engang for soppsankere og bærplukkere. Hvem er de og hva søker de? Ingen spør om sånt i tettstedene. At folk snakker med hverandre mens de er ute og spaserer er jo ikke noe man typisk reflekterer over — men at de er her og snakker kan bare bety at de kommer fra kommunen og at de har noe slags teknisk ærend. Det viste seg at det var to karer som sto nede i veien og diskuterte slagplanen for å grave ned et rør som skal drenere vekk overvann på et punkt som oversvømmes av smeltevann hver vår, dessuten også hver gang det har vært særlig kraftig regn, som for eksempel da uværet Hans passerte forbi tidligere i høst. Saken har vært påklaget noen ganger. Man skulle kanskje ikke tro det, men dette er faktisk en kommunal vei som har husnummere og det ene med det andre. Den har grusdekke men dette var ganske tett overgrodd på den klassiske skogsveimåten, med to tydelige hjulspor og gress i midten.
Det er ofte slik med kommunen at først gjør de ingenting ganske lenge, så er det plutselig full hyperaktivitet i mange dager. Det viste seg at de allerede sto klar med anleggsmaskiner og lastebiler for å gjøre dette tiårets skippertak, og godt var det at jeg hørte dem før de satte i gang, for dette ga meg tid til å flytte bilen til en parkeringslomme på den andre siden av anleggsområdet. Hadde jeg ikke gjort det så ville jeg jo blitt sperret inne, relativt sett. Dette skjedde på mandag morgen og de driver på ennå (men jeg tror de blir ferdige senere i dag). Ikke bare har de drenert vasshølet men de har også spandert et nytt toppsjikt av grus slik at nå er veien så fin og jevn som den noensinne har vært. Jeg er imponert, om man kan bruke et slikt ord. Jeg pleier typisk å dra på superen for å handle matvarer en til to ganger i uka, men siden jeg er nysgjerrig som en annen røyskatt så må jeg jo gå forbi anleggsområdet mye oftere enn dette for å få med meg alle detaljer. Derfor har det blitt ferskt brød om morgenen så langt denne uken, noe som slett ikke er sunt i seg selv, men det er blant de sunnere tingene av alt usunt som folk trøkker i trynet. Så da så. Det er unnskyldningen min for å spionere på fremdriften av anleggsarbeidene. Hvis man stiller seg opp og bare glor på folk som jobber må man jo betrakte seg som heldig hvir man ikke får juling — selv om det rett nok er ganske sjeldent at folk får akkurat det de fortjener på godt og ondt. Greit nok hvis det er barn, de forventes jo uansett ikke å skjønne bæret, men voksne folk? Det er langt over streken som skiller vanlig høflighet fra det uforskammede.
