JD Vance og den amerikanske Hitler

Hillbillyens klagesang (originaltittel: Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis) er et bestselgende memoar av J.D. Vance. Memoaret tar for seg de appalachiske verdiene til familien hans, som er fra Kentucky, og de sosiale og sosioøkonomiske problemene i hjembyen hans Middletown i Ohio, dit morens foreldre flyttet til da de var unge. I 2020 ble boken filmatisert, regissert av Ron Howard og med Glenn Close og Amy Adams i hovedrollene.

(Wikipedia)

Etter amerikanske standarder er JD Vance en nobody, så hvorfor er han plutselig visepresidentkandidat i USA? Det betyr jo at han – hvis Trump vinner valget – vil befinne seg bare et blodig øre unna “verdens mektigste stilling”, som folk til stadighet kaller presidenten i USA. Om dette teknisk sett er sant kan sikkert diskuteres, men selv om man eventuelt har noen tekniske forbehold rundt hvordan ting virker og det ene med det andre så må alle realistisk innstilte mennesker uansett gå med på at det er viktig hva slags type som står i denne jobben. Det ser for meg viktigere ut at det er en nøktern person med god bakkekontakt og fremdragende selvdisiplin enn akkurat hva slags parti og politiske interesser de jobber for. Det er jo dette jeg aldri har skjønt med Donald Trump. Hvorfor vil så mange amerikanere ha en sånn evneveik stakkar som sin øverste politiske leder og fremste nasjonale representant i enhver diplomatisk sammenheng?

For meg selv og til “intern bruk” forklarer jeg dette fenomenet med at folk ønsker å tro. De vil helst ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. For mennesker som selv ikke er religiøse fremstår hele dette opplegget som absurd. Er dette voksne og ansvarlige individer? Selv stoler jeg aldri på religiøse mennesker, ihvertfall ikke noe mer enn jeg stoler på sprøytenarkomane og andre som drives av “krefter utenfor dem selv” men som ikke eksisterer for alle andre. Vær og vind er noe objektivt. Suget etter heroin er ikke. Heller ikke “gudslengselen”. Dette må for alle praktiske formål betraktes som mentale forstyrrelser; som under visse omstendigheter vil medføre et annet “bruddmønster” i hvordan sånne folk svikter enn hvordan normale folk svikter. Derfor vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg har nulltoleranse overfor religion. De er idioter. Ferdig diskutert. Hvis jeg selv skulle vært religiøs ville jeg kalt dem blasfemikere, fordi de våger å uttale seg på vegne av Gud. Hva fanden tror de at de er? Om menneskenes livsverden er det vanskelig å si noe annet enn at vår tilværelse kommer med et sett av fysiske regler som alle må følge – mat, søvn, pust, aldring, det ene med det andre – men ut over dette har vi også “fri vilje” til å variere i detaljene. Det gjør liten praktisk forskjell om vi hevder at det var Gud som skapte verden, eller noe helt annet, fordi det er uansett valgene våre det handler om.

Hvordan man kobler en løgner sammen med folk som “ønsker å tro” handler i praksis bare om å si de riktige tingene. Eller altså, de tingene folk ønsker å høre. Uavhengig av hva som ellers er sant og korrekt. Hvis man på en innsmigrende måte fremsier “de riktige ordene” foran en sånn forsamling av evneveike fjøsnisser – det vil si en såkalt menighet – så sklir dette fort som fy inn i noen slags psykoseksuell sfære og kulminerer med ukritisk persondyrkelse av denne “kilden til fryd”. Eller Beatlemania om du vil, bare transportert over i en politisk kontekst. Hvis man studerer det som Trump faktisk sier på disse politiske rockekonsertene sine så må man konkludere med at det meste ser ut som på stedet improvisert vrøvl uten mål og mening, men folk slikker det i seg, som amerikanerne sier. Dette handler ikke om å “bli informert” eller andre saklige årsaker til å lytte til det en politisk kandidat har å si. Det er ukritisk persondyrkelse basert i en fantasi om hva han kan være i stand til å gjøre for dem med alle sine magiske profetegenskaper. JD Vance er på ingen måte noen “intellektuell tungvekter” men han er heller ikke fullstendig blottet for innsikt. Det var han som først filosoferte rundt om Trump kanskje kan være “Amerikas Hitler” ut ifra den typen appell Trump har hatt til sine tilhengere hele veien. Det var ikke jeg. Mine tanker kretset fortsatt rundt “Amerikas Macbeth” ved den tiden – 2015 – men senere har jeg imidlertid anerkjent at Trump appellerer til sine tilhengere av akkurat de samme årsaker og på akkurat de samme måter som Hitler fikk folk til å besvime av psykoseksuell spenning under de usammenhengende skrikekonsertene sine. Nesten ingen av følgerne til Hitler skjønte noe av hva han pratet om, de var bare hekta på “kraften i den mektige bevegelsen” og sin egen “vilje til å tro”. Alt handlet om følelser. Særlig de man finner på den “frustrerte” siden av tilværelsen. Hitler sjenerte seg jo ikke for å utpeke de skyldige. Det gjør heller ikke Trump. Det er i det hele tatt samme opplegget som forrige gang, bare annerledes innpakket.

Det aller minste man kan si om enhver politiker som spiller på “folkets misnøye” er at de lyver. Det er i virkeligheten ikke noe de kan gjøre fra eller til, som ikke enhver annen middels dyktig politisk håndverker også kan få til, gitt at de ellers har ressurser, muligheter og tilstrekkelig støtte i parlamentet. Eller altså det som for oss betyr Stortinget, men i USA tokammersystemet med Representantenes hus og Senatet. Som alle vet handler det jo til syvende og sist om hva folk gjør, ikke om hva de sier. Etter min mening ville det åpenbart vært en fordel om USA i året 2016 hadde valgt Elizabeth Warren – som den gangen gikk til valg på sin lovnad om å bryte opp “de store teknologifirmaene” Meta, Apple, Google, Microsoft og så videre, etter mønster av hva de gjorde med Standard Oil for hundre år siden – fordi da ville vi kanskje ha vært spart for den gud alene vet hvor dyre tabben som kræsjet nettet over “halve verden” for et par dager siden. Hvorfor skal folk og stater i Europa være avhengig av amerikansk infrastruktur for sine nettløsninger? Det er spørsmålet folk burde fokusere på akkurat nå. Selv ville jeg sikkert ha klart meg helt fint uten nett for en stund, men så kommer tiden for å betale regninger og alt det der. Ved dette tidspunkt er nettet en “nødvendighet” – jeg setter hermetegn der fordi vi har jo klart oss uten nettet før i tiden – for en rekke av livets praktiske affærer for oss alle. Jeg vet ikke engang hvor min nærmeste fysiske bankfilial ligger hen, bare for å begynne et sted. Jeg kan sikkert finne det ut før det har gått særlig mange minutter, men jeg har jo aldri hatt noe behov for dette. Det er definitivt mer enn ti år siden kroppen min var inni noen bank i fysisk forstand, men jeg har “vært på telefonen” et par ganger i perioden. Resten handler bare om nettbank. Jeg liker det sånn.